Hva var det absolutt verste med fødselen syns du?

[Anonym bruker]

Var det modningsriene? Pressriene? Å få satt epiduralen? Trykketrangen? Er ute etter det helt konkrete...

 

For min del var det akkurat de få minuttene (?) når hodet sprengte på i åpningen...

[Anonym bruker]

Samme som deg. Den stikkende følelsen da jeg skulle presse henne ut var helt forferdelig. Kjentes ut som hele kroppen min ble skåret i to.

 

Pressriene var jævlige de og, men likevel overkommelige (trodde jeg skulle dø da og, men det ble jo bare enda mer vondt på slutten). Og det er bedre å ha vondt i magen enn i tissen.

[Anonym bruker]

De jæv.. riene som sitter i ryggen under hele åpningstiden og som gjør at det nesten blir umulig og slappe av.

[sjøsamen]

klippingen...

[The Bad Gal]

At jeg ikke hadde noen pause mellom riene, har hatt såkalte kobla rier under begge fødslene mine. Heldigvis har det gått fort og greit begge gangene, så skal i grunnen ikke klage.

[Anonym bruker]

De 4 timene fra 9 til 10 cm. Epiduralen virket ikke, og riene hadde forsvunnet. Jeg fikk drypp, og de falske riene var ubeskrivelig vonde.

[Frøken*Fryd har blitt veggpryd]

De siste minuttene da babyen var på vei ut var definitivt de aller verste hver eneste gang! Rett og slett grusomt!

[It's all about me]

Det verste var å miste kontrollen, og det skjedde en gang rundt 8 cm da alt bare hadde rast avgårde en stund.

Pressinga var ille siden jeg følte den ikke fungerte med en gang, men den siste tiden før var verre.

[Anonym bruker]

At det ikke starter litt utpå morgenen etter en god natts søvn.

[lykkeligmor til to<3]

Enig i at de siste par minuttene når hodet stanger mot åpningen og er på tur ut var det verste, og jeg fødte uten smertelindring... Men selv om det var vondt var det nesten selve redselen for å revne der og da som var aller verst synes jeg!

[Gjest]

Det aller verste var den hjelpesløse følelsen når jeg hadde pressa i en time og han fremdeles ikke hadde kommet noe lenger ned. Da var jeg nær ved å be om en kule i panna....

[Lykkelig med 2 søte små:)]

Første gangen var det åpningsriene som kom nesten uten pause.

 

Andre gangen var det verste at jeg måtte gå ute i gangene med veldig sterke åpningsrier pga mangel på fødestuer. Var inne på fødestua kun en knapp time før han ble født. Det var vondere å få presset han ut også. Var litt større enn førstemann:)

 

Hadde ikke epidural noen av gangene. Den nåla ser så utrolig vond ut.

[Anonym bruker]

Riene før jeg fikk epidural...

[Anonym bruker]

Greier ikke helt å bestemme meg om det var å gå i 2 dager med sterke rier uten søvn (fødselen ble satt i gang). Følte at babyen aldri kom til å komme;) Eller riene rett før; gikk fra 3-4 cm til 10 på et kvarters tid. Eller da jeg både revnet og ble klippet rett før han kom ut. Fikk en grad 3c og gutten var 2 kg!! Ulike typer smerte. Uansett ikke helt drømmefødsel;)

[Anonym bruker]

For min del var det aller verste når jordmor skulle sjekke hvor stor åpningen var med jevne mellomrom(alt for ofte) I tillegg påsto hun at vannet ikke var gått og skulle ta det for meg(mest avskyelige jeg har vært borti) Selve fødselen var ingenting ettersom det var min egen unge som skulle ut, men den jordmoras sjekking skulle jeg vært for uten og ennå over ett halvt år etterpå, så vegrer jeg å tenke på flere unger.

 

Så selv om jeg revnet litt, så synes jeg det var ingenting i forhold til at hun sjekket meg. Men dette er rare meg som ikke takler at andre rører meg uten tillatelse. Så det blir adopsjon hvis jeg skal ha flere for min del, for dette går jeg ikke gjennom igjen!

