1 eller 2 barn? vil gjerne ha argumenter for og i mot;)

[Røver Nov 09 + ??]

vår lille gutt er bare 3 mnd, men vi har jo begynt å snakke litt om vi skal kaste inn håndkle eller få 1 til.

 

mine argumenter for er:

1:

når vi blir gamle står han alene om å ta hånd om oss.

2:

barn har godt av å lære seg og dele

 

hva mener dere her inne?

[Hildeks]

Hm, jeg syns det høres rart ut å få en til bare fordi de skal lære seg å dele eller ta seg av dere når dere er gamle??!?

 

Vi har to tette, halvannet år mellom de, Det er kjempetravelt, men de har så utrolig mye glede av hverandre..

 

Vår for og imot liste:

For: Søsken er så utrolig godt å ha og de har stor glede av hverandre, (som regel:p )

Vi ville ha flere barn og hadde både plass, omsorg og penger nok til en til..

Jeg ville ikke bli "gammel mor" , og når vi først hadde fått vår første, ble vi så utrolig bergtatt og elsket det livet vi hadde fått, så da bestemte vi oss for en til..

Er nok maaange flere for enn jeg kan komme på nå

Imot:

Søskensjalusi

Søskenrivalisering

Må dele oppmerksomheten

Kroppen har godt av å vente i 2 år mellom fødsler og graviditeter

 

 

 

Er nok myye mer jeg ikke kommer på i farten, men vi ønsker faktisk en tredje tett en..

 

 

[Lemonia]

Positivt med bare ett barn:

- dere kan gi all oppmerksomhet til ham

- bedre økonomi (flere barn koster jo også mer)

 

 

Negativt med bare ett barn:

- han blir helt alene når dere dør

- han får ikke oppleve gleden av søsken

 

Positivt med flere barn:

- de får glede av hverandre

- de har hverandre når dere dør eller hvis noe skjer

 

Negativt med flere barn:

- det er dyrere

- litt travlere hverdag

 

 

 

Personlig kunne jeg ikke tenke meg bare ett barn. Jeg har mye glede av broren min og er veldig glad jeg har ham. Etter å ha opplevd å miste Pappa og hvor svigermor var alvorlig syk i lang tid og så døde så jeg virkelig hvordan både jeg og mannen min ville slitt om vi ikke hadde søsken. Det er tungt å bære en slik byrde alene. Det er så godt å ha noen å dele både gleder og sorger med og det ønsker jeg at sønnen min skal få.

Jeg synes likevel at hvert barn skal være ønsket og elsket i seg selv. Jeg synes ikke man skal få flere barn for barnets skyld, hvis man ikke egentlig vil.

[Romeren]

Søsken er jo hyggelig, men enebarn har det bra de også!

 

Men dere trenger jo ikke å få nestemann nå med en gang? Som jeg har skjønt det, så gjør det kroppen godt å vente litt. Søsken har stor glede av hverandre om det er noen år mellom dem også!

[Studine mevik]

Har nok ikke noen særlig for eller motargumenter. Eneste jeg kan si er at et barn skal være ønsket. Det trenger ikke være planlagt, men det skal elskes uansett.

Vi personlig ønsker oss 2barn, så får vi se hva som skjer etter vi har fått nr.2. Førstemann er 7,5mnd nå og det er fortsatt noen år igjen før vi tenker oss en til.

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Jeg er strålende fornøyd med to. Har selv tre søsken, og vet hvor mye søsken betyr, kanskje spesielt i voksen alder...De enebarna jeg kjenner har savnet søsken, men har hatt det bra altså, det er ikke det:)

[Huldretussa ' en av hver sort']

Som de fleste andre poengterer skal dere ikke skaffe dere flere barn for barnets skyld, det må være fordi dere selv ønsker det. Tror det finnes mange grunner både for og imot flere barn. Det som er individuelt er hvor mye vekt de ulike argumentene skal få. Og seriøst; ta seg av dere når dere blir gamle?! DET er det ikke mange som gjør, og da vil jeg heller si det kommer ann på personlighet og oppdragelse enn at dere har mange barn (men selvsagt øker jo sjansene for at noen gjør det). De aller fleste havner på gamlehjem uansett. Og om dere blir ensomme der er både opp til dere selv og barna. Vet om ei gammel dame som bor på gamlehjem og har rundt 40 barn og barnebarn, samt en del oldebarn og nesten alle bor i nærheten. Men hun er så sur og sinna hele tiden at de ungår å besøke henne. Så mye familie er dessverre ingen garanti for mye selskap på sine gamle dager.

