er det "normalt" å sørge over barnet sitt..

[Anonym bruker]

på denne måten?

 

en bekjent jeg har på facebook mistet sin kjære sønn 2 dager etter fødselen i juni i fjor. han hadde store hjertefeil og det var ikke noe noen kunne gjort.

 

etter det var det selvfølgelig en storm av oppmerksomhet rettet mot henne. det skulle jo bare mangle. men etterhvert kommer jo hverdagen tilbake, og noen trenger lenger tid enn andre. men synes det er så rart hvordan hun snakker om babyen sin.

 

hun legger ut bilder av han med slanger overalt i kroppen på fb . og oppdaterer nesten daglig statusen sin med ting som :

mamma savner deg gullgutten min.

nå skal englemamma på sorg gruppe.

jeg er en englemamma med et barn i himmelen

osv..

hun har laget en minne gruppe for babyen også.

møtte henne på gata for en stund siden og hun spurte om jeg ville se på bilde av sønnen. ja sa jeg uten å vite om at det var bilder av hennes døde sønn jeg skulle få se.

 

 

jeg vet at i utgangspunktet så er alle måter å sørge på normale, men når er det" vanlig" å begynne å leve igjen, fokusere på andre ting?

jeg synes så synd på henne for noen ganger virker det nesten som et oppmerksomhets stunt.

 

heldigvis vet jeg ikke noenting om hvordan det er å miste et barn. og jeg ønsker henne alt godt. hun sa hun ikke trenger psykolog, men kanskje det ikke hadde vært så dumt å prøve. tror jeg ville trengt det.

[Anonym bruker]

Det er sikkert hennes måte å få det ut på. Men det er en hårfin grense mellom det å "sørge" og det å "dyrke sorgen". Og det siste skal man passe seg veldig for

[Anonym bruker]

hva vil det si å dyrke sorgen?

[Anonym bruker]

Hun kommer sikkert til å sørge resten av livet i større eller mindre grad. Jeg reagerer på at hun tar noe så personlig som sorg over sitt døde barn og gjør det til offentlig underholdning. Det blir veldig privat og ubehagelig for mennesker som gjerne ikke er de næreste venner. Det naturlige for de fleste ville vært å beholde minnene hjemme, med sine kjære, i sorggruppe, ikke over internett. Enig med at hun sikkert vil ha oppmerksomhet, men det betyr ikke at sorgen ikke er stor.

[♥Nemi♥]

Sørging varer livet ut. Man blir ikke ferdig med det etter 14 dager.

[Gjest]

Man skal være veldig varsom med å kritisere andres sorgreaksjoner, og jeg synes ikke det er noe å stille spørsmål ved.

Om du er hennes venninne stiller du opp for henne og er der for henne.

[Anonym bruker]

Var ikke jeg som skrev det, men jeg mener det betyr at grunnen til at man sørger (altså barnet) kommer i annen rekke, men sørgingen blir det viktigste, man graver seg ned, det blir hva man presenterer seg med, istedenfor sitt "jeg".

[Anonym bruker]

At man lever for sorgen og at man lar den bli så altoppslukende at man ikke har plass til andre ting i livet. Man vil ikke gå videre, man vil sørge og alt annet må vike for den sorgen man har. Og så dyrker man den slik at den blir større enn det å gå videre og kunne klare å leve et liv MED sorgen og etter sorgen.

Om du skjønner?

[Anonym bruker]

La dama få utrykke sin sorg på hennes måte. Hun bærte faktisk frem et barn i 9 mnd...

[Mortilbarn]

Jeg tror hun er redd.

Redd for at sønnen skal bli glemt av verden, og at han dermed ikke betydde noe. Han var jo sønnen hennes, og det kjæreste hun hadde.

Tror hun føler at hvis hun ikke minner folk på ham, så glemmer de han, og dermed sorgen hun sitter igjen med som hun aldri kommer over.

Hva som er "vanlig" etter å ha mistet sitt barn varierer. Noen tar livet sitt, noen klarer å gå videre, men de aller aller fleste trenger hjelp til å komme seg videre; profesjonell hjelp. Min far havnet på sinnsykehus da søsteren min døde og var der i tre år før han kom ut igjen.

[Cat.68]

Hun har mistet det største man kan få her i livet og du lurer om det er normalt å sørge så dypt etter et år. Et år??? Hva er det, det er ingenting for den som opplever et slikt tap.De som jobber med sorg og sorg grupper osv, sier at hvis man ikke er kommet noen skritt videre etter ca 3-5 år DA kan man kanskje begynne å snakke om at sorgen blitt sykelig. Finnes ikke noe som heter å "dyrke" en sorg. Men man kan bli syk av sorgen og ikke klare å komme seg igjennom den, men da kan jeg love deg man snakker om en sorgprosess som varer bra mye lenger en 1 år.

 

Det er også normalt å ville "dele" barnet man fikk, med andre. Det er en måte å få synligjøre at man faktisk er blitt en mor. En mor til et barn det færreste fått se. Når et barn dør enten i mors liv , eller rett etterpå kan det være man ikke rukket å få tatt så mange bilder ( de fleste av oss tru ju vi har et helt liv på å få tatt dem) at bilder på det døde barnet kanskje er det eneste man har å vise frem.

 

Dere må huske på at for moren er bilder også på et dødt barn det vakreste som finnes for moren, og man mister nok lett gangsynet litt for at andre ikke vil ha et like naturlig forhold til et slikt syn. Dette handler ikke om oppmerksomhetstrang, men om ønsket å dele barnet med omverlden. Desverre har man ikke et levende barn å vise frem.

 

Det er også helt normalt å inkludere det døde barnet ved telling av antall barn, benevne seg selv som englemamma, og å søke opp grupper med likesinnesde. I disse datatider er det også mer og mer vanlig med minnesider/hjemmesider der foreldrene får skrevet av seg og samlet de minnene man har.

 

Når det er normalt å begynne "leve" igjen og forandre fokus er individuelt. Og alle må få den tiden de trenger og helst med den støtten og omtanken de fortjener.Og at hun går i sorggruppe er vel kanskje den beste terapien hun kan få, er derfor ikke det spor bekymret for din veninne. En dag blir livet hennes lysere igjen skal du se, du må bare være tålmodig.

[Anonym bruker]

Hun må få lov til å hengi seg til sorgen i ett år, vel?

Og hvis hun skulle få varige psykiske problemer i fem til ti år, hjelper det vel ikke noe hva omgivelsene mener?

[Cat.68]

anonym 22.13.

du skrev;"Det naturlige for de fleste ville vært å beholde minnene hjemme, med sine kjære, i sorggruppe, ikke over internett."

 

Det er like naturlig med begge deler. "for de fleste" som mener noe om dette er som regel de som ikke mistet.ogh som ser på en del sorgereaksjoner/mønster som noe unaturlig fordi det er for fjernt til dem at de kan forholde seg naturlig til det.

[Anonym bruker]

Cat 68

Jeg må bare spørre deg om noe, trenger ikke svare hvis du syns det blir for personlig.

Hvor lang tid tok det før du kunne glede deg over livet igjen etter du mistet sønnen din?

Tenkte dualdri at du ikke ville leve mer?

Hvordan kommer man seg videre med en slik sorg?

 

[Anonym bruker]

Det har jo ikke gått mer enn 7 mnd. Det er faktisk ikke så lenge.

Jo, man kan nok gå for mye opp i sorgen, men det er altfor tidlig å konkludere med det ennå.

[Cat.68]

Det er styggvanskelig å svare på for det er en prosess. Jeg tenkte vel ikke at jeg ikke ville leve mer, fordi jeg hadde jo 2 andre barn som trengte meg. Det er liksom mer som et slags vacuum. Så lenge jorda går rundt, klokken tikker og man puster så går man jo fremover, og så etterhvert så oppdager jo man at man faktisk har flere gode dager en dårlige, og at man kanskje føler en optimisme for fremtiden som vært fraværende en tid.

 

Men også når man sørger som mest er det jo øyeblikk hvor man kan le og føle seg fin, det er jo disse øyeblikkene som gjør det verdt å karre seg igjennom dagene som er tyngre.

 

Jeg vil vel si at det 1 året generelt var værst, fordi det er så mange faser man skal igjennom, så lettet det vel mer og mer etterhvert.Det går i bølger. Men jag har fortsatt nå etter snart 6 år dager som kan gjøre vondt og hvor jeg kan bli overmannet av tanker, minner og sorgen over det tapte. Og det vil jeg nok ha resten av vårt liv.

 

jeg ble jo gravid igjen også ganske fort etter at vi mistet, noe som nok var med på ( ihvertfall for min del) og vanskligjøre sorgeprosessen. Kanskje det var med på forsterke følelsene, jeg ikke.?

 

Hvordan man kommer seg videre er individuelt, Noen gir seg hen til sorgen og virkelig lever seg igjennom den. Noen begraver seg i jobb for å takle det, Noen fornekter det helt, og noen bukker helt under og blir aldrig mer seg selve. Finnes nok ingen fasit og heller ingen gitte svar.Trur man må se mye på omstendigheter og ikke minst personlighet også, fordi to som mistet på tilnærmet samme måte, trenger ikke å reagere i hele tatt på like vis.

 

Jeg snakket, snakket, snakket og snakket, viste bilder, laget minnesiden, gikk med i englesiden.com. osv. Så når vennene var "ferdig", med min sorg etter ca 2.-3 mnd, og ikke orket høre mer. Gikk jeg til de som fikk betalt for å lytte på meg.

 

men så skjedde det så mye annet tragisk også i vårt liv, at jeg ble vel mer eller mindre tvunget å tenke på andre ting, det var kanskje både positivt og negativt på samme gang. Men det blir en helt annen debatt.

[Anonym bruker]

Mistet min aller beste venn og storebror for ni år siden.. Sorgen sitter enda som om han skulle ha dødd i går!

[Anonym bruker]

Nå var det vel ikke det at hun sørger HI lurte på om er normalt, men måten hun gjør det på. Med f.eks å skrive i statusen sin på FB og legge ut masse bilder og sånn. Og jeg syns det høres litt voldsomt ut...

 

Men såklart skjønner jeg at hun sørger, herlighet!!!!