mor med angst...

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere andre det å ha angst å barn?Hvordan går det for deg å følge opp ungen,barnehage,skole,møter osv...jeg blir sånn rar å nervøs ute når andre ser meg med ungen min.føler at andre observerer meg ,blir nervøs å svetter over hele kroppen.Gruer meg til barnehage start,men vet det blir fint for gutten min å se andre barn:)Jeg bare gruer meg.blir så usikker i morsrollen ute når andre ser på meg..

[Anonym bruker]

prøv å snu angsten du har når du er ute med gutten din til STOLTHET

Jeg har alltid hatet å ta buss, følte at alle glodde på meg osv. Etter at jeg fikk sønnen min ble jeg så sinnsykt stolt at all angst forsvant Tenk hvor heldig du er som har ham, og hvor flink du er!!

[Anonym bruker]

Så bortkastet og tru at du er så viktig at folk gidder og følge med på deg. Og hvis de observerer deg, hva ser de? Noe merkelig? Neppe..

Søk hjelp så du forstår hvor latterlig det er.

[Anonym bruker]

kunne du ikke ha sagt dette på en finere måte??

ALLTID noen som skal være vemmelige!!

Ja det ER bortkasta å tro slike ting, men tror du virkelig at HI gjør dette med vilje???? Har ei venninne med angst, og hun sier at hun VET at ingen følger med på henne, men det stopper ikke henne fra og tro det fordetom...

[Anonym bruker]

ikke bry deg om de andre svarene, de kan nok ikke vite noe om angst.

jeg har to barn som går i barnehagen, jeg har veldig sterk angst (får hjelp to ganger uken av en flink psykolog) . men det jeg gjorde var å fortelle barnehageannsatte om problemene mine,jeg sa som sant at noen ganger er angsten så sterk at jeg ikke tør å gå ut døra,da er det noen andre som leverer ungene i bhg.

jeg har vært ærlig med helsesøster ,å vet du, jeg får så god hjelp nå som jeg har vært ærlig.

å søk hjelp,det er godt å få kontroll på angsten.

dette klarer du fint, vi er flere som sliter med det samme, så ikke føl deg alene. beklager rotette innlegg å skrivefeil, går litt fort i svingene her.

lykke til kjære deg

[Gjest]

Skulle ønske mennesker som bare er ute etter å tråkke på de som ligger nede kunne finne en bedre hobby. Har man så lite mellom ørene at man ikke gjenkjenner noen som har det vondt?! Og da tråkke på dette mennesket med sleive kommentarer er bare tarvelig.

 

 

 

Kjære HI.

Angst er irrasjonellt, så det er ikke så lett å bare "snu tankegangen" på den måten. Kanskje du kan forsøke å "øve" deg litt før barnehagestart?

Gå i en park eller en plass sammen med en du stoler på som kan være sammen med deg, ta med barnet ditt. Prøv å se på menneskene rundt deg, jeg tror du vil se at om noen ser på deg så er det med helt andre blikk enn du frykter.

Prøv å forestill deg alle skjebnene til disse menneskene; noen har det faktisk akkurat som deg også. Kanskje noen savner sine egne barn og blir rørt av å se deg med ditt? Kanskje noen ønsker sterkt barn, men ikke kan få det? Eller kanskje bare de synes det er vakkert at en mor tar med barnet sitt på en deilig dag ut for å leke?

 

Ta gjerne på solbriller så du kan sitte å titte uhemmet uten at noen "ser" deg. :-)

Gjør dette ofte, møt forsiktig situasjoner du er redd, litt etter litt. Og på en måte som gjør at du føler du har kontroll.

Du må ikke tvinge deg selv på noen måte, men at hjertet banker litt ekstra gjør ingenting. Så lenge du føler du kan forlate situasjonen enkelt går det bra.

 

Og om du sliter så mye at dette høres uoverkommelig ut, så ta kontakt med legen din sånn at han/hun kan hjelpe deg til en løsning som er bra for deg.

 

Lykke til.

[Guri malla]

Huff, har ikke noen råd til deg, men skjønner at dette hemmer deg mye i hverdagen, men jeg tror det er viktig at du ikke unngår slike situasjoner hvor angsten kommer frem, jo flere opplevelser du får med de aktuelle situasjonene jo tryggere tror jeg du vil bli, så sant du ikke opplever noe negativt foruten angsten. Ønsker deg masse lykke til og ikke vær redd for å ta det opp med lege ev helsesøster