Å være mor for sin egen mor - psykisk syk

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som er psykisk syk. Nøyaktig hva som feiler henne, vet jeg ikke helt, men hun er konstant deprimert, har spiseforstyrrelser og et avhengighetsproblem.

 

Hun var alene med meg, pappaen min holdt seg langt unna. Husker hun lå mye til sengs i barndommen min, og at det til tider var mye festing hjemme hos oss.

Middag hadde vi kanskje en gang i måneden.

 

Men likevel, det var først når jeg ble 18 år og flyttet hjemmefra at hun virkelig knakk sammen. Hun røyker hasj hver dag. Hun har alltid tonnevis med unnskyldninger til alt.

Hun mistet jobben. Hun sluttet å rydde hjemme og betale regninger. Hun sluttet å dusje, sluttet å ta telefonen.

Hun fulgte ikke opp fra NAV da hun meldte seg arbeidsledig, så hun mistet støtten derfra. Hun mistet leiligheten. Nå bor hun hos en tvilsom venninne, som også røyker hasj.

Hun har klart å få seg en deltidsjobb, men fulltidsjobb sier hun at hun er altfor syk til. Men legene finner ikke noe galt med henne.

 

Etter at hun rævkjørte økonomien sin så overtok tanten min og styrte i en fem-seks år. Jeg overtok og har styrt i 3-4 år. Jeg betaler regningene hennes og gir henne lommepenger. Men hun ringer etter to-tre dager og vil ha mer. Blir sint når jeg nekter henne. Blir sint om jeg gir henne og hun blir blakk før neste lønn. Hun skjønner overhodet ikke at regninger må betales og at hun da bare har lommepenger igjen.

 

Hun er så oppslukt av seg selv og sine depresjoner at hun gir blanke i alle andre. Jeg tror at hun egentlig liker å ha det sånn. For hun gjør jo ikke noe for å bedre det?

Hun har gått til psykolog mange ganger, men dropper ut etter en stund. Det er så slitsomt å ta bussen dit, jo...

 

Nå ringte hun i sted og ville ha mer penger. Jeg er så lei. Har mest lyst til å gi henne økonomien tilbake og bare trekke meg unna.

 

Og savner det å ha en mamma. En jeg kan ringe til når jeg trenger råd. En som trøster og støtter og engasjerer seg i barnebarna. Alt jeg har er en forvokst tenåring som jeg begynner å bli grundig lei av!

 

Har så dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn om min egen mor, men jeg begynner å bli lei etter nesten 30 år med henne.

[Anonym bruker]

Hun kommer til å spise deg opp HI. Hva gir forholdet til din mor deg? Det du gjør for henne kan faktisk sosialkontoret hjelpe med.

 

Hun er din mor, og du har ikke ansvar for hennes liv. Kutt henne ut om du klarer.

[Gjest Edemuli]

La det bli oppnevnt en verge for henne, da er det dennes ansvar og ta seg av alt det økonomiske. Som regel ikke lurt å styre nær families økonomi, blir mye konflikter.

[Anonym bruker]

Uff får vondt av å lese innlegget ditt, høres absolutt ikke lett ut.

 

Men det er ihvertfall en ting som er sikkert her, så lenge hun fortsatt røyker harsj så vil hun aldri bli frisk. Harsj er kjent for å kunne ødelegge psyken din.

 

Så hadde jeg vært deg, måtte hun minst ha sluttet med det før jeg i det heletatt ville vært intressert å hjelpe henne.

[Anonym bruker]

Og selvfølgelig før jeg blir hakket i hjel her inne: harsj= hasj;)

Blei med noen dårlige skrivefeil;P

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan det er å ha en mor som ikke er mor. Selv om min mor ikke er så dårlig som din, og har et relativt ordnet liv, har hun nok en personlighetsforstyrrelse, og har vært innlagt for psykoser, sist 2 uker før jeg fødte sønnen vår. Jeg har alltid måttet ta hensyn til henne og dekke hennes behov. Hun har aldri vært noen morsskikkelse for meg. Jeg anser meg selv som mer voksen, moden og reflektert enn henne.

 

Din mor klarer jo tydeligvis ikke å ta vare på seg selv i det hele tatt. Og du som datter skal ikke måtte være den som ordner opp for henne. Som de andre sier, bør det oppnevnes en verge for henne som kan ta seg av de praktiske tingene i livet hennes som økonomi. Dersom du har egne barn, er det jo dem du skal bruke dine ressurser og overskudd på å være en mor for, ikke din egen mor.

 

Om du ønsker/vil/bør ha noe særlig kontakt med din egen mor er jo også et tema. det er ingen selvfølge at du skal være der for henne. det er hennes jobb å være der for deg, men hun er tydeligvis for syk og/eller ikke voksen nok til det.

 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for tankene dine! Selv om jeg vet at slike mødre er veldig flinke til å så dårlig samvittighet hos døtrene sine. jeg har slitt med det i årevis. Men nå da jeg fikk barn selv og måtte få innlagt min psykotiske mor 2 uker før jeg skulle føde selv, merker jeg at det har skjedd noe med meg. Jeg klarer nå å tenke at min jobb er å være mor for mitt barn. Og jeg må ta vare på meg selv for å kunne fungere som en god mor. Derfor har jeg gjort det klart for min mor at jeg tar meg av min familie. Hun må ta ansvar for sitt eget liv, det er ikke min jobb. Dersom hun gjør ting som setter sin egen psykiske helse og livssituasjon i fare (f.eks slutter med medisiner, fortsetter å ha kontakt med menn som har dprlig innflytelse på henne etc) og blir syk, kommer jeg ikke til å stille opp en gang til. Dersom hun vil ha kontakt med barnebarnet sitt, må hun gjerne det hvis hun kan vise at hun er frisk nok til det.

 

Jeg har gått til psykiater i mange år for å komme dit jeg er i dag, så det har ikke vært enkelt. Men du må begynne å tenke på deg selv og leve ditt liv! Jeg vet det er vemodig og et savn å ha ikke ha en trygg morsfigur som man kan støtte seg til når man trenger det. Men man må bare gjøre det beste utav situasjonen man er i og infinne seg med foreldrene man har.

 

Vil gi deg en klem og ønske deg lykke til videre!

[Anonym bruker]

Huff, trist lesning..

 

Jeg har dessverre ingen gode råd å gi deg, for jeg har heldigvis ikke opplevd slikt - men det hørtes tøft ut.

Ville egentlig bare ønske deg lykke til.

[dårligfantasi]

Trist at det må være sånn.. du er flink da, og hun er heldig som har deg!

Men man kan ikke være ansvarlig for sine foreldre, ikke når det går så langt..

 

Jeg har selv slitt i mange år selv med moren min.

Hun har ikke så store problemer som din mor og kan fungere helt fint i perioder, men hun er alkoholiker, og flaska går foran alt. (vil ikke detaljere så mye mer her inne)

 

Jeg savner også mamma til tider, savner den hun er som edru og når hun ikke er deprimert.

At hun kan ha normal kontakt med oss og følge opp barnebarna.

Men jeg har begynt å innse at jeg ikke kan gjøre noe for henne og at det bare drar meg ned.

 

Har min egen familie nå, og kan bare håpe at hun en dag våkner opp av seg selv.

 

Uansett, ville bare la deg vite at du ikke er alene om å føle det sånn.

Og håper at du kommer deg ut av det, for du må sette deg selv først nå

*klem*