[Mor di!]

Absolutt når hodet var i åpningen, og jeg måtte trykke til øynene mine spratt ut føltes det som. Hadde en pressrie som varte i 3 min, og jeg lå og pustet inn i lystgassmasken. Vet ikke hvorfor jeg ikke ble fratatt den, men fikk høre etterpå at det gikk så fort at jordmor ble litt i villrede. Rien ville ikke gi seg, og barnepleieren var ikke tilstede ettersom det var midt i vaktskiftet. Jeg ble superør i hodet, og var sikker på at jeg skulle dø der og da. Jeg hørte alarmer i hodet mitt, rommet begynte å surre rundt og rundt, og jeg var sikker på at alt gikk galt. Den lettelsen jeg kjente da gutten skle ut kommer jeg aldri til å glemme.

 

Alt i alt en intens, men fin fødsel!

[mamarama og lille banan]

Åpningsriene, som varte i minst 17 timer med maks 10-15 minutter pause i mellom, før jeg var i aktiv fødsel. Jeg kastet opp og sov ikke, så var ikke akkurat fit for fight når han skulle ut. Det var også ille å bli sendt hjem fra sykehuset to ganger, fordi det var for liten åpning.

[Mor di!]

Ja, og når jordmor hele tiden skulle sjekke åpningen og rive litt i den siden det gikk så hiiiimla seint... brukte ca. 10 timer på 0-2 cm. 1,5 timer til full åpning. AU

[Anonym bruker]

Det verste var når jeg hadde ti cm åpning å ville bare presse til, men jordmor student sa jeg måtte HOLDE IGJEN å vente til ordentlig jordmor hadde sjekket åpningen. Ventet å ventet å ventet...

 

 

- Kommer hun ikke snart da?!?!?!?

- Joda kommer straks... (Vente vente)

-Hvor er kjerringa?!

-Hun skulle visst bare spise litt, sier studenten som ingenting! :S

Da var frøken i full fyr. Null smertestillende å ikke et fiber i kroppen som sier knip igjen.

Kom en lege forbi i farta å han fikk STRENG beskjed om å sjekke at det var klart(selv om han ikke var jordmor). bare å gi på!

 

- Men å knipe igjen under pressrier fordi jordmor spiser niste, DET var ikke stas!

[AO3]

Da det endte i akutt ks. Plutselig var jeg helt alene sammen med bare fremmede,og ingen kunne sjekke om barnet mitt hadde det bra. Han hadde nemlig vært stresset lenge. Da han vel kom ut var jeg så omtåket at jeg ikke hørte at han skrek. Ingen sa heller noe til meg eller viste ham til meg. Jeg trodde han var død og at det var min skyld, siden jeg ikke hadde klart å presse ham ut. I virkeligheten hadde han altar 9 og hadde det helt fint, men det visste ikke jeg. En følelse verre enn noen smerte jeg kan tenke meg.

[Anonym bruker]

At jeg aldri får oppleve den :-(

[Anonym bruker]

Apgar heter det..

[AO3]

Selvsagt apgar og ikke altar, retteprogrammet gikk litt løpsk...

[Anonym bruker]

Da 5 stk holdt meg nede mens de prøvde å få ut ungen med vakum og tang. Jeg sloss det jeg kunne for å komme løs. Ble haste KS

[Fire småtroll]

Den værste smerten synes jeg var når hodet sto i åpningen og sprengte noe helt sinnsykt forferdelig..

 

Men den værste opplevelsen var frykten da de fikk ut en livløs ungen som var gått fra blå til hvit igjen i farge, som ikke pustet og som de løp avgårde med for å gi øyeblikkelig hjelp. Smerten var over, men likevel var det de jæveligste minuttene jeg noengang har opplevd før barnepleieren kom løpende tilbake og ropte at de hadde fått henne igang, hun pustet greit. Unner ingen i hele verden den opplevelsen.