Anonym bruker Skrevet 26. januar 2010 #1 Skrevet 26. januar 2010 Skal prøve å fatte meg i korthet her, men jeg trenger sårt råd og innspill her, evt bare et trøstens ord om at andre har vært gjennom det og at det kan være lys i tunnellen. Jeg er samboer med en mann jeg trodde skulle være den jeg skulle dele livet mitt med. Han har mange kvaliteter. Vi flyttet sammen for halvannet år siden. Det tok litt tid før vi klarte å bli gravide, men om 8 uker har jeg termin med gutten vår. Jeg har 3 barn fra tidligere forhold. Frem til jeg ble gravid fungerte vi godt sammen, og han var en flott farsfigur for jentene mine. Vi var en familie, og vi hadde det bra. Han ble arbeidsledig samme mnd som jeg ble gravid. Han har hatt et kort oppdrag på 4 uker etter det, laaaaangt unna (150 mil?) på et sted han har jobbet mye tidligere og trives. Han trives bare dårligere og dårligere her vi bor, og ønsker i grunn ikke å bo her lengre. Han finner ikke noen ny jobb pga at han bare skal ha drømmejobben. Noe annet vil han ikke ha. Jeg har jobben min her, ungene har sitt nettverk, og vi har alle familie mm her, i tillegg til at evt flytting vil ødelegge samvær på tidligere barn. Flytting er ikke aktuelt. Nå mener han at familien ødelegger friheten hans. Han sliter med depresjoner pga arbeidsledigheten, men også en del andre ting som tynger fra tidligere. Dette skjulte han stort sett for meg frem til han kom tilbake fra engasjementet i sept. Jeg fikk det rett i trynet. Jeg visste om noe av det han har slitt med, men under overflaten var der et hav jeg ikke var forberedt på. Jeg har krevd at han går i terapi, for jeg kan ikke være psykologen hans. Det eneste han ønsker nå er å dra rundt og jobbe på kortvarige prosjekter (4-6mnd i strekk ca) på steder og i yrker som gjør det tilnærmet umulig at han kommer hjem i disse periodene. Mellom periodene blir han trolig hjemme, uten inntekt. Men han kommer da til å prioritere seg selv og sine interesser. Det betyr at jeg må ta meg av 4 barn alene i tillegg til 100% jobb mens han er borte, pluss forsørge ham når han er hjemme. Det kommer ikke til å være noe igjen av forholdet vårt. Og gutten vår kan bare glemme relasjoner til faren før han er 4-5 år. I tillegg blir økonomien vår usikker. Jeg har en mye bedre økonomi uten ham enn med ham, pga hans gjeld fra tidligere. Jeg har sagt klart fra at han kan gjøre som han ønsker, men at han ikke har noen familie lenger om han velger en slik løsning. Jeg har tilbudt ham at han kan pendle noe vedr jobb, reise i forb med jobb etc, og at jeg skal klare at han er borte 40% av tiden (utenom jobb) så lenge jeg kan jobbe redusert. Han sier det ikke er noen løsning, for det finnes ingen jobber han vil ha her omkring. Han har heller ingen utsikter til å tjene det jeg gjør. Og likevel mener han det er urettferdig at han ikke lenger kan gjøre som han selv vil. Er jeg urimelig? Han nekter å forholde seg til noe som har rent praktisk, økonomisk og/eller sosialt med familie å gjøre. Jeg har bestilt time til oss hos en familieveileder, etter henvisning fra både jordmor og lege, og vi har fått akutt time. Det gjenstår å se om han blir med. Jeg føler meg fortvilet, såret og alene. Jeg er sykmeldt fra jobben nå pga dette. Jeg sover ikke. Jeg har null avlastning fra ham i hjemmet, på tross av bekkenløsning. Jeg har 3 unger som trenger meg. Og en mann jeg i utgangspunktet er glad i men som ødelegger meg for tiden, som bare gir meg utrygghet og bekymringer, og som mener livet som familie blir for stabilt og kjedelig. Og jeg håper at timen hos veileder kan gi meg/oss noe. Jeg vet ikke helt hva, forholdet henger i et hårstrå og knapt nok det, og jeg begynner å tenke i de baner at bruddet må skje nå slik at jeg klarer å komme meg gjennom bruddet før gutten blir født. Etter det skal jeg tross alt fungere som mor for 4 barn alene. Samtidig kan det tenkes at han endrer mening når gutten først er her. Blir det brudd flytter han langt bort, og samvær de første årene blir lik null. Hvorfor ble det slik? Det var jo ikke sånn jeg så for meg at det skulle bli...
Anonym bruker Skrevet 26. januar 2010 #2 Skrevet 26. januar 2010 Uff, føler virkelig med deg!! Du sier han sliter med depresjoner... Det høres ut som om han trenger hjelp for å takle dette. Ofte, når man er deprimert, så ser alt håpløst ut. Man klarer ikke finne gleder i noen ting og alt virker håpløst. Dette burde vært en periode hvor det er mye glede og spenning, dere venter jo barn sammen. At han ikke kan finne glede i det, høres for meg ut som at han er ikke bare lei.... Mitt råd til deg er å prøve å få han til pyskolog! Får han til å snakke med noen. Be han ta seg sammen litt, be han gjøre dette for deres, og ikke mist for BARNAS skyld! Jeg håper virkelig dere klarer å få ordnet opp, er så trist når det blir sånn... Dere har jo masse glede og lykke forann dere, med et nytt menneske i livet deres. Håper virkelig han får vekk skyggelappene og kan glede seg over familien deres igjen! Ellers virker du som en oppgående, sterk kvinne, så om det skulle komme til at dere flytter fra hverandre, så tror jeg du kommer til å klare deg godt!! Ikke vær redd for å be venner og familie om litt hjelp og avlastning når du trenger det. Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 27. januar 2010 #3 Skrevet 27. januar 2010 Joda, jeg kan forstå at han føler seg begrenset i livet sitt og at han ikke lenger kan gjøre som han vil. Men det burde jo ikke komme som en overraskelse på han når han går inn i et forhold med ei som har tre barn fra før. Nå skal han i tillegg bli far, så han får bare se til å bli voksen.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå