Burde jeg konfrontere min far?

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å fatte meg kort, men dette er egentlig en lang historie.

 

Når jeg var 10år (jeg er 25år nå) dro min far. Han hadde vært utro noen år, og dro til henne. Etter hvert ble det annen hver helg, og når jeg var hos de var pappa som oftest på jobb eller ute. Han etterlot meg hos dama og barna hennes. Det ble slik at jeg bare ble satt til side og ikke ble særlig tatt vare på. Hennes barn hadde sitt å drive med. Eldste var nesten 10 år eldre, og så var det 7år eldre og 3år eldre, så de var ikke særlig interessert i å være med meg. Dama dreit totalt i meg, og jeg hadde ikke noe rom hos dem heller, så jeg ble mye hengende alene og se på tv osv.

 

Når jeg var 13år brøt jeg kontakten, min far og dama ga jo F i meg og min mor gjorde ikke ting lettere akkurat. Min far respekterte det, og holdt seg unna. Når jeg var 20år ringte faren min lille julaften, han savnet meg sånn å ville så gjerne ha kontakt igjen. Jeg ble veldig glad! Så vi hadde et godt forhold lenge. Dama liker meg over hodet ikke, og er kjempe sjalu. Hun snakker til meg om om jeg skulle vært en venn av min far, og klarer ikke glede seg over at han har en datter. Så hun har prøvd å sette kjepper i hjulene hele tiden, og lager helvette hver gang jeg prøver å gjøre noe alene med han.

 

Vi hadde barnedåp i august, og det var nesten ikke snakk om at de skulle komme, fordi hun ikke ville dra fra hunden alene hjemme. Jeg prøvde å si at han kunne komme alene, men det nektet hun.

 

Hun har flere ganger skrytt av arv hun har fått, og hva hun har gitt barna sine: Bil, pc'er, sydenturer, speilrefleks kamera osv osv.

 

For 4år siden maste min far seg til å få en tomt hos foreldrene sine, og det ble forskudd på arv. De bygde et flott hus, og dama lagde et helvette for mine besteforeldre. Så de måtte flytte bare ett år etter. De solgte huset for 4.5mill og kjøpte et hus til 2mill.

 

Det har seg sånn at de giftet seg for 1.5 år siden, og nå har hennes barn full rett på arv fra min far ? Jeg og min bror har ALDRI fått noen ting, ikke så mye som en genser, og julegaver osv er lusene i forhold til det hennes barn får. Det er min far som jobber og tjener pengene, hun går bare hjemme og har ingen inntekt.

 

Jeg klarer ikke å gjøre noen bedre jobb for å få han nærmere innpå meg, hver gang jeg er med han er han overlykkelig. Og han er kjempe glad i barnebarnet. Men dama stopper han i å ha "sitt" eget liv. Jeg har prøvd å gå igjennom henne, men hun kan være så kjempe grei i det ene øyeblikket og slenge drit om meg i det andre. Hun sitter faktisk å snakker stygt om mine besteforeldre (som jeg er veldig glad i) rett til meg!

 

Så saken er, barna hennes skal ha rett på det min far har bygget opp?

[Anonym bruker]

Så lenge han lever så er det han som bestemmer hvem han vil gi pengene sine til.

Men når han dør så kan de ikke gå fordi dere barna som livsarvinger. Så om ikke alt står på henne så har dere full rett på farsarv

[Anonym bruker]

Nei de har ikke arverett etter din far om han ikke har adoptert de.

[Anonym bruker]

Glemte å si, noe som sikker høres kjempe egoistisk ut. Men det begynner å bli slitsomt å holde kontakten. Alt skal alltid være så vanskelig, og han får ikke lov til å ha egne meninger. Pluss at alt alltid skal gå til hennes barn. De har sponset massevis av utstyr til hennes barnebarn, mens vi såvidt fikk et armbånd til 200kr i barnedåpen til vår jente.

 

Jeg har aldri krevd 5øre av min far, men nå er jeg ganske umotivert hvis forskjellsbehaldlingen skal vare livet ut...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Stakkars deg og din familie... Tja, faren din har vel ikke adoptert hennes barn? Ergo tror jeg ikke at de har krav på arv fra ham. De har vel sin egen, biologiske far et sted som de har krav på arv fra?

 

Men så infam som denne kvinnen virker greier hun sikkert å ruinere ham mens han fortsatt lever, så det ikke blir igjen noe særlig arv til dere uansett. Mens man lever har man rett til å disponere eiendeler og penger som man vil.

[Anonym bruker]

Så lenge faren og kona er gift og har felleseie, så har hennes barn og HI (og evt søsken) lik arverett. Han trenger ikke adoptere dem.

 

[Anonym bruker]

Skjønner at du synes det er veldig urettferdig og dårlig gjort, men jeg håper likevel at du klarer å se litt forbi dette meg pengene og lat barna ha kontakt med bestefar.

I det lange løp så vil du tjene mer på det. Gode minner er verd mer enn penger

 

17:02

[Anonym bruker]

Nei der tar du feil.

Om faren til hi dør er det kun hans unger og konen som skal dele hans arv. Ikke hennes barn.

De arver av hennes del om hun dør.

 

Og siden han har særkullsbar har hun ikke rett til å sitte i uskiftet bo, men må sifte med hans arvinger.

[Anonym bruker]

Jeg kommer fra mine og dine familie... og her fungerer det godt:) En av grunnene til det (tror jeg..) er at foreldrene mine og deres nye parnere satt seg ned og pratet med oss barna om bla arv, og...

 

Min far og hans nye dame (de har vært sammen i 18 år - ingen felles barn) har et hus som er verdt ganske mye. Pappa har 2 barn og hun har 1 barn - og da er det faktisk slik: om de blir borte får boderen min og jeg 1/2 og hennes barn den andre 1/2 parten (det blir ikke delt på 3). Om min far blir borte må vi vente med arv - eller så må hun betale oss ut. Jeg ville ikke bedt henne om det, jeg har et meget godt forhold til min bonusmamma og hun skal få bo der så lenge hun ønsker (om noe skjer). På min mor sin side har begge to barn, så der blir det delt på 4.

 

Altså, ingen kan gå forbi deg i arverekken (håper det står på din far da - og ikke hans nye kone) - og det må faktisk hans kone finne seg i. Kjip situasjon - leit når det blir slik da:(

[Anonym bruker]

Mulig jeg formulerte meg litt tynt, men ja, du har rett i det. Men så lenge de har felleseie, så eier hun halvparten av alt, så om han dør, så arver hun en tredjedel av hans formue, samt at hun sitter på sin egen halvdel. Samme greia andre veien.

[Dronningen!]

Huff dette hørtes vanskelig ut...

 

Sett deg ned og les arveloven, der får du mange svar.

 

Jeg ville derimot IKKE tatt opp forskjellsbehandlingen når det kommer til penger men heller gått på det personlige med hensyn til fars/morfars fravær i ditt liv/barnebarnas og at hun motarbeider all kontakt dere i mellom. Skulle det fortsatt være vanskelig ville jeg ha kontaktet en 3. person som kan hjelpe dere på veien, feks. kirkens familiekontor.

[Anonym bruker]

Uskiftet bo? Hva vil det si?

 

Jeg klarer meg helt fint uten min far, det er ikke synd i meg Men det er tøft til tider å ha en slik stemor.

De har flyttet et stykke unna fordi hun kommer på kant med alle(!) hun støter på. Min far er ganske dum og naiv, det er han det er synd i.

 

Det som er greia er at hun har all kontroll på økonimi i det huset, hun klikker om min far har brukt 100kr mer enn avtalt. Og han får med kontanter og nekter han kort i butikken. Det er sykt!

 

Hun sa nei til å gifte seg i mange år, fordi hun visste at hun kom til å arve en de penger som hun ville "gi" til sine barn. Og så lagde hun et helvette for å selge huset på tomtet til min besteforeldre, fordi det sto i pappa sitt navn, og krevde at huset de kjøpte skulle stå i hennes navn. SÅ ville hun gifte seg.

 

HI

[Anonym bruker]

17.02: Jeg har prøvd å se forbi dette i mange år, men så langt bitt barn ikke er velkommen i min fars "familie" er det vanskelig å slippe hun inn der.. Og se at hun evt blir sittende alene slik som de lot meg gjøre?

 

HI

[Anonym bruker]

Høres ille ut hvis de har måttet flytte fordi hun starter konflikter med alle... Da har hun vel psykopatiske trekk. Du kan kanskje håpe på at faren din på et punkt innser fakta, og skiller seg fra henne. Men det hjelper jo ikke så mye økonomisk sett dersom huset står i hennes navn.

[Anonym bruker]

17.34: Høres ut som at du skjønner tegningen, hun er en psykopat. jeg har utallige historier jeg kunne krevet om henne. Før de skilte seg sto hun f.eks plutselig på kjøkkenet hos mamma å truet med å drepe henne dersom hun ikke gikk fra pappa og overlot huset (som vi vokste opp i) og pappa til henne. Hun har også fått seg jobb der min tante jobber (søsteren til pappa) for å få tillit hos de og psyke ut min tante.

 

Hun snakker også alltid om "jente gjengen" sin, som hun har vært på masse turer med. Hun snakker om det som om det skulle vært en uke siden, men hun har ikke hatt kontakt med noen av de på 15-20år.

 

HI

[Anonym bruker]

 

 

Ser du har fått endel gode svar, så jeg vil bare opsummere og tilføye noe.

 

Hvis han IKKE HAR SKREVET TESTAMENTE, vil arven fordeles etter arveloven. Gå på www.lovdata.no og søk på arveloven, der finner du den i sin helhet. Det eneste som er obligatorisk, uansett om han har testamente eller ikke, er at barna SKAL arve 2/3 av hans halvdel av boet.

 

Hvis de har vanlig felleseie (dvs at de ikke har gjort avtale om en annen fordeling) deles all formue i to like deler når en av dem dør. Det vil si at konen i utgangspunktet eier halve formuen. Dette gjelder uansett om hun aldri har hatt lønnet arbeid, man bare jobbet hjemme.

 

Kona arver 1/4 og barna 2/3 av farens halvdel. Hennes barn arver ingenting. Hvis han ikke har skrevet testamente, går den siste 1/12 også til barna hans, så dere arver 3/4 av hans halvdel.

 

Hvis han HAR SKREVET TESTAMENTE, kan han gjøre hva han vil med den "frie 1/3" (dvs alt som ikke er pliktarv til barna). Han kan gi den til hvem han vil, inkludert barna sine (slik at dere arver alt), kona si, barna hennes, frelsesarmeen eller Norsk Tipping. Hvis han ikke vil at kona skal få sin 1/4, kan han gjøre henne helt eller delvis arveløs. For at det skal være gyldig må hun vite det på forhånd, så hun kan innrette seg etter det. For å unngå krangling når han er borte, bør han isåfall ha vitner til at hun har fått vite det. Han kan også velge å gi 1/12 til kona, slik at hun får 1/3 tilsammen.

 

Mens han er i live, kan han gi bort pengene sine til hvem han vil. Hvis han har blitt syk og fått en "dødsdom", vil all formue han gir bort etter å ha fått vite det, regnes inn i arven hver enkelt skal få.

 

Sålenge de ikke har særeie, spiller det ingen rolle hvem huset deres står på. Særlig ikke hvis pengene huset er betalt med, kan spores tilbake til huset han bygde på dine besteforeldres tomt. Dette vil en advokat kunne hjelpe deg med.

 

Avtale om særeie (ektepakt) kan opprettes før de gifter seg eller når som helst under ekteskapet. Det er ikke sikkert du vet om de har gjort det.

 

Hvis de har særeie betyr det at alt som er særeie holdes utenfor når de deler formuen i to. Hvis huset er konas særeie, får du ingenting av verdien på det, desverre.

 

"Skifte" betyr å fordele eiendom etter dødsfall eller skilsmisse. Hvis en av ektefellene har særkullsbarn, har den andre ikke rett å sitte i uskiftet bo når den andre dør. (Særkullsbarna kan samtykke i en bindende avtale om uskifte hvis de vil, men de har ingen plikt til å inngå en slik avtale.) At hun må skifte med deg, betyr at hun må betale ut alt du har rett på av farsarv.

 

 

 

Om du bør konfrontere han...? Vanskelig å si. Siden han har godtatt konas oppførsel i så mange år, er han trolig en svak person som kommer til å gjøre som hun sier uansett. Jeg vet ikke hvordan han vil reagere på å høre hvordan du har det.

 

Men kanskje kan du føle deg litt frem? Noter deg endel episoder der du synes hun har vært urimelig, og ta det opp en gang dere er alene og har god tid. Forsøk å si at du føler at din familie blir presset ut på sidelinjen av henne og at det får deg til å føle deg mindre verdt. Se hvordan han tar det, og gå videre derfra.

 

Lykke til!

 

 

Hilsen juristen

 

 

 

[Anonym bruker]

Er ikke pliktdelsarven begrenset oppad til 1 mill pr arving? Så om det er et testamente kan barna avspises med hver sin mill og konen få resten?

 

En million er ikke så fryktelig mye penger i dag - hensyntatt hvor store verdier en ofte ser i boliger og eiendom.

[Anonym bruker]

Pliktdelsarven er begrenset til 1000000 pr barn, det er helt riktig. MEN -det forutsetter at han har skrevet testamente om en slik fordeling.

[Anonym bruker]

Måtte han ikke skifte med sine arvinger før han giftet seg igjen?