DE USYNLIGE

[Anonym bruker]

Dette er kanskje det tristeste jeg har lest på lenge.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

[Anonym bruker]

Så grusomt....

 

Jeg griner jeg!

[Anonym bruker]

Er helt utslitt etter å ha lest den artikkelen. Hoven og varm i

ansiktet. Stakkars babyen i magen dro til med skikkelig aktivitet, sikkert kun for å glede mamman som sitter og gråter.

 

En fantastisk godt skrevet artikkel. Viktig at vi av og til skjenker "de usynlige" en tanke også.

[Anonym bruker]

Hvis han ikke hadde noen pårørende, er det heller ingen som har gitt tillatelse til å trykke denne saken med fullt navn og det hele!

Det er ydmykende at hans ensomme liv skulle bli brettet ut for hele Norges befolkning nå som han faktisk er død, og han ikke har mulighet til å prate selv om livet sitt!

[Anonym bruker]

På en måte enig 13.22, men samtidig tenker jeg at dette vil være en oppvekker for andre. Så hans død og situasjonen rundt kan være med å gjøre livet til andre, en tanke mindre ensomt.

[Anonym bruker]

Søsteren har jo gitt tillatelse til å bli intervjuet - hun er vel pårørende?'

Tror Jan Erik ville vært stolt jeg over å se hvordan hans livshistorie beveger folk og setter i gang en debatt.

 

Hvor er staten og det offentlige, spørres det etter? Staten er vel oss det? Medmennesket Ola Nordmann må bry seg - mennesker trenger noe annet enn offentlig betalte venner.

[Anonym bruker]

Han hadde en pårørende da, halvsøsteren.

[Anonym bruker]

HVordan kan ikke et liv bli...Sukk..

 

Hva om det er MIN lille Eskil som ender opp sånn om 60 år? Ensom, forlatt..Kanskje uten aldri helt og forstå hvorfor han ikke får bli som alle andre?? HVorfor ingen har ville være venn....Med folk som har sagt vonde ting og kanskje gjort vonde ting mot en..Ting som gjør en redd, men så vet en ikke om det er fordi man ikke er som alle andre..Kanskje opplever ALLE det samme som en selv, men "vanlige" folk synes ikke det er vondt...Vanlige folk tåler slike ting..Det er bare meg det er noe galt med.....

 

HUff, hva har ikke denne mannen tenkt for seg selv noen gang..Hvilke tanker og følelser hadde han da han var 2 år? 4 år? 6 år? Hadde han drømmer om fremtiden? AVr han glad og trygg? Fikk han noengang oppleve kjærlighet fra foreldre? HAdde han noengang noe som likner en venn?

 

En gammel ensom mann er trist, men å tenke på at BARNET hadde det kanskje ENDA verre, er det aller, aller verste..

 

Nei, si hva man vil om usynlige bygdesamfunn, fullt av "sladderkjerringer"...Men tror ikke at man blir så ensom som dette ihvertfall..Ikke nå lenger....FØr ble man jo gjemt eller sendt bort om det var noe med en..Men i dag så blir man fulgt med, NOEN kjenner en, ens familie, ens vaner...NOEN sier fra om man ikke følger sitt " mønster",- og jeg tror at uansett hvor ensom man er, så får man følge til graven........