Skal jeg ta kontakt med datterens biofarfar?

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på seks år. Hun har aldri treffet sin pappa eller noen på den siden. Jeg vet at datterens farmor vet om at hun finns, men hun vil ikke heller ha kontakt. Datterens farfar har jeg derimot aldri truffet, han og farmoren bor ikke sammen. Jeg har ofte tenkt på det at farfaren kanskje ikke en gang vet at han har et barnebarn!

 

For noen mnd siden så mamma et jubileumsbilde i avisa. Det var uten tvil min datters farfar, de var SÅ like og han hadde riktig etternavn. Det jeg lurer på nå er.. Skal jeg ta kontakt med datterens farfar? Spörre om han vet at datteren min finns? Jeg får litt vondt inni meg når jeg tenker på at han kanskje aldri har fått valget om han vil ha kontakt eller ikke.. Samtidig vet jeg ikke om det er rett av meg å blande meg mer i dems familieforhold, når de som vet tydligvis ikke vil ha kontakt!! (Jeg har to ganger sendt julebrev med bilder av datteren til hennes farmor).

 

What to do? Skal jeg bare la det ligge og aldri få vite om farfaren vet?

[Kleint]

Hei du, så trist å høre om jenta di. Jeg ville tatt kontakt med han jeg, da har du ihvertfall gjort det, så får han ta en standpunkt da, om han ønsker kontakt eller ikke. Da har du i det minste gjort det du kan. Lykke til.

[Anne:-D]

Jeg syns du skal ta kontakt. Kjempetrist at far og farmor ikke vil ha kontakt, men det kan jo tenkes at farfar er en hyggelig mann som blir glad for å høre at han har et barnebarn. Lykke til!

[Anonym bruker]

Vel - du må i allefall forberede deg på at det ikke er sikkert at han heller vil ha noen kontakt med dere.

 

Er du sterk nok til å evt. bli avvist? Kjenner du godt nok til familieforholdene i barnefarens familie? Og hvor mye tid og energi er det verdt å bruke på dette - kanskje skal du heller konsentrere deg på å bruke tid med noen som du faktisk VET vil ha med dere å gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg föler meg sterk nok til å bli avvist. Jeg gjör det isåfall med tanken at jeg mest sannsynlig blir avvist igjen, men da har jeg hvertfall gjort mitt og kan roe meg ned litt. Jeg kjenner ikke godt til familieforholdende, annet enn at barnefaren er en person som holder det meste inni seg og mest sannsynlig ikke har fortalt noe til faren sin hvertfall.

Det er så vanskelig valg. På en måte föles det som at det tar mer energi å tenke at jeg ikke har gjort det jeg burde/kan..

 

Samtidig har jeg en samboer som jeg har hatt siden datteren var under året. Så hun har jo en bra pappafigur og farfar allerede.. Så akkurat datteren savner ikke kontakt med sin biologiske side. Det er nok heller mest for egen del jeg föler for dette...

[Anonym bruker]

Jeg ville sendt et lite brev og et bilde av jenta. Da er det opp til han.

[Anonym bruker]

Ja, kanskje det.. Hva med å sende sms, blir det helt feil? Vil liksom först spörre om det 100% sikkert er faren til xx.. Men når jeg skriver det så ser jo hvor dumt det virker. "Hej! Visste du at du er farfar?" Haha..

[Anonym bruker]

Ingen fler med noen synspunkter?

[Anonym bruker]

Jeg ville skrevet et lite brev, og lagt ved bilde av jenta di. Ville skr noe om ditt forhold til barnfaren, f.eks at forholdet dessverre ikke ble noe av (av ulike grunner?) men at dere nå har ei jente sammen som er 6 år. Og at du synes det er leit at jenta di skal vokse opp uten å ha noen som helst kontakt med familien på farens side. Hun er jo bare et barn og bør ikke bli skadelidende av voksnes (dårlige) valg.Du trenger kanskje ikke nevne farmorens standpunkt (?), men si at du ville satt pris på om han hadde lyst til å møte barnebarnet sitt og bli kjent med henne, sakte og forsiktig.

 

Vet ikke hvor mye du vil fortelle om deg og barnefarens forhold, men fortell litt om jenta og si at du vil respektere valget hans, uansett hva han ønsker. Men at du vil han skal vite at det finnes ei fin, lita jente som er av hans eget blod.. Noe slikt kanskje? Ville ihvertfall sagt fra, så han sikkert får vite at hun finnes. Og nevn selvsagt barnefars navn, så du vet at det er riktig farfar Bare vær ærlig, og si at du føler han bør ha muligheten, hvis han vil. Og at det vil være fint for jenta og Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal la det ligge.

 

Hvordan hadde DU reagert dersom det plutselig hadde dumpet ned et brev i postkassen din, og du hadde blitt påtvunget et barnebarn?

 

Ta evt. kontakt med Frelsesarmeen, som har lng erfaring i slike saker.

[Anonym bruker]

Uenig med siste anonym her. Gi han en sjans til å bli kjent med barnebarnet sitt.

Skriv et brev der du legger ved et bilde av jenta, så får du forklare han at det ikke er noe press, så får det være opp til han.

[Anonym bruker]

Ja, forhåpentligvis synker jeg aldri så dypt at jeg ikke vil ha kontakt med mine barns barn! Og om jeg hadde et jeg ikke hadde visst om, så håper jeg inderlig jeg hadde blitt glad for å få vite om det. Nå vet jeg selvsagt at alle ikke tenker sånn, men du spurte hva jeg ville tenkt. Dessuten er det ikke det minste påtvunget. Barnets farmor har jo fint klart å ikke kjenne seg påtvunget til kontakt hvertfall