Gå til innhold

I natt gråt jeg meg stille i søvn..


Anbefalte innlegg

Skrevet

tok opp temaet om flere barn.. Ønsker så inderlig et 3. barn

 

Drømmen var en gang 4 barn, men vi er enige om 3.

Han ble så sint og sa at IKKE NOE FÅR KOMME MELLOM HAM OG STUDIENE HAN SKAL TA NÅ!!! Etterpå kan det komme et barn til.

 

Dvs 6 år til.. Da er de to andre 8 og 13 år.. Jeg blir 35 og han blir 31.

Jeg har studert under svangerskap og permisjonstid med begge de 2 andre. Nå skulle jeg jobbe, få fast jobb og så endelig ikke studere, men bare være mamma under permisjonen med det 3. og siste barnet.

Jeg har enda et par år med studier jeg har planlagt å ta, men vil først ha større og mer selvstendige barn.

 

Vil han vente så lenge vil jeg ikke ha flere. Det er jeg som har hovedansvaret for planlegging, henting/bringing, nattevåk, innkjøp, husarbeid..

 

Når jeg sa at da er det kanskje lurt å ikke få flere.. pga aldersforskjell, vår alder, studier, fare for tidlig overgangsalder, premature fødsler (begge kom 6 uker før) mm.. så vil jeg ikke om 6 år. Da gårt ham, og følte at jeg tvang ham til å velge mellom studier og barn.

Jeg mener da at han kan studere OG få barn.. Men i hans hode kan man ikke kombinere disse 2.

Jeg ba om unnsyldning og sa til ham at da får han heller komme å si ifra når han er klar, så kan vi heller avgjøre da om det passer.. Det jeg egentlig mente da, var at jeg skal slutte å ta opp temaet, og vi får ikek flere barn..

 

Jeg klarer ikke å godta det. Det gjør meg så inderlig trist.

Nesten så jeg angrer på å ha giftet meg med en yngre mann som ikke alltid har tatt de rette valgene ang studier og jobb i livet. Selv om jeg elsker ham..

 

Nå sitter jeg her og føler meg bare tom.. Dette var ikke den fremtiden jeg ønsket for familien vår..

 

kun4

 

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du har jo allerede 2 barn, jeg mener du må respektere hans ønsker om å studere nå. Virker som du bare har mann for å få barn og når han ikke vil mer da setter du spørsmålstegn ved hele forholdet..

Er det verdens undergang da? Du har jo allerede en flott familie, konsentrer deg om de barna du har =)

Skrevet

Hva med at dere begge studerer nå da? (hvis det går økonomisk..) Også kan dere kose dere med en attpåklatt når dere er ferdig studerte? Da er de to andre en del eldre, og med to selvstendige barn får du tid til å kose deg meg graviditeten og den lille:-) Også har du noe å glede deg til! Hvis du får den nå, så har du ikke flere graviditeter å se fram til heller!.Skjønner at det er frustrerende, men du har jo to allerede.. og er kjempeheldig som har en mann som vil ha en til! Gi han litt tid til å gjøre det han drømmer om, så du ikke mister han.. Håper uansett det ordner seg:-)

Skrevet

Er egentlig litt enig med de to andre her.

Veldig med den siste da....syns jo at han kan få sin tid med å studere når du har fått din.

Er ikke sikkert at selv om det passet for deg å ha små barn når du studerte,så er det ikke sikkert det passer for han å ha en nyfødt da

Jeg ville nok også heller gitt han tid som hun sier over her til å gjøre det han drømmer om , så du ikke mister han....og som sagt har du jo to nydelige barn,en flott familie...og du ska være heldig som har en mann som vil ha en til...det er ikke alle som har det.

 

Tenk så koselig en attpåklatt ville vært da...da kunne dere kost dere med den lille begge to og dere har de andre to som klarer seg mer selv.

Skrevet

selvsagt er jeg heldig som har de 2 vi har. 1. er særkullsbarn. Men uansett, våre barn.

 

Vi har kun vært sammen i 3,5 år. Og under studiene som tok 4 år, er det faktisk jeg som har forsørget oss da også. Jobbet 70-100% i tillegg til studier på 100-150%. Han har slitt med å holde på eller få jobb pga dumme valg ang skole tidligere.

Så jeg er så egoistisk at jeg mener at jeg fortsatt kan forsørge oss, ta alt ansvaret og at vi kan få barn mens jeg enda kan. Og så kan han få tiden sin til å studere.

 

Når han får jobb etter endte studier, da må han prioritere jobben, kan ikke ta sykedager fordi det ser så sumt ut osv.. Har hørt regla før.

 

Kompromiss er greit, men han NEKTER å få flere før om 6 år..

SÅ da mener jeg at da skal ikke jeg forstyrre hans karrierevalg med flere barn, eller å ytre ønsket om det. Vi lar det bareligge og tar oss de vi har. (Trodde dette var tydelig ut fra hovedinnlegget)

 

Men samtidig så gjør denne tanken meg så uendelig trist.

