Noen som tenker det samme som meg?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med tredjemann, de to eldste er skolebarn til babyen kommer. Så det er noen år siden sist!

 

Skal ærlig innrømme at dette var en overraskelse, og ikke av det gledelige slaget. Det tok oss 4 uker å bestemme oss for å beholde. Jeg er fortsatt i første trimester.

 

Mannen min var den som snakket mest om abort, men nå har han snudd og snakker om navn, om tøybleier, bilseter og vogner.

Jeg har fortsatt sprikende følelser. Ene øyeblikket gleder jeg meg og neste så tenker jeg at abort fremdeles kan utføres.

TRE barn! Det er ikke småtteri! TRE stykker som skal følges opp, oppdras, kles, lekser, aktiviteter, venner, bursdager. TRE.

 

Ansvaret ligger over meg som en tordensky. Jeg tenkte ikke sånn med de to eldste, aldri. Tanken på å få barn var bare herlig. Nå er jeg vettskremt. Er det fordi jeg er eldre og langt mer klar over ansvaret det innebærer?

Eller er jeg overhodet ikke klar for å bli trebarnsmor?

 

Det er flott å ha barn, men man skal jo ta seg av dem også. Tenk om jeg ikke klarer å ta meg av tre! Tenk om jeg ikke blir glad i tredjemann, tenk om jeg ikke vil elske den like høyt som jeg elsker de to jeg har!

 

Og enda en tanke; den lille friheten jeg nettopp har fått, den forsvinner. Nå er de to eldste så store at de kan leke ute uten meg. De kan gå på besøk til venner. De kler seg selv, de mater seg selv, de aktiviserer seg selv. De sover natten gjennom og de kan fortelle meg hvor de har vondt!

Å få barnevakt er ikke noe problem, for ungene er jo så selvstendige.

Men nå starter jeg på nytt igjen, og det skremmer vettet av meg!

 

Er jeg normal? Er redd for at jeg vil utvikle en depresjon på toppen av det hele, jeg hadde en ganske ille en med eldste Hjelp!

[Anonym bruker]

Hm, jeg får sikkert ikke svar pga den teite overskriften min, men trenger virkelig at noen svarer her, for jeg har lettere panikk kjenner jeg! :o/

 

HI

[Anonym bruker]

Når de eldste flytter hjemmefra vil du være sjeleglad for minsten...

[Anonym bruker]

VIL jeg det eller vil jeg være irritert for at vi enda har 10 år igjen med jobb før vi er "fri"?

For jeg er redd for at jeg ikke vil klare å glede meg over denne lille spiren, jeg er redd for at jeg ikke vil se gleden i h*n Hva hvis morskjærligheten ikke kommer?!

 

HI

[Anonym bruker]

Bare bra at du tenker slik du gjør. Viser at du er ansvarlig, du vet tross alt hvor mye ansvar det er ved å få et barn. Tror det er normalt å få litt "kalde føtter" slik som jeg tror du har gjort. Men selvfølgelig klarer dere en unge til. Du kommer selvfølgelig aldri til å angre. (tror heller du ville angret over en abort.) Sies jo det at man ikke skal ta abort med mindre man er HELT sikker på at DET er det riktige.

 

Nå har dere tross alt bestemt dere, selvom du plutselig er litt usikker. (men det er nok normalt) Mannen din vil beholde, og dere har ingen livssituasjon som tilsier at det blir problematisk Når ungen er født, kommer det sikkert å stikke litt i hjerte når du tenker tilbake på aborten du vurderte. (For helt ærlig tror jeg ikke du kommer til å gjennomføre en abort!) Har bare en sterk magefølelse av det! Men uansett, håper du får tenkt deg slikkelig om om bestemt deg helt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Fortstår godt at du har litt panikk for å si det sånn..

 

Selv har jeg bare to, og eldste er nettop fylt 2 år..

Vil tro at det er VELDIG godt å ha selvstendige barn! Gleder meg til det selv!

 

Du får tenke litt videre om du vil beholde eller ikke..