Personlig ville jeg aldri ha nøyet meg med ett barn, men det er meg. Noen velger bare ett, og er fornøyd med det. Men du er jo bare 21år, og da er det kanskje litt tidlig å bestemme seg for aldri å få flere barn? (om ikke du har en grunn som sier "nå eller aldri")

[Røver Nov 09 + ??]

enig med mange av dere. og jeg kommer absolutt ikke til å bestemme meg enda. jeg kan jo trygt få unger om 10-15 år om det er sånn,om helsa tillater det (har ryggsykdom, så burde egentlig være ung i et evt. svangerskap).

Det er jo et naturlig samtale-emne når man først har fått barn, har selv 4 søsken og har alltid sett for meg og få minst 3, men sånt blir jo sjeldent som man planlegger.

 

syns bare det er litt festlig og høre hva slags tanker andre har gjort dere.

 

Kanskje ønske-tekning å blitt tatt hånd om som gammel, men tenkte mer på den tiden hvor jeg enda kan bo hjemme, men trenger noen tjenester i hverdagen, sånn som mine foreldre hjelper mine besteforeldre.

 

jeg han hadde nok hatt veldig glede av 1 barn til for min egen del og ikke bare for veslegutt, men samboeren min er ikke like sikker.

 

 

[Røver Nov 09 + ??]

men seriøst ting har veldig lett mistolka her inne, sett det på andre tråder også. Jeg vil jo aldri fått 1 barn til om jeg ikke hadde ønsket det. Syns bare det er festlig og høre andres tanker rundt temaet

[lutefisk]

Dette lurer jeg også på. Skal jeg få en til, eller skal vi gi oss nå?

Jeg har ett barn, og det har virkelig vært en utfordring. Man kan trygt si at hun ikke er et "sove-barn", men så har hun jo også slitt med kiss i lang tid. Det har resultert i at vi er tre ganske så slitne mennesker. Får hjelp hos kiropraktor nå altså, og hun er myyyye bedre. Men slitne er vi likevel. Vet at nestemann ikke nødvendigvis får kiss, kolikk eller noe annet skummelt, men barn krever likevel mye oppmerksomhet, stell osv. Og jeg vet virkelig ikke om jeg klarer en til.

Jeg er enebarn og lever i beste velgående. Hjelper foreldrene mine og er så pliktoppfyllende atte :0) Ikke savner jeg søsken heller.

Mannen min har en søster, og de har god kontakt. Hun er kjempesnill.

 

Så da sitter vi her da, og lurer på om det blir en til så snart jenta vår blir litt større og sover mer, eller om vi stopper med henne. Har heldigvis noen år til å tenke på :0)

He he, hjalp deg nok ikke mye med dette innlegget, men jeg fikk hvertfall lettet hjertet litt.

[Sistah*G07*J09*]

unner ikke min verste fiende å vær enebarn.

Selv er jeg vokst opp med i en søskenflokk på 4.

Har aldri ønsket å være enebarn, selv når jeg har kranglet med en av søskene mine.

Har alltid noen å prate med, noe som hjalp meg veldig igjennom tenårene. Da jeg hadde 3 eldre søsken å snakke med, å lære av

 

Nå har vi selv fått 2 søte små, og om det blir en nr.3 gjenstår å se.

Har 2år og 2mnd i mellom våre 2. å jeg må si, at det har vist seg å være perfekt aldersforskjell. Har ikke merket noe søskensjalusi. Noe jeg personlig tror kommer av at 2åringen fortsatt trenger hjelp til en god del, så får mye oppmerksomhet gjennom det. Å blir ikke overlatt mye til seg selv.

[lutefisk]

ooookeiiii, kjente jeg ble en smule provosert over innlegget til Sistah*G07*J09*. Unner ikke din verste fiende å være enebarn???

Jeg er enebarn og har det strålende. En av mine venninner er enebarn og er supertakknemlig for det. Svigerfar er enebarn og er den mest generøse og varme mannen jeg vet om. Det er da ingenting i veien med å være enebarn :0)

Jeg har venner som har søsken, og de krangler og krever og baksnakker til den store gullmedaljen. Likevel er jeg ikke så firkantet at jeg ikke unner min verste fiende å ha søsken ;0)

Jeg kom meg fint gjennom tenårene tross en alvorlig depresjon, og en far som nesten døde. Har venner, familie og en støttende ektemann. Og jaggu har det ikke blitt folk av meg også ;0)

[Røver Nov 09 + ??]

ja, det var kanskje ikke så smart sagt, greit at du syns det er bra med søsken. Men det fins jo mange lykkelige enebarn.

[Abracadabra]

hei! har ikke lest alt, så tilgi meg omn dette har vært poengtert før

 

du forteller at samboeren din er usikker. men hvis barnet bare er tre mnd, så er det ikke så "gøy" for pappa foreløpig, hvis du forstår hva jeg mener! om noen måneder til vil pappa få en mye større del av småens liv, og hvis du spør igjen om et år om dere skal forsøke på en til, så får du muligens et helt annet svar, hehe.

 

lykke til uansett hva dere bestemmer dere for!

 

(vi har forresten to, med tre år imellom, og vil ganske sikkert ha enda flere...om en stund...! jeg er 36 nå, så jeg må visst henge i, hehe!)

[Røver Nov 09 + ??]

det har jeg faktisk ikke tenkt over får satse på det =)

[♡ Mors-lykke ♡]

Akkurat som lutefisk her, reagerte også jeg veldig på akkurat den setningen: "unner ikke min verste fiende å vær enebarn." ...... Whaaat??? Hvorfor i alle dager tror du det er så forferdelig å være enebarn? Selv er jeg vokst opp med 3 eldre søsken, på godt og vondt. Det er først i voksen alder vi har hatt noe særlig glede av hverandre, og selv nå hender det jeg undres om jeg ikke hadde hatt det like greit som enebarn ;-) At man har søsken er ikke ensbetydende med at man er gode venner - man velger som kjent ikke sine foreldre og søsken, og man har ingen garanti for at søsken har god kjemi seg imellom kun fordi de er søsken. Dessverre.

 

For sambo og meg er det sånn at vi ble sammen sent, og vårt felles barn er snart ett år. Vi er i en litt annen situasjon, da vår lille har et halvsøsken - sambos sønn fra tidligere. Han er riktignok stor (13 år), men de er nå søsken allikevel ;-) Men uansett føler vi ikke at vi skal ha flere barn. Sambo nærmer seg 40, og jeg er 5 år yngre. Godt voksen jeg også med andre ord. Jeg, og vi, mener det er viktig at man har krefter til å følge opp barna ordentlig gjennom hele oppveksten. Og nå snakker jeg KUN for oss, når jeg sier vi føler at vi aldersmessig er for gamle til å sette fler barn til verden. (Men sier ikke at det er galt at andre gjør det - dette handler om vår personlige holdning til oss selv som foreldre.)

 

Jeg ser at mange argumenterer for, med at man som søsken har stor glede av hverandre, spesielt som voksne. Det stemmer sikkert for mange, men er som sagt ingen garanti. Søsken er individer, med egne og sterke personligheter, som ikke nødvendigvis kommer overens.

 

Noen sa til meg, som et forsøk på et argument for at vi skal få en til, at "noe kan jo skje med barnet ditt". Slikt vil man helst ikke tenke på, men det stemmer jo. Personlig klarer jeg allikevel ikke å rettferdiggjøre overfor meg selv å få et barn til i tilfelle noe skulle skje med vår første. Barn nummer to er jo et helt eget individ, og verken kan eller skal erstatte barn nummer en dersom en tragedie skulle inntreffe. Isteden ville antakelig barn nummer to isåfall oppleve å enten oversett i og gjennom sorgen og/eller bli overbeskyttet til evig tid pga vår redsel for å miste også nummer to. Og hva hvis vi mistet begge? Selvfølgelig tenker man normalt ikke sånn, men for meg knuser alle "hvis-ene" selve argumentet.

 

Jeg ville sagt,

argumenter FOR:

- Man ønsker flere barn

- Man har energi, tid og økonomi til flere barn

 

argumenter MOT:

- Man ønsker IKKE flere barn

- Man har IKKE energi, tid og økonomi til flere barn

 

;-)

 

[lutefisk]

Takk for et nyansert og velformulert innlegg, ♥ Mors-lykke ♥ .

Det er akkurat slik jeg tenker rundt dette med søsken. Man trenger ikke komme overens bare fordi man har samme opphav, og enebarn er ikke fortapte sjeler. Og viktigst av alt; man skal jo ha energi, tid og gjerne økonomi til å ta seg av de små.

 

Jeg går rundt med en utrolig dårlig samvittighet overfor datteren min fordi jeg ikke orker tanken på flere barn. Det er overhodet ikke hennes skyld. Hun er helt perfekt, og jeg elsker henne selvsagt overalt på jord!