Føler egentlig at jeg tilrettelegger så han kan få i pose og sekk. Ikke begrenser. For det er faktisk LETTERE å ta seg fri når man studerer (noe man gjør for seg selv) enn når man er ute i jobb, og andre bir ansvarlige for din arbeidsmengde.

 

Og så vil jeg si at jeg skrev at jeg NESTEN angret på å ha giftet meg med en yngre mann..

 

Men jeg skjønner at jeg i deres øyne er en egoistisk drittkjerring som bare vil ha viljen min.. For det er det INGEN ANDRE her inne på dette forumet som vil.. Trodde dette var et forum for de som hadde menn som ikke var klare til å få barn.. Uansett om det var nr 1 eller nr 4.

 

Takk for meg.. og lykke til videre til dere andre, som tydelig vis har lov til å ønske at dere får viljen deres...

 

kun4

 

 

Skrevet

skjønner dere mener jeg er egositisk som ønsker flere..

 

Jeg har ikke mann kun for å få barn.. Har dere bare mann for å få barn da kanskje, siden dere er her inne?

 

Nå har jeg forsørget oss, fått barn, organisert bryllup, ordnet huskjøp og rehabilitering av hus under studiene mine. Han har vært arbeidsledig i 2 av 3,5 år. Og nå først innser han at han ikke kan fortsette slik. Nå først BESTEMMER han å utsette det vi planla SAMMEN.

Ja, jeg er så egoistisk at jeg mener at vi heller kan få ett barn til nå, mens jeg er innstilt på det. Siden det er jeg som ender opp med hovedansvaret uansett. Det vil ikke bli bedre når han er ferdig skolert og får jobb. Man har helt andre forpliktelser når man er i jobb, og det er jeg som ender opp med ansvaret alikevel.

 

Like plutselig som jeg kom hit, forlater jeg åstedet. Var det et sted jeg trodde det var noen som forstod, så var det her.. Men så feil kan man ta. Får heller sitte med mine egoistiske tanker for meg selv.

Dere får ha lykke til videre dere som får lov til å ønske at dere får viljen deres ang barn.. enten det er nr1 eller nr x i rekken.

Skrevet

beklager 2 innlegg på rappen.. men maskinen klikket så jeg fikk inntrykk av at svaret jeg skrev først ble borte

 

kun4

Skrevet

Hei!

 

Så dumt at du ikke føler du har fått støtte her på forumet...

Det er ikke så høy aktivitet her inne, og det er ikke alltid man får de svarene man ønsker seg...

Jeg synes i alle fall ikke at du er en egoistisk drittkjerring!

Hadde du også en tråd som het urettferdig for begge parter her tidligere?

I så fall har jeg svart deg en gang før, men det gjør vel ikke noe.

 

Jeg synes du har et veldig viktig argument på din side, nemlig dette med tidlig overgangsalder. Kanskje det er en vei å gå? Dere kan få hjelp på et familiekontor hvis dere trenger noen til å mekle litt mellom dere. Kanskje dere kan snakke med en lege som er ekspert på området også? Slik at han skjønner at hvis han ikke vil ha flere barn før om 6 år, så er det faktisk ikke sikkert at du KAN få noen, uavhengig av hva du vil. Da må han leve med det valget han tar nå.

 

Utenom dette, synes jeg faktisk at dere er litt like... Du får unnskylde at jeg påpeker det, men dere ser begge ut til å ha bestemt dere for hva som går og hva dere ikke orker - på forhånd. Han mener han ikke klarer å studere med en baby. Du mener at du ikke orker en ny småbarnsperiode. Så står dere steilt på hver deres mening, og kommer ikke noen vei.

 

Kanskje du kan prøve å komme ham i møte (siden han tydeligvis ikke vil) og si at du ikke utelukker baby om 6 år, men at du synes det er lenge å vente, og spørre om dette er noe dere kan diskutere, evt. med hjelp av noen andre på et familiekontor.

 

Hvis han ikke er villig til å diskutere det i det hele tatt, selv om han må forstå hvor mye det betyr for deg, ja da lurer jeg jo på hva slags type han egentlig er. Etter min mening skal man behandle folk man er glad i med respekt, og da må man i alle fall være villig til å diskutere ting man er uenige om. Man må være villig til å lytte til hva den andre har å si, selv om man er aldri så bestemt på sitt eget synspunkt. Og av og til må man nok svelge en kamel eller to.

Hvis ikke har du det kanskje bedre uten ham?

 

Lykke til!

  • 9 måneder senere...
Skrevet

Måtte lese innlegget ditt flere ganger, og det slår meg hvor lik vår situasjon er på en måte. Jeg er gift og har tre flotte gutter. I desember i fjor sluttet jeg med prevensjon...og vi har vel egentlig begge vært fortrolig om det uten at det har vært fokus på det å få et barn til. I april oppdaget jeg at jeg var gravid, og jeg tror at min mann fikk et lite sjokk, men etter et par uker begynte han å glede seg. Desverre hadde jeg en SA i uke 12, så gleden av en baby ble raskt revet bort. Nå er det gått 7 mnd siden, og sorgen er ikke blitt noe bedre. Jeg gråter meg i søvn mange netter og klarer nesten ikke å forholde meg til hverken gravide eller små babyer. Mannen min har egentlig aldri nevnt aborten og jeg har aldri fått snakket ut om mine følelser i forhold til å miste et barn. Han vet likevel at mitt største ønske er å få et barn til, men han skylder hele tiden på at vi ikke har stort nok hus og at det er for dyrt å få et barn til. JEg er akkurat blitt 35 og han er 39, så alderen mener han også er et minus for at vi skal få flere barn - han vil at barna skal bli selvstendige og klare seg litt alene, slik at vi kan få et liv utenom barna - det skal sies at jeg er alene med barna 6-7 mnd i året, da han jobber mye turnus. Jeg på min side elsker å være sammen med ungene og de gir meg utrolig mye glede i hverdagen - jeg gruer meg til de blir så store at de skal flytte hjemmefra...

Ville bare si at du ikke er alene om å ha det slik - og føler overhodet ikke at jeg er egoistisk og bla bla bla siden vi har tre barn fra før osv... det er bare pisspreik!! Selv om man har barn fra før som man elsker - så klarer ikke det å overskygge den sorgen man føler over å ha et barn for lite!!

 

 

  • 2 uker senere...
Skrevet

Hei

 

Det er veldig vanskelig å sitte i denne situasjonen. Men den endret seg brått for oss. Jeg skulle utredes for en evt hormonfeil, og måtte slutte på pilla 1 mnd for å sjekke om det var de som var årsaken før jeg skulle ta blodprøver... vel det gikk som det gikk.

Ligger under innlegget her

http://www.barnimagen.com/forum/thread/141906332

 

Var nesten så jeg tok abort for ham, men klarte på et vis å få ham til å forstå at jeg ikke ville klare det.

Nå er jeg snart ferig med svangerskapet, og det har langt fra vært lett. Han vil vel enten elske dette barnet som de to andre, eller legge oss helt for hat. DA kan han bare dra. FOr jeg klarer meg heller alene.

 

Lykke til til deg. SOrgen over å ha et barn for lite er grusom..

  • 3 uker senere...
Skrevet

Jeg syns han er slem som plutselig endrer på en avtale. For man må jo liksom være to som er enige for å sette i gang og få barn, men det er nok at én er uenig for ikke å kunne få det. Den som vil minst, har alltid mest makt. Jeg skjønner godt at det oppleves som urettferdig - det ER urettferdig!

 

Jeg veit f eks om et par som var "enige" om aldri å få barn. Men da de ble skilt etter 20 år, og de begge var nesten 50, gifta han seg på nytt med en dame han hadde møtt og vært utro med i deres ekteskap. Og gjett hva: de fikk 3 barn på rappen.

 

Så "avtalen" og enigheten handlet egentlig bare om at han gadd ikke få barn med HENNE, og i alle fall ikke NÅ. Innerst inne var han ikke helt imot å få barn, men han klarte altså å utsette det så lenge at HUN må gå en barnløs alderdom i møte. Vi kvinner kan ikke vente hele livet. Livmoren har en "best før-"dato. Om 6 år er du 41, og da er det nesten i ferd med å bli litt urealistisk. Selv etter fylt 35 er sjansene betraktelig redusert for i det hele tatt å bli gravid.

 

Syns dere burde snakke om dette med åpne kort og med åpent sinn i et forum der mange tanker får lov å flyte fritt, der det ikke blir fremmet noe ultimatum. F eks i samtale med en samlivsterapeut el lign.

 

Skrevet

Ser faktisk ikke problemet her jeg... :oS

 

Er jo DU som må gå gravid, du som styrer, men vil du ORKE det???

 

Venter selv 3. mann og synes det er tøft selvom jeg er bedre form nå enn med 2.mann...

 

Synes det er tyngre...

 

Har også et ønske om å få fire, men pga min tilstand så tror jeg det holder med de 3 vi får nå...Også en av grunnen til at min sambo ble med på en 3, mann nå og ikke senere pga medisiner og sånt...

 

Er selv rundt samme alder om 6 år selv og ser faktisk ikke problemet med å vente til da, hvis dere er enige om 3... Da får du også mere og bedre tid til spedbarnstiden og kose masse når de to andre er på skole...:oP Det får man vel ikke så mye av når man har en på 2-3 år...

 

Ville nå la mannen få studere litt og så kanskje ta opp temaet senere...Og jeg VEIT at det er vanskelig å la være å ta opp temaet...Spes når man har et veldig sterkt ønske...

 

Kan du ikke be sambo/mannen din at dere setter oppe en liste med for og i mot med å få barn nå, om 3 år og om 6 år...Så får dere ta det derfra...Men er viktig at dere lufter godt ut og ikke står å stamper på det ene...Men at dere har flere valg...?

 

Uansett, lykke til videre...

  • 2 måneder senere...
Skrevet

TA DEG SAMMEN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...