Ut-av-deg-sjæl-opplevelse

[Anonym bruker]

Jeg takler rett og slett ikke det å være mor. Hele døgnet (minus ca. 3 og en halv time) hele ukene (minus _noe_ av helgene..) dreier seg om å passe på ungen, stelle ungen, underholde ungen, lage mat til mannen (han forventer det ikke, men jeg føler han fortjener det), sørge for at babyen og mannen (pluss meg selv) hele tiden har rene og pene klær å gå i, tørke støv, vaske opp og gjøre annet husarbeid, være med på barselgruppe eller andre sammenkomster som jeg er med i ene og alene på grunn av at jeg er mor. Hvor ble det av den personen jeg var før graviditeten? Studenten? Den målbevisste personen som klarte å gjøre ferdig oppgavene sine og som så at alle mål ble tilbakelagt etterhvert? Jeg føler hverdagen bare er et slit. Husarbeidet kan man alltid perfeksjonere, og jeg føler at jeg aldri blir helt ferdig med det. Blir jo heller aldri helt ferdig med ungen min. H*n har jeg jo for resten av livet. Det blir liksom bare å perfeksjonere, perfeksjonere alt på alle områder helt til man selv stuper føler jeg :-/ Mannen min sier han savner meg, men det gjør jeg også. Når kommer jeg til å bli meg igjen?

[Kongeørna]

Panikken har tatt deg, med andre ord. Men hold ut, for det blir bedre. Mye bedre. Såpass mye bedre at mange velger å få flere barn. Noen av oss klarer ikke helt å stoppe å få barn, faktisk, og enda hender det at vi finner tilbake til oss selv...

 

Få deg noen pusterom i hverdagen. Og da mener jeg ikke "gå i butikken" (jeg blir kvalm - ikke mer jobb for fellesskapet, takk!!!), men mer sånn "gå en tur i skogen og hør løvet falle", eller gå på kino alene. Kino alene er undervurdert! Eller på treningsstudio. Mannen din kommer til å se at det er en investering å la deg gjøre noe helt annet, for du kommer til å blomstre. Begynn i det små.

 

Helt i begynnelsen av livet sitt eier disse små oss med hud og hår, men sånn er det ikke for alltid! Jeg lengter etter meg selv jeg og, men jeg vet at det kommer. Jeg begynner allerede å ane konturen av en fremtid hvor JEG er mer enn et kort bad og en rask tur med hunden. Det kommer!

 

Trekk pusten og se litt langt frem!

[Anonym bruker]

Hehe.. :-) Hvordan ante du at mitt eget forslag til alenetid var å gå i butikken for å handle mat til meg og familien?? :-) Mannen min vet hvordan jeg har det, og hans forslag var faktisk å gå på kino en tur alene så kunne han ha ansvar for minsten. Jeg har aldri gått på kino alene, og foretrekker nok treningssenteret. Jeg får mer igjen for det selv også tror jeg dersom jeg går på treningssenteret igjen. Spørsmålet da blir bare når i hverdagen jeg kan få tid til det, og hvem som da kan ta minsten? Mannen har jo lange arb. dager, og jeg føler at det ikke er så lett å få tak i barnevakt.. Men jeg får prøve..

Litt langt frem.. Dvs. 15 år??? 14?? Huff...

[Anonym bruker]

Å, nå ble jeg glad!

Endelig en person som har satt ord på omtrent det jeg går å tenker på!!

Er tydeligvis ikke så unormal som jeg var redd for:P

 

Har ei venninne som er såååå glad hun skal være hjemme med den lille enda et år, jeg er helt rake motsetning. Gleder meg til å komme tilbake på skolebenken jeg.. Jaja, folk er forskjellig! Men det er så synd mange mødre reagerer negativt når andre mødre faktisk savner seg selv..

[Anonym bruker]

Åh så deilig at det ikke bare er meg som tenker slik. Jeg savner joobben min. Jeg er selvsagt veldig glad i lille tulla, men jeg trenger intellektuell stimuli også. Jeg føler at jeg bare omgåes mødre som synes det er fantastisk å gå hjemme med barn. Jeg føler meg så alene.

[LillaGorilla♥♥]

Nå trives jeg godt med å være mamma, men når jeg har vært som mest sliten og fortvilet, så er det et mantra som har holdt meg gående:

 

"Det ER slitsomt å ha barn, du er ikke alene- og alt går over"

[Anonym bruker]

Til HI:

 

Tusen takk for at du klarte å sette ord på akkurat det jeg har tenkt i det siste. Mine følelser beskrevet med dine ord.

 

Og til deg Bidleba:

 

Tusen takk for de vakre ordene. Poesi!