...snart alene ed to små...

[Anonym bruker]

ja , da er jeg mest sannsynlig alene med mine to små på 1 og 3 år. Har selv hatt mine tvil i forholdet, men har ønsket å kjempe, og nå som han sier han ikke orker mer, da føles det som om hjertet skal rives i filler og det verker i hele kroppen... Vi er veldig glade i hverandre, men vi ender stadig i destruktive kommunikasjonsmønstre, og han er ikke interessert i å gå i familieterapi el.l.... Vel...Det som er vondest å tenke på er at jeg ikke lenger vil kunne dele de små tingene i hverdagen med han, hva barna har sagt i barnehagen, alt det søte og rare de gjør og sier -at det bare vil være meg der, alene med barna...og ingen armkrok å søke trøst i...eller noe hjelp å få i hverdagen... Er det noen av dere der ute som har noe trøst å gi? Prøver å tenke at det kanskje er til det beste, vi har slitt lenge, men jeg mener at vi burde prøve en siste gang før vi gir opp p.g.a barna- prøve familieterapi, jobbe systematisk med problemene våre, prøve - for vi er jo glade i hverandre -men han sier at han føler at forholdet er destruktivt og at han ikke tror noe terapi vil hjelpe... Lurer på hvordan jenta på 3 kommer til å ta det... føler meg så svak og alene, trodde vi skulle klare dette, men da må begge ville or orke...Skulle ønske jeg kunne skru tiden frem ett år eller to...

Har noen råd mht hvordan dele omsorgen med to så små barn?

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom det samme og vet hvor vont det er. Den første tiden er gjerne den vanskeligste så går det gradvis bedre å bedre. Du kommer til å oppdage at du er sterkere enn du trodde. Det kan også være at han bare trenger en pause til å tenke gjennom ting.

Mange finner tilbake til hverandre, spesielt hvis man fremdeles er glade i hverandre.

 

Min mann kom ikke tilbake, men jeg og vesle frøkna klarer oss fint alene. Nå i ettertid er jeg faktisk glad for at det ble slutt. Jeg har utviklet meg veldig i løpet av disse to årene og nå ser jeg etter helt andre kvaliteter hos en mann enn før.

 

Det som er viktig nå er å skjerme barna mest mulig for opprivende scener. Ta ekstra godt vare på deg selv også. Finn noen å prate med. Dere må i mekling på familievernkontoret og bli enige om samvær. Siden de kjenner pappan sin godt kan de gjerne overnatte, men helst ikke de første gangene. De må også venne seg til den nye situasjonen.

Det anbefales hyppige og kortvarige samvær jo mindre barna er.

 

Husk at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere!

 

Klem

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Godt å høre at du og dattera din har det bra nå Noen ganger er det også til det beste for barna at det blir slutt, hvis man ikke klarer å få forholdet til å funke så merker jo etterhvert også barna at noe er galt... Det er vanskelig å vite hva som er riktig beslutning, det vet man kanskje best en stund i etterkant, men jeg ønsker å kunne si til meg selv at vi prøvde alt, før vi gir oss... Det er jo ikke bare bare å kutte slike bånd, det kommer til å bli utrolig vondt, men jeg er jo også usikker på om det kanskje er til det beste at vi går hver vår vei, har tidligere vært meg som har stått med en fot ut døra, men noe holder meg igjen.. Det er de gode følelsene jeg tross alt har for barnefaren og det at jeg ønsker at vi skal prøve å jobbe seriøst med problemene,ikke bare sitte vi to i sofaen og prøve å løse de samme gamle konfliktene med de samme gamle virkemidelene som ikke funker... Vel får se hvordan det går...Vi må jo ønske begge to å jobbe seriøst med forholdet, det er mulig at han vil fortsette hvis jeg forandrer meg, som han sier, men vi er da to om dette, alle feilene ligger ikke bare hos meg....VEt ikke om han har tenkt over at han vil se barna sine betraktelig mindre enn nå... Uff orker ikke ta dette inn over meg, føler det så sårbart og trist av vår lille familie kanskje snart oppløses...