Vanskelig å sette grenser...

[Puncky med nr tre i magen]

6-åringen i huset har blitt så utrolig vanskelig. Slår seg vrang over småting minst en gang om dagen og er skikkelig frekk. Jeg sliter med å sette grenser for henne, hun blåser i hva jeg enn gjør. Uansett hva jeg tar fra henne så bryr hun seg ikke - det eller så blir alt bare enda værre hvor hun kan skrike og sparke i gulvet og rope at hun VIL ha det tilbake (f.eks. Nintendo DS) uten å gi seg selv om jeg kan si at jeg fjerner flere ting om hun ikke gir seg. Jeg tar det fra henne og jeg, men det ser ikke ut til å hjelpe.

 

Når hun roer seg kommer hun og sier unnskyld og er lei seg, skjønner at det ikke er greit. Værst er det egentlig når hun er veldig urolig og løper og ler og roper - har det skikkelig moro, men ikke så godt egnet innendørs. Da er det nesten umulig å få henne til å høre - ikke før jeg blir så sint at ho gråter og skriker til meg - da får jeg kontakt. Inntil vi kommer til det punktet bare tuller ho med lillesøstra, ler til meg selv om jeg er aldri så sint, og sier "okay" uansett hva jeg sier.

 

Hva skal jeg gjøre? Er "alle" seksåringer sånn?

[Gjest sug lut]

Nei, ikke alle. Men det sies av de som kan sånt at seks er en slags "minipubertet", i mangel av noe bedre ord - at det er en av de større overgangene. Jeg har hatt to seksåringer, en var et helvete og en som et lam. Den første fikk meg til å lure på om jeg hadde gjort alt galt alltid.

[Puncky med nr tre i magen]

Ja, det er akkurat sånn ho oppfører seg - som en tenåring! Blir helt skremt jeg. Gikk fra å være en søt, uskyldig, liten frøken til et tenåringsmonster over natten. Prøver å finne grunner for oppførselen, men finner ikke noen klare. Moren min mener at det er samlivsbruddet mellom meg og pappaen, men jeg tror ikke særlig på det. For det første er ikke dette en ny oppførsel, for det andre har det gått ganske udramatisk for seg og vi har pratet masse om det. Vi er gode venner og det har ikke vært noe krangling. Klart, hun ønsker at vi skal bo sammen, men som sagt oppførselen kom før vi flyttet fra hverandre.

 

Håper det går over snart, syns det er ganske slitsomt.

[Gjest sug lut]

Det er fryktelig. Ikke minst fordi alt man prøver av ok tilrettelegging faller flatt på ansiktet, alt man prøver av avledning, fredelighet og innestemme er omtrent like virksomt som å stikke tunga ut av vinduet.

Det går over, det er det eneste jeg kan si. Jeg tror ikke vi gjorde spesielt mye som fikk det til å være bedre underveis, uansett hva vi gjorde...

[Puncky med nr tre i magen]

takk for svar,og trøst :0) Godt å høre at det er flere