Det er rett og slett meg det går på. Det er jeg som ikke har krefter til flere barn. Det kan godt hende jeg ombestemmer meg om noen år, men da begynner mannen min og jeg å bli "voksne", så vi kan jo ikke vente altfor lenge heller :0)

 

Å lese innlegg der det blir gitt uttrykk for at man "må" ha søsken er derfor ganske sårt. Folk har så bastante meninger. Ikke bare her, men ute i det virkelige liv også. Og da går jeg rundt med en følelse av at jeg ikke er en god mor fordi jeg ikke vil ha flere barn. Men man skal jo, som du sier ♥ Mors-lykke ♥ , ha ork til å følge dem opp også. Jeg vil hvertfall ikke bli en av de foreldrene som angrer på at de fikk barn i det hele tatt. For jeg må si at det faktisk er det mest triste av alt.

[kitty08]

Hvis man har et barn tror jeg faktik det er lettere å nyte barnet. Istedenfor å tenke i den hektiske hverdagen at dette får man jo oppleve igjen - og dermed får man ikke tid til noen av barna ...

 

 

Jeg er som lutefisk. Jeg har dessverre ikke krefter til et barn til. Søvnløshet og en overhektisk hverdag klarer jeg bare en gang. Mulig jeg angrer på det om 10 år, men jeg tror jeg har det helt fint med beslutningen min.

 

Om man kommer godt overens, så er det jo glimrende å ha søsken som voksne (det at man har så mye glede av hverandre som barn føler jeg ofte heller er noe foreldrene vil/tror. Jeg synes alle bare krangler og sloss ...). På den andre siden tror jeg man gjerne kompensere med gode venner om man ikke har søsken. Ensom kan man bli både med søsken og uten.

[Røver Nov 09 + ??]

HAHAHA. Vet dere hva? Jeg klarte å ha sex uten kondom midt i eggløsninga. Sitter å venter på mensen i desperasjon. Hvor tett er ikke jeg? Brått blir skjebnen om enebarn eller ikke bestemt for meg.

 

Vet jo at det er fryktlig liten sjangs for det av bare 1 gang. Men er det noen som har så uflaks så er det meg. Det var jo sånn jeg ble gravid i første omgang. måtte slutte på p-pillene i 1mnd og fikk aldri mensen tilbake. Kommer fra en veldig "fruktbar" familie.

 

 

[♡ Mors-lykke ♡]

Skjebnens ironi... ;-)

Lykke til - uansett om det kommer det ene eller det andre (altså, menstruasjon eller ny baby) :-D

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Jeg vil gjerne ha to eller tre barn, av den enkle grunn at jeg ønsker å oppleve alt det fantastiske som jeg har opplevd med min datter- en gang til, med et nytt barn=) Graviditet, fødsel, hektisk barseltid, småbarnstid - se dem vokse opp og bli selvstendige individer! Ønsker så sterkt å få oppleve dette ihvertfall en gang til, om ikke fler! Dessuten var jeg selv enebarn, og det var faktisk ganske kjipt til tider å ikke ha søsken- jeg ønsket meg det så sterkt og maste og maste på mamma og pappa, og selv om jeg hadde en alle tiders oppvekst var dette savnet etter søsken tilstede.

 

(og PS; vi har IKKE hatt det enkelt når det gjelder verken søvn eller mat m jenta vår- vi har nok hatt det langt vanskeligere enn gjennomsnittet- men jeg prøver å tenke langsiktig, og selv om det sikkert blir slitsomt med to tette, tror jeg også det blir utrolig fascinerende og flott med tiden=)

 

[Mamma´n til lillemor]

Jeg fikk en bok til jul som heter "Lillesøster hopper fallskjerm". Den handler om plassering i søskenflokken eller om man er enebarn. Veldig spennende lesning, selv om ikke alle passer inn i disse malene (men da er det som oftest en logisk forklaring på det). Uansett så ser jeg når jeg leser om dette at det er jo så mange positive og negative sider enten man er enebarn, eldst, yngst, midterst eller tvilling. Og som forfatteren skriver, det ene er ikke noe bedre eller dårligere enn det andre. Derfor er jeg veldig enig med det som skrives høyere oppe er, at argumenter for eller i mot å få flere barn er om man virkelig ønsker og har kapasitet til flere.

 

Jeg ønsker meg ett barn til, og mannen min har syntes det har vært irriterende at jeg har snakket om dette helt siden lillemor ble født. Han har hatt nok med utfordringene med baby i hus uten å tenke på nestemann. Jeg tenker alltid forover, og selv om det er slitsomt, så ønsker jeg så absolutt å oppleve dette igjen, overskuddet finner jeg. Jeg vil gå gravdi igjen, glede meg, vente i spenning, føde den lille og elske ett barn til over alt på jord. Men hvis vi ikke skulle kunne få flere barn, så er jeg lykkelig med den godjenta vi har og skal få se utvikle seg i årene fremover.