(Hadde selv depresjon med nr 1.. Om du er redd for å få det igjen, så kontakt legen din med en gang! Prøv å få komme til psykolog, så får du jo lufta ut alle tankene dine! Kanskje du får litt mer oversikt over HVA du egentlig ønsker!)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vel.. Er klar over at det er en stor omsorgsoppgave en periode, men hadde du ingen glede av å se dine barn smile sine første smil, lære og gå sine første skritt, osv.?

Eller tenkte du bare på dem som ekle skapninger som utnyttet deg og ødela livet ditt?

[Gjest]

Eg trur at det du går igjennom no er heilt vanleg. Trur faktisk dei som venter nummer 2 også gjer det, om fyrstemann har blitt stor og er meire sjølvstende.

 

[Anonym bruker]

SELVFØLGELIG gjorde jeg ikke det! Men de to eldste var planlagt og ønsket, jeg var mentalt innstilt på å bli gravid og på å bli mamma.

 

Nå har jeg panikk fordi jeg er gravid ut av det blå, fordi at livsplanen brått ble endret, fordi jeg starter helt på nytt og har omtrent glemt alt. Av og til føles det som om barna mine ble født som 5-åringer, hehe.

 

Og barn utnytter ikke sine foreldre før barna er voksne, men likevel krever penger og klesvask ;-) Mine er selvsagt oppdratt så selvstendige at de er i stand til å brødfø seg selv og vaske sine egne klær når de blir voksne :-)

 

Og jeg synes ikke du har en særlig hyggelig måte å svare en panikkslagen og hormonell dame på

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg kommer neppe til å ta abort, det er jo en grunn til at vi valgte å beholde! Men når panikken tar meg, slik som da jeg skrev hovedinnlegget, så slår tanken meg på abort. For jeg synes det virker så ufattelig stort å ha ansvar for tre barn, tre liv, tre barndommer som skal forme dem til lykkelige og harmoniske voksne.

 

Tenk om jeg ikke klarer å fordele meg på tre barn? Tenk om jeg svikter som mor?

 

Jeg tenkte ikke slik med de eldste, men nå har jeg panikk 90% av tiden. Klarer ikke å finne ut om det er fordi jeg er eldre og "klokere" eller om det er fordi jeg ikke er klar. Godt jeg har 7 måneder igjen på meg!

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe, det er virkelig fantastisk med selvstendige barn :-) Det blir vel gjerne en fordel med denne attpåklatten, for nå vil vi ha mye tid til babyen som vi ikke hadde hatt om vi hadde tre tette barn. Og de eldste kan trille tur med minste og se etter minste mens jeg går i posten.

 

Jeg prøver å finne positive ting også, altså. Må ha noe som får panikken bort!

 

HI

[Gjest]

Jeg elsker å ha 3 barn!

For oss er 3 barn perfekt, og det vil nok du også synes når babyen kommer til verden.

Når du får nr 3, er alt så mye lettere fordi du har gjort det samme 2 ganger før allerede.

Og nå har du søsken som kan hjelpe i tillegg

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg.

Tror faktisk jeg er på grensen til å være deprimert, i dag har jeg bare grått og grått, sovet og det er mannen som har tatt seg av 3-åringen hele dagen.

Jeg har en ungdom, så kom nr to for 3 år siden vi var helt bestemt på å ikke få flere barn...Så etter et par år begynte vi å leke med tanken på å få en til, så ble ikke minsten "enebarn, men var det eneste grunn ?

 

Forskjellen på dere og oss er at vi faktisk planla å få et barn til,

vi brukte en stund på å bli gravid og når jeg ble det fikk jeg fullstendig panikk og ble mer lei meg enn glad. For en reakjson, tenkte at det sikkert gir seg og at det snur seg til glede,men det har ikke skjedd, jeg gleder meg ikke over dette i det hele tatt....Føler meg som verdens mest utakknemlige.

 

Jeg blir bare stresset av det hele, vi skal flytte opp i det hele og har vi har krