trenger deres råd ang svigermor ( veeeeldig lang)

[Anonym bruker]

tror jeg ovedriver men trenger deres mening klarer ikke svigermora mi og vet ikke hvorfor. jeg og samboen min blitt sammen for nesten 4 år siden, han er det beste som skjedd med meg på mange år, jeg er så lykkelig at jeg kan ikke beskrive og vi fått en liten en for 1,5 mnd siden. jeg vært gift før og eksen min var ikke akkuratt det beste i forhold til meg ( utroskap og masse andre ting), men foreldre hans er alle tiders, de støttet meg og vært for meg der når jeg trengte det. Jeg er veldig positiv til alle mennesker jeg treffer i livet mitt og dømmer ingen og sånn var med mora til samboen. Vi kunne ikke få barn på vanlig måte så var det prøverør og styr rundt det, men endelig vi ble gravid og jeg ville veldig fortelle mora hans da kjøpte vi smokk og nydelig kort som vi skrev på: gratulerer bestemor og hun fikk det i påsken( jeg var ca 6 uker på vei da) hun likte den men sa at vi må ikke få store forvetninger fordi det kan gå galt fortsatt. jeg hadde bursdag akkuratt på samme tiden som prøverør og hun bestmte seg å gi meg i gaven en norsk tur, jeg syntes det var veldig koselig at vi 3 kunne reist et sted sammen ( jeg, svigermor og samboen( hun har ingen man)) og vi skulle reise rett etter 17. mai, jeg var 3 mnd på vei da og jobbet som servitør 150 prosent. 2 dager før vi skulle reise hun ringte meg og begynte å kjefte på meg hvorfor sønnen hennes svarer ikke på tlf når hun ringer ( det hadde jeg ikke noe svar på fordi jeg visste ikke at hun prøvde å ringe en gang), nå nærmerte vi oss reisen og jeg lurte fært hvordan den skulle bli, jeg fikk skikkelig bekkenløsning og hovne ben og vondt i ryggen noen uker før reisen og tenkte å trekke meg tilbake og nevnte det for begge to men begge sikret meg at det skal gå så bra og jeg skal få hvile ut på den turen( kunne sovet på hotellet så lenge jeg ville mens de skulle titte rundt så jeg var tilfredstilt med det), dagen vi reiste så fant jeg ut at det var en tur med kun pensionister som ville ikke gå ut av bussen av ingen grunn kun hvis det var suvenirbutikk, vi kjørte buss i nesten 4 lange dager jeg og samboen kjedet oss noe fryktelig og det var veldig vondt for meg og jeg gråt hele turen og føltte meg lurt fordi svigermora nevnte ikke at det var pensjonist tur og at vi skulle sove på hotellet kun natt fra 8 på kvelden til 6 på morran. andre kvelden på en av de hotellene hun sa til meg ( de hadde ikke brus i baren så samboen kjøpte eplemost til meg, men jeg kunne ikke drikke den pga halsbrann så jeg måtte gå i butikken for å kjøpe meg noe lettere) att det går ann være bliere siden jeg fikk den reisen gratis, jeg ble helt skjelven og gikk på rommet mitt og gråt og gråt ringte mammaen min og hun prøvde å roe meg ned ( samboen ble igjen med mora si) og da mammaen min sa at jeg må gå og snakke med dem to og fortelle at jeg føler meg lurt ang den reisen siden de har ikke fortalt at det pensionist tur og jeg må sitte i bussen hele dagen og jeg får ikke sove siden det er skifting av hotel hver kveld. jeg kom tilbake og hørte da at de satt og diskuterte meg, da sa jeg til hun at jeg synes at hun skylder meg unnskyldnilg for skjeftinga ( fornærmelsen satt fortsatt i meg) og gikk da kom samboen tuslende og beklaget ( jeg kjønner at han tar moras parti fordi hun er mora hans og det kan jeg unnskylde og hun er veldig flink fordi hver gang han begynner å nvne for hun at hun er ikke rett så begynnr hun å grine og han tåler ikke kvinnfolk som griner) vi kom hjem etter turen og jeg er veldig glad for det. hele graviditeten hun latet som jeg var ikke gravid, hun lurte aldri hvordan jeg hadde det om vi trengte noe, ingen ting men så tilby hun hjelp etter at jeg føda ( at vi skulle flytte til henne etter fødselen og hun skulle hjelpe meg ting og tang siden samboen jobber på 2 jobber). så føda jeg en liten kjønne gutt , da plutselig fikk hun bestemorsfølelse eller 2 uker før fødsel og hun begynte å snakke hvordan hun skulle oppdra sønnen min, jeg var veldig irriter på tankegang hennes men sa ikke et ord, men så fortsetter det, akkuratt nå føles det for meg at jed føda for henne og hun krever at hun må få se ungen ( foreldrene mine bor i et annet land og vi reiser ditt til sommeren, vi måtte flytte fra hennes hus tilbake i våres leilighet pga det ble bare mer husarbeid for meg, eneste hun foreslå at hun kunne passe småen mens han sov, det hjalp ikke mye siden jeg kunne sove eller gjore ting mens han sov, jeg fikk bare mer oppvask eller matlaging og vasking og hun ville at jeg skulle holde selskap for hun me samtaler og etc etter fødselen) hun aldri rørte småen men sto og tittet i 2 meters distanse på han mens jeg ammet kl 4 på morran som jeg synes var litt privat siden jeg ammet. etter rundt ti dager vi bodde hus henne så lurte hun hvorfor jeg var sur på henne da forklarte jeg at jeg er ikke sur, det eneste at jeg er sliten etter fødselen og trenger hjelp til husarbeid og ikke til å passe ungen mens han sover og synes det er ubehagelig når man stirrer når jeg ammer da svarte hun at det er huset hennes og hun bestemmer. da var vi veldig fort på flyttefot tilbake i våres 50 kvm leilighet men lykkelig ( vil også nevne at hun har bare en sønn og hun er singel, sønnen hennes er verdens beste gutt som er alle tiders hjemme og løper til henne etter hun lager bare en liten pip, han er veldig hjelpsom og har tor respekt for mora si. og jeg er storm forelsket i han selv om vi er nesten 4 år sammen men hun i løpet av de 4 åra har aldri sagt et godt ord om han og aldri sagt takk for det han gjort for henne, hun sier at hun fått han for at han skal hjelpe henne når hun blir gammel, personlig synes jeg at vi får barn for at vi skal hjelpe dem og at de skal bli bedre enn oss:-) men det er min mening) vi har også litt dillemma jeg var vikar før jeg gikk i mammaperm og samboen min selvstendig næringsdrivende og han har ikke tjent 2/3 del av det jeg får men når jeg skal tilbake i jobb så har jeg ingen jobb å gå tilbake til, men hvis jeg går i jobb 3 mnd før slutt av mamma perm så har jeg 100 prosent fast, og hun nevnte akkuratt noen dager før fødselen at hun vil gjerne gå i pensjon ett år før så hun kan hjelpe oss og hun taper nesten ingenting på det, men nå etter småen kommet så det er for tungt for henne og ikke aktuelt ( jeg kan forstå det fordi det er slitsomt han er 6 uker nå) men nå hun begynte å kreve å tilbringe tiden med han og jeg kjønner at hun er bestemor og vil kose seg med han, men hvor hun var da han var 2 uker og trengte hennes hjelp. Akkuratt nå føles det at hun tror at jeg fødte han for henne, hun sender masse meldinger på min mobil og alle starter med: Hei hvordan går det med barnebarnet mitt? aldri spør om det går bra med sønnen hennes eller med meg, innemellom har veldig lyst å svare at så lenge det går bra med mor og far så alt er fint med småen. og jeg klarer ikke å stole på henne helt med småen heller, vi var hos henne forrige søndag, hun ville passe på mini og vi tok oss kjøre tur, før det satt vi og snakket om småen som veldig vansker med å sove på dagen, så jeg sa til henne hvis han sovner så bare la han sove så lenge han vil. han sov ikke mens vi var borte men sovnet da vi kom tilbake og sov rundt 20-30 min, men så løfter hun ham og rister at han våkner og begynner å gråte da legger hun ham tilbake i kurven og prøver å dytte smokken i kjeften, er det smart? Kanskje jeg er veldig uretferdig og veldig kritisk, kanskje det henger fortsatt hormonubalanse etter svangerskapet, prøver å arbeide med meg selv ang henne men får ikke til. Kanskje dere kan hjelpe meg litt om jeg overdriver eller det er normalt? veldig takknemlig for alle svar, veldig slitsoms å være sånn

[Sol Skippertaksdronning]

Oj, skjønner frustrasjonen! Det du bør gjøre er å si i klartekst rett til henne hva du mener, og ellers la være å ta kontakt på en stund til det går opp for henne at det er din baby og ditt liv, og hun kan ikke overta det, og overstyre deg som hun vil. Vær tøff og stå på ditt. Ikke la være å ta telefonen etc om hun tar kontakt, men la henne forstå at dette bestemmer du, og du er ikke fornøyd med situasjonen som den er. Eventuelt foreslå at dere kommer fram til noen kjøreregler i felleskap.Lykke til

[Anonym bruker]

Heisann. skjønner at du syntes dette er vanskelig. Personelig syntes jeg den ferieturen omtrent var det verste.. sitte på en buss hele dagen med bekkenløsning er ikke akkuratt drømmen... Det viktigste er at du og samboeren din er på samme side. su må prate med han om hvordan du føler det. Si at du kan ha så og så mye besøk, men ikke mer en det. og bare vær ærlig med svigermor når hun har synpunkter på barneoppdragelsen som du ikke deler. Si at "det er fint at du mener det, men jeg og din sønn er ikke enig. så vi setter pris på at du følger vår måte som er xxxxxx".

 

du har ikke fått barn for din svigermor. så enkelt er det;) men det er normalt at besteforeldre glemmer alle andre når de får barnebarn. sånn er det her også. det første de gjør er å gi jenta en klem, så meg. først spørr de om henne så om meg. sånn skal det jo også være: barna først;) men hun burde jo høre om hvordan dere har det også. Uansett så er det bra du kommer hit for å få ut litt frustrasjon;)

 

lykke til og hold oss oppdatert!

[Anonym bruker]

Tror jeg ovedriver, men jeg trenger deres mening. Jeg klarer ikke svigermora mi og jeg vet ikke hvorfor.

 

Jeg og samboen min ble sammen for nesten 4 år siden, han er det beste som skjedd meg på mange år. jeg er så lykkelig at jeg kan ikke beskrive det, og vi fått en liten en for 1,5 mnd siden.

 

Jeg har vært gift før og eksen min var ikke akkuratt det beste for meg ( utroskap og masse andre ting), men foreldrene hans er alle tiders. De støttet meg og har vært der for meg der når jeg trengte det.

 

Jeg er veldig positiv til alle mennesker jeg treffer i livet mitt, og dømmer ingen og sånn var med mora til samboen også. Vi kunne ikke få barn på vanlig måte så det ble prøverør og styr rundt det. Så endelig ble vi gravid, og jeg ville veldig fortelle det til mora hans. Da kjøpte vi smokk og et nydelig kort som vi skrev "gratulerer bestemor" på. Hun fikk det i påsken( jeg var ca 6 uker på vei da). Hun likte det, men sa at vi ikke måtte få store forvetninger fordi det fortsatt kunne gå galt.

 

Jeg hadde bursdag akkuratt på samme tid som vi tok prøverør, og hun bestemte seg å gi meg en norsk tur i gave. Jeg syntes det var veldig koselig at vi 3 kunne reise et sted sammen ( jeg, svigermor og samboeren ( hun har ingen man)).

 

Vi skulle reise rett etter 17. mai, jeg var 3 mnd på vei da og jobbet som servitør 150 prosent. 2 dager før vi skulle reise ringte hun meg og begynte å kjefte på meg fordi sønnen hennes ikke svarte på tlf når hun ringte (det hadde jeg ikke noe svar på fordi jeg ikke visste at hun prøvde å ringe en gang).

 

Nå nærmerte vi oss reisen og jeg lurte fælt hvordan den skulle bli. Jeg fikk skikkelig bekkenløsning og hovne ben og vondt i ryggen noen uker før reisen og tenkte å trekke meg tilbake. Jeg nevnte det for begge to, og begge forsikret meg om at det skulle gå så bra, og jeg skulle få hvile ut på den turen( kunne sovet på hotellet så lenge jeg ville mens de skulle titte rundt så jeg var tilfredstilt med det).

 

Dagen vi reiste så fant jeg ut at det var en tur med kun pensjonister som bare ville gå av bussen vist de så en suvenirbutikk. Vi kjørte buss i nesten 4 lange dager. Jeg og min samboer kjedet oss noe fryktelig, og det var veldig vondt for meg. Jeg gråt hele turen, og følte meg lurt fordi svigermor ikke nevnte at det var en pensjonisttur, og at vi skulle sove på hotellet kun på natta fra 8 på kvelden til 6 på morran.

 

Andre kvelden på en av de hotellene sa hun til meg ( de hadde ikke brus i baren så samboen kjøpte eplemost til meg, men jeg kunne ikke drikke den pga halsbrann så jeg måtte gå i butikken for å kjøpe meg noe lettere) att det går ann å være blidere siden jeg fikk den reisen gratis.

 

Jeg ble helt skjelven og gikk på rommet mitt og gråt og gråt. Jeg ringte mammaen min og hun prøvde å roe meg ned ( samboen ble igjen med mora si). Hun sa at jeg måtte gå å snakke med dem, og fortelle at jeg følte meg lurt angående reisen siden de ikke hadde fortalt meg at det var en pensjonisttur, og jeg måtte sitte i buss hele dagen. At jeg ikke får sove siden det er skifting av hotel hver kveld.

 

Jeg kom tilbake og hørte da at de satt og diskuterte meg, da sa jeg til henne at jeg synes at hun skylder meg en unnskyldnilg for kjeftinga ( fornærmelsen satt fortsatt i meg) og så gikk jeg.

 

Da kom samboen tuslende og beklaget ( jeg skjønner at han tar moras parti fordi hun er mora hans og det kan jeg unnskylde, og hun er veldig flink fordi hver gang han begynner å nevne for hun at hun ikke har rett så begynner hun å grine. Han tåler ikke kvinnfolk som griner).

 

Vi kom hjem etter turen og jeg er veldig glad for det. Hele graviditeten latet hun som om jeg ikke var gravid. Hun lurte aldri hvordan jeg hadde det, om vi trengte noe, ingen ting, men så tilbød hun seg å hjelpe etter at jeg hadde født.

 

Dvs at vi skulle flytte til henne etter fødselen, og at hun skulle hjelpe meg med ting og tang siden samboen hadde 2 jobber.

 

Så fødte jeg en liten skjønn gutt. Plutselig fikk hun bestemorsfølelse eller 2 uker før fødsel, og hun begynte å snakke hvordan hun skulle oppdra sønnen min. Jeg var veldig irritert på tankegangen hennes, men sa ikke et ord.

 

Dette bare fortsatte. Så akkuratt nå føles det som om jeg har født for henne, og hun krever at hun må få se ungen ( foreldrene mine bor i et annet land og vi reiser ditt til sommeren).

 

Vi måtte flytte fra hennes hus og tilbake i våres leilighet pga det ble bare mer husarbeid for meg. Det eneste hun foreslo var at hun kunne passe småen mens han sov. Det hjalp ikke mye, siden jeg kunne sove eller gjøre ting mens han sov. Jeg fikk bare mer oppvask eller matlaging og vasking, og hun ville at jeg skulle holde selskap for henne med samtaler etc etter fødselen.

 

Hun rørte aldri småen, men sto og tittet på 2 meters avstand mens jeg ammet kl 4 på morran. Noe jeg synes var litt privat siden jeg ammet.

 

Etter ca ti dager vi bodde hus henne så lurte hun på hvorfor jeg var sur på henne. Da forklarte jeg at jeg ikke var sur. Bare at jeg var sliten etter fødselen, og trenger hjelp til husarbeid og ikke til å passe ungen mens han sover, og at jeg syntes det er ubehagelig når man stirrer mens jeg ammer. Da svarte hun at det er hennes huset og at hun bestemmer.

 

Da var vi veldig fort på flyttefot, og tilbake i våres 50 kvm leilighet, men vi var lykkelige.

 

Jeg vil også nevne at hun bare har en sønn og hun er singel. Sønnen hennes er verdens beste gutt, som er alle tiders hjemme og løper til henne bare hun lager et lite pip. Han er veldig hjelpsom og har stor respekt for mora si.

 

Jeg er storm forelsket i han selv etter nesten 4 år sammen. Hun har i løpet av disse 4 åra har aldri sagt et godt ord om han, og aldri sagt takk for det han gjort for henne. Hun sier at hun har fått han for at han skal hjelpe henne når hun blir gammel. Personlig synes jeg at vi får barn for at vi skal hjelpe dem, og at de skal bli bedre enn oss:-) Men det er min mening.

 

Vi har også ett lite dillemma. Jeg var vikar før jeg gikk i mammaperm, og samboen min er selvstendig næringsdrivende. Han har ikke tjent 2/3 del av det jeg får, men når jeg skal tilbake i jobb så har jeg ingen jobb å gå tilbake til. Hvis jeg går i jobb 3 mnd før slutten av mamma perm så får jeg en 100 prosent fast stilling.

 

Noen dager før fødselen nevnte hun at hun gjerne ville gå ut i pensjon ett år før tiden, slik at hun kunne hjelpe oss. Hun sa at hun nesten ikke tapte noen ting på det. Nå etter at småen har kommet så er det for tungt for henne og ikke aktuelt ( jeg kan forstå det fordi det er slitsomt han er 6 uker nå). Nå begynner hun å kreve å tilbringe tid med han. Jeg skjønner at hun er bestemor og vil kose seg med han, men hvor var hun da han var 2 uker og trengte hennes hjelp?

 

Akkurat nå føles det som om hun tror at jeg fødte han for henne. Hun sender masse meldinger til min mobil og alle starter med: Hei hvordan går det med barnebarnet mitt? Aldri spør om det går bra med sønnen hennes eller med meg. Innemellom har jeg veldig lyst til å svare at så lenge det går bra med mor og far så er alt fint med småen.

 

Jeg klarer heller ikke å stole på henne helt sammen med småen. Vi var hos henne forrige søndag. Hun ville passe på mini, og vi tok oss kjøre tur. Før det satt vi og snakket om småen som har veldig vansker med å sove på dagen, så jeg sa til henne at hvis han sovner så er det bare å la han sove så lenge han vil.

 

Han sov ikke mens vi var borte, men sovnet da vi kom tilbake og sov rundt 20-30 min.Så plutselig løfter hun ham og rister han slik at han våkner og begynner å gråte. Da legger hun ham tilbake i kurven og prøver å dytte smokken i munnen hans, er det smart?

 

Kanskje er jeg veldig urettferdig og veldig kritisk? Kanskje det henger fortsatt hormonubalanse etter svangerskapet?

 

Jeg prøver å arbeide med meg selv ang henne, men får ikke til. Kanskje dere kan hjelpe meg litt. Overdriver jeg eller er det normalt? Veldig takknemlig for alle svar, det er veldig slitsoms å være sånn.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg har rettet på innlegget ditt, ikke får å være frekk mot deg, men for å hjelpe deg til å få flest mulig svar.

 

Det er fult forståelig at du som er utenlandsk har skrivefeil, men mange vil dessverre bare tenke "å gud det var ett langt innlegg, og helt uten avsnitt. Nei det gidder jeg ikke å lese"

 

Jeg syns det er veldig viktig at du får flest mulig svar på ditt innlegg, fordi jeg tror at du kan trenge all den støtten du kan få.

 

Kopier gjerne min rettede versjon og post innlegget på nytt. Jeg vil nok en gang påpeke at jeg har gjort dette for å være snill og hjelpsom. Så ikke ta det ille opp:)

 

Nå til dine svigermor problemer.

 

Ja, det er helt uholdbart av svigermor å ikke fortelle deg at det er på pensjonistbussferie dere skal på. Det virker ikke som at ferien var for din del, men for hennes. Hun ville simpelthen ikke reise alene på pensjonisttur, og tok derfor med seg dere.

 

Hun burde også be deg om unnskyldning, og du gjorde helt rett i å fortelle henne det.

 

Det virker som om din mann er enig med deg, og det er det viktigste. Så er det bare å la han hjelpe den utakknemmelige moren sin. For ja, du har rett, hun er utakknemmelig.

 

Tenk for en herlig svigerdatter du er som er villig til å flytte hjem til svigermor rett etter fødselen. Du ga henne en kjempestor gave, som hun tydligvis ikke verdsatte for fem øre.

 

Selvfølgelig skulle du bare slappe av og ikke gjøre masse ekstra husarbeid, eller underholde henne med lett konversasjon. Man er sliten etter å ha født. Hormonene raser, og det siste man da trenger er å få masse ekstra arbeid.

 

Heldigvis flyttet dere hjem igjen da hun var så frekk og påpekte at det er hennes hus. Hun har da heller ingenting med å stirre på deg mens du ammer midt på natten.

 

Det er imidlertid vanlig at besteforeldre spør mye om hvordan barnebarnet har det, og ikke noe særlig om den voksne.

 

Siden du ikke stoler på henne alene med ditt barn, så er det bare bra at hun ikke føler at hun kan passe han allikevel. Og for å være ærlig så tror jeg han har det bedre i barnehage eller hos dagmamma, enn hos en bestemor som rister barnebarnet.

 

Det er faktisk farlig å riste barn, og det er slettes ikke normalt å vekke de slik mens de sover. Det må du si ifra til henne at hun ALDRI må gjøre igjen. Du kan også nevne at dere pga ristingen dessverre ikke stoler på henne, og at hun derfor ikke får passe barnebarnet sitt.

 

Så sendt barnet i barnehagen eller til dagmamma og begynn i 100% stilling. Det er mange som må sende barna tidlig i barnehage, blant annet studenter, og utallige kvinner i andre land. Det kommer til å gå helt fint

 

Slik er det også dere som tar kontroll over situasjonen. For det kan virke som at hun prøver å manipulere dere med å først tilby sin hjelp, for så å trekke den tilbake. På den andre siden så kan det være at hun ser hvor mye arbeid det er med små barn og derfor angrer seg.

 

Du er overhodet ikke kritisk eller hormonell. Om det du sier her stemmer så er det hun som er en manipulerende og utakknemmelig heks.

 

Hold avstand fra henne en liten stund. Vil hun se barnebarnet så er det på deres premisser, og i deres hjem. Du kan godt forklare det til henne med at det er fordi i deres hjem så er det dere som bestemmer.

 

Kort oppsumert, stå på og ikke la svigermor herse med deg. Begynn å jobb, men send barnet i barnehage.

 

Ett annet råd som kommer helt utenfor tema er å snakke ditt eget morsmål med barnet. Det er en kjempegave for det å få to morsmål.