Til dere som er alenemødre: Hva var grunnen til at dere ble alene?

[Anonym bruker]

Til de som har lyst å svare..

Hva var grunnen til at dere ble alene med barna?

 

"Visnet" kjærligheten, stakk barnefaren, var graviditeten uplanlagt og var det derfor forholdet tok slutt? Eller var dere ikke sammen med barnefaren til å begynne med?

 

Syns det hadde vært litt interresant å høre hva som er grunnen til at dere ble alene..

 

 

[Gjest eelis+kian]

Vi var aldri sammen, og jeg har null interesse av å bli sammen med han :-)

[Anonym bruker]

Hadde vært morsomt å sett litt "statistikk" på det her inne.. Jeg føler at en fordom som går mye, er for eksempel at det alltid er BF som er drittsekk og stikker..

[Anonym bruker]

Jeg kastet han ut. Og med god grunn, makan til stakkkarslig mann skal man lete lenge etter.

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor du i det hele tatt ble sammen med han da? :-)

 

[duracellmamma]

Stikkorsform :

 

Holdt på å bli sammen, ble uplanlagt gravid, (med kondom), fortalte han det, jeg ville beholde, han mente det var min skyld, vil ikke ha noe med oss å gjøre, prøvd å ta kontakt, vil fortsatt ikke. Gutten min er nå 5 mnd uten pappa. Trist men vi skal nok overleve.

[Den heldige eier av ett barn]

Vi hadde blitt enige om at vi bare skulle være venner, og vi hadde flyttet hver for oss, så fant jeg ut at jeg var gravid. Var ganske langt på vei. Da bestemte vi oss for å prøve på nytt, og gikk i familieterapi for å se om den berømte kjærligheten skulle kommer tilbake.

Vi overlevde en stund, og holdt ut til den lille var nesten året:) Egoistiske som vi er, så orket vi ikke bo sammen bare fordi vi har et barn. Vi har aldri kranglet, aldri sagt noe stygt om hverandre og er kjempegode venner. Nå er vi naboer og mer eller mindre som bror og søster. Har et kanonforhold, og han er god venn med min kjæreste. Går inn og ut til hverandre, og samarbeider godt om den lille som vi har sammen:)

 

[Anonym bruker]

Jeg dumpet han for han var en egoistisk tulling, som ikke var særlig snill med meg. Men i ettertid har vi hatt en god tone. Prater fint sammen og klarer å kjøpe klær sammen til datteren vår, feks.

 

Men der går grensen!

 

Kan være jeg blir "alene" denne gangen også! Han vet ikke om han er klar for å bo sammen med oss. Wtf? Jaja. Jeg er ikke så hoppende begeistret for forpliktelser jeg heller. Men er tross alt barn innblandet. Men men. Jeg skal ikke tvinge han.

[Anonym bruker]

Sykelig sjalusi og til tider fysisk mishandling. Og psykisk mishandling hele tiden. I tillegg gikk han først, og jeg klarte å la være å ta ham tilbake.

Planlagt barn...... "plagene" kom mest etter at jeg ble gravid.....

[Anonym bruker]

Det hørtes jo helt ideelt ut da, forholdet dere mellom mener jeg :-) Syns det er så utrolig mange brudd som ender med enorme konflikter, veldig synd for barna.. Tror ikke mange har det som deg ;-)

[Anonym bruker]

Han forlot meg for ei annen jente da babyen vår var 3 uker. Hardt og brutalt! Har hørt rykter om at han holdt på med henne da jeg gikk gravid. Jeg orket aldri å grave i saken. Var såret nok som det var.

 

Men det var egentlig helt greit. Nå er han samboer med henne og de har barn sammen. Og jeg har samboer som er så utrolig snill med meg. Har det egentlig mye bedre med han.

 

Men det negative er jo at datteren vår vokser opp i mine\våre barn familier

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med barnefar, men i løpet av halvannet år gikk han fra å være søt og snill til å bli psykisk ustabil og voldelig, ruset seg, holdt til i feil miljø osv osv osv...

 

Kastet ham ut etter utallige forsøk på å få tilbake mannen jeg forelsket meg i, og er sjeleglad for at jeg ikke kastet bort livet mitt med ham:)

 

Er forresten ikke alenemor lengre, etter to år alene fant jeg en fantastisk mann, som jeg nå er samboer og venter barn nr to (hans første) med...

[:::) Frøken Velferdsrett]

vi var vel ikke spesielt glad i hverandre rett og slett. også var det ikke helt planlagt, selv om vi var enige om å beholde

[Anonym bruker]

Det var et lite 2 mnds-forhold som jeg fant ut ikke var liv laga. Snill gutt, men litt "kort" i tankegangen fant jeg ut etterhvert. Graviditeten var ikke planlagt -

[Anonym bruker]

Jeg ble alene fordi min kjære døde når lillegutt var 6,5 mnd..

[Anonym bruker]

Fordi jeg var ung, naiv og dum

[Anonym bruker]

utroskap...

[moota m storebror&lillebror]

Vi hadde vært sammen 7 1/2 år. Har 2 planlagte barn.

 

Bf startet sitt eget firma, og var vekke hele ukene og innimellom helger.

Alt hjemme på gården falt på meg. I tillegg ble lillebror syk vinteren før jeg gikk. Det ble for masse, han stilte ikke opp. Jobben kom før familien. Til slutt fikk jeg nok og gikk.

 

Vi har et ganske greit forhold idag. Men det virker som om han har veldig lite forståelse enda og skjønner ikke hvorfor jeg gikk.

 

 

[Anonym bruker]

Han begynte å drikke...stjele og lyve. Jeg forsøkte å holde ut lenge. Selv er jeg avholds, heldigvis for barna.

 

Han drakk opp all inntekt så det første jeg gjorde da jeg fikk barnetrygd var å kjøpe inn nok bleier og barnemat til hele mnd. De gangene jeg hadde feilberegnet måtte jeg krype til korset å be mor om penger til det. Selv raste jeg ned i vekt da hans drikkevaner kostet mye mer enn vi hadde råd til, så mat nok til meg (og han) var det ikke penger til. Strøm og husleie måtte også gå ut av min lønning ellers ble den ikke betalt.

 

Jeg fikk nok..og dro. Har fått ny mann, og nytt liv..(10 år siden)

Min eks er idag husløs, og det jeg vil beskrive skikkelig "alkiss.." jeg bare håper han får beholde jobben lengst mulig, tror det betyr mye for han..siden det er siste skanse til en "normal" hverdag.. den må ikke brytes ned for da kommer det til å gå ille med han. (krysse fingre og tær, armer og ben for han er egentlig en snill mann!)

 

barna har han pr idag ingen ansvar for og ser de kun når han klarer å være edru. som desverre ikke er alt for ofte.. Jeg håper virkelig at han får skikk på livet sitt igjen!!

 

[Anonym bruker]

Jeg holder på å kaste min samboer ut pga. penger rett og slett. Har vært den som har forsørget oss begge i to år og nå med barn å forsørge i tillegg måtte han vike for barnet. Ventet på at han skulle vokse opp og slikt, men når han føler han kan fint leve på 4000 kr i måneden, da blir det dårlig med penger når jeg har to år studier igjen.

 

Så når han flytter sitter han igjen med:

vaskemaskin

tv (han hadde råd til den pga. av at han ikke hadde utgifter)

tvbenk

stuebord

mikrobølgeovn

toast og vaffeljern

klær(jeg kjøpte)

ny mobil(siden jeg betaler all husleie)

og PS3 som jeg skal la ham få beholde ettersom jeg ikke er interessert i(selv om den er i mitt navn)

 

Har vært "forsørger" av ham mens jeg studerte og betalte to hybler i tillegg til klær osv.

 

Min unnskyldning for all tåpelighet er vel at kjærlighet virkelig gjør en blind. Men har noenlunde godt forhold, for han er ung og kan fremdeles lære seg noe etterhvert(men uten meg, for jeg har gitt opp)

[Anonym bruker]

Vi var alt for unge. Etter gutten kom måtte jeg bli voksen, og ble det, mens han fortsatt ville være ungdom. Tiden gikk og avstanden oss imellom ble bare større og større. Jeg begynte på utdanning, mens han hverken studerte eller jobbet.

 

Til slutt flyttet jeg. Da var konfliktnivået blitt så høyt at jeg ikke syntes det var forsvarlig å oppdra barn i forholdet lenger.

 

I dag, 16 år etterpå, jobber han fortsatt ikke. Han er rett og slett en slubbert. Men han er fin med sønnen vår, og vi har samarbeidet helt greit.