Shit, nå er jeg alene...

[Anonym bruker]

Ikveld har jeg snakket med mannen min om at jeg ikke klarer å være gift med han mer, og han har flyttet ut.

Vi har vært sammen i 7 år, gift i 1 1/2 og vi har to barn på 3 og 4,5 år.

Han er psykisk syk og han har blitt bedre på noen ting og værre på andre ting siden vi ble sammen. Men det er tungt for meg, og nå har jeg bestemt meg for at det er nok.

Men det slo meg nå, jeg er jo helt alene.

Gledet meg litt først, men nå savner jeg han faktisk litt. Ser for meg at det blir værre etterhvert som dagene går. Ingen voksen å dele alt med

[Anonym bruker]

Føler med deg nå.Jeg har selv vært/er i samme situasjon.Det har vært slutt mellom meg og min samboer noen ganger,og hver gang så tar jeg han tilbake

Hvorfor?Fordi ting har blitt forferdelig tøft for meg når han har flyttet,jeg har bare sittet å tenkt på alle de gode tingene vi hadde og savnet ham grenseløst.

Nå går det mot et brudd igjen og denne gangen må jeg være så sterk at jeg ikke tar han tilbake.

Du må bare fokusere på at det valget du har tatt skal du stå for,ikke sitt å tenk på alt det gode dere hadde for det gjør ting bare verre.

Det er en grunn til at du ikke klarer å være gift med han,og uansett hvor mye du rosemaler fortiden så vet du jo hva som ikke fungerer.

Etterhvert så vil du kanskje bruke mer tid på andre voksne,for det er man på en måte nødt til når man ikke har en partner.

En ting som har hjulpet meg litt er å skrive dagbok om de vonde tingene,så kan jeg lese det når lengselen kommer.Innse at når man har gitt mange år av sitt liv og partneren ødelegger en så er man nødt til å være litt egoistisk med tanke på resten av livet.

Dagene framover kommer helt sikkert til å bli vanvittig tøffe og du kommer til å tvile på ditt valg,men tro meg,på lang sikt vil du få det så mye bedre.

Ta små skritt av gangen,sørg for å prate med noen,gå tur,finn metoder for å få bort angretankene,og ikke minst,få nok søvn!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for tipset om en dagbok, det var en god ide.

Det er jammen ikke lett, jeg lurer på om jeg har gjort det riktige. Men jeg tror jo det.

Var din samboer også plaget med psyken?

[Anonym bruker]

En stund siden siste innlegg ser jeg, men ønsker likevel å henge meg på.

 

Mannen min er også plaget med psyken. Vi har vært sammen i flere år, har en sønn på noen mnd., er veldig glade i hverandre og han er en fantastisk mann. Det er så mye kjærlighet i hjemmet vårt.

 

MEN, mannen min har så store utfordringer. Han har sosial angst, søvnproblemer og er veldig anspent på generelt grunnlag. Dette gjør at livet vårt blir veldig rigid og alt er på hans premisser. Han må skjermes på alle kanter og jeg må alltid ta en hel drøss av forhåndsregler når vi lager planer. Jeg trodde at familieforøkelsen skulle gjøre at han hevet blikket litt fra sin egen navle, slik at han kunne glede seg mer over sønnen vår og vår felles lykke, men det har bare blitt verre. Jeg har det som en alenemor og får svært lite hjelp. Han tar kanskje en bleie eller to og en rap i ny og ne, men det er det.

 

Nå har han vært borte et par uker og jeg merker at jeg faktisk liker dette livet ganske godt. Jeg trenger kun å ta hensyn til meg og sønnen vår, og jeg fikser det kjempebra og merker at jeg selv er så mye mer avslappet. Tror faktisk sønnen vår har det bedre også. Det er selvsagt litt trist å ikke ha noen å dele ting med, samt å sitte alene om kvelden etter at sønnen vår har lagt seg. Men sum a summarum..JEG har det bedre nå enn før. Det store spørsmålet er: har HAN det??? Det tviler jeg veldig på, og det er vel det som gjør det vanskelig. Jeg og sønnen vår er livet for han, og det er det som vil gjøre det vanskelig å gjøre dette til en varig ordning.

[Anonym bruker]

Her var det lenge siden sist, men jeg skriver litt likevel.

 

Dette er jo som tatt rett ut av mitt liv, og jeg som trodde ingen andre hadde som meg. Bare jeg har ikke tatt skrittet dithen å gå fra mannen min enda. Men jeg kjenner jeg bør. Både for min og ungenes skyld.

Men sliter veldig med å finne en "god" måte å gjøre det på. For han vil bli sittende igjen HELT alene. Han har ikke noe sosialt nettverk, og kontakt med familien hans gjør psyken hans heller verre enn bedre.

 

Å sitte alene med 3 barn under skolealder skremmer meg ikke i det hele tatt, men jeg bekymrer meg over tanken på at han ikke har noen andre, og hvordan vil det gå når han skal ha barna alene, minst hver 2 helg?? Han er verdens beste far på sine gode dager, men hva hvis de dagene ikke samfaller med hver 2 helg? Det hender ofte at jeg må ta med barna ut/reise på besøk, til det er sengetid, for å ta hensyn til min mann-og skåne ungene. Men går jeg fra ham kan jeg ikke være der og beskytte barna de gangene det trengs.... Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Til anonym 14.45 18.03

Har ikke erfaring med dette selv, men kan fortelle hvordan ei venninne og hennes eksmann har løst dette.

 

Det virker som om din mann er klar over de gangene han ikke er i stand til å ta vare på barna sine. Min venninne syntes det var veldig viktig at barna fikk ha kontakt med faren sin selv om hun ikke greide å leve med ham mer, men hun var også klar over at han aldri ville greie en såkalt normal samværsordning. Barna kommer tross alt før alt annet. Hun var også klar over at disse barnefri helgene alle snakket om, sjelden kom til å gjelde henne. Hun og eksmannen har en samværsavtale hvor han _kan_ ha barna annenhver helg, torsdag til mandag. Disse helgene har min venninne "bakvakt", dvs at han når som helst kan avlyse samværet eller avbryte et påbegynt samvær pga at han merker at han ikke greier å ta vare på barna. Min venninne er derimot heldig som har foreldre og søsken som ofte stiller opp slik at hun også får hvilt seg. Foreldrene har sammen snakket med barna om denne ordningen og forklart dem at faren ikke blir sliten av dem eller ikke vil ha dem, men at han ikke alltid er frisk nok til å ha besøk. Det vikrer som om de har slått seg til ro med denne ordningen.