Mitt møte med barnevernet...

[Anonym bruker]

Fra jeg var 14-18 har jeg hatt kontakt med barnevernet. Dette pga vold i hjemmet. Jeg ble slått av min far.

Barnevernet visste om dette, derfor jeg kom i kontakt med de. Først og fremst fordi jeg som 14-åring prøvde å ta selvmord for første gang i mitt liv.

Etter måneder på psykiatrisk avdeling ble jeg skrevet ut, og måtte på ukentlig møte med barnevernet. Jeg kom der med blåveis, brukne ribbein, hovne lepper osv osv. De visste hva som skjedde hjemme.

To år gikk, og de lot meg bo hjemme tross blåmerkene etc som de kunne se!

 

Da jeg var 16 år og 3 selvmordforsøk senere orket jeg ikke mer, jeg fortalte de at de måtte finne en fosterfamilie til meg.

Foreldrene mine drev psykisk terror mot meg, trua med å drepe meg. Slo meg osv osv. Husker politiet var innom oss av og til fordi naboer hadde meldt om husbråk. Så ekstremt var det. Skal ikke gå inn på detaljer hva min far og mor gjorde mot meg.

 

Men over til svaret jeg fikk fra barnevernet : " Det er bare 2 år til du blir 18, da kan du flytte ut og gjøre som du vil".

 

 

Hvordan kan de si sånt? Hvorfor gjorde de ingenting?

 

Jeg er nå voksen og har gått på antidepressiva og angstdempende tabletter siden jeg var 18 år. Jeg greidde å flytte hjemmefra i en alder av 17. Har ikke greid å fullføre så mye av det jeg har begynt på av skole.

Men jeg har greid meg fint så langt. Jeg forsørget meg selv siden jeg flytta ut. Jeg har aldri mottat noen form for pengestøtte av staten. Jeg har alltid vært i jobb og har mange venner.

Men jeg har arr fra fortiden. Og jeg er forbanna på barnevernet.

 

Da jeg var 20 år, gikk jeg til barnevernet og ville ha kopi av journalen min.. For jeg ville vite hvorfor de ikke gjorde noe. Uker gikk, og svaret jeg fikk var: "de sleit med å finne journalen min"

Jeg ga opp, jeg bestemte meg for at jeg var ferdig med fortiden.

 

Det gjør vondt å tenke tilbake på alt dette, men jeg må bare få det ut. Spesielt når jeg leser på dette forumet om folk som har blitt meldt til barnevernet fordi noen har sendt bekymringsmelding.

Og mange skriver: "barnevernet vil bare det beste osv osv"

Det er nok det som er sannheten, de vil nok hjelpe.

MEN i mitt tilfelle gjorde de ingenting. Og det gjør meg forbannet.

 

 

[Anonym bruker]

Huff, får utrolig vondt av deg!!!!!!!! Skjønner inderlig godt at man blir sittende igjen med mye sinne, bitterhet og skufffelse etter å ha blitt møtt med slik fornektelse og ignoranse av hjelpeapparatet.. Man er ikke sterk etter å ha blitt slått og hundset hjemme, så at du ba om fosterhjem selv synes jeg var modig!! Og for et hån at man da ikke blir lyttet til.. Godt å høre at du har klart deg bra i livet, tross alt. Jeg kan bare ikke begripe hva som får voksne til å slå sine egne, små barn. Hvordan kan noen hate en liten jente så mye at de gir henne regelmessig juling...? Gråter for deg. Håper du kan få hjelp til å komme deg nesten helt over dette, noen å snakke med profesjonelt. jeg skriver nesten, for arrene vil du nok alltid ha med deg. Klem.

[Anonym bruker]

Så trist.. så forferdelig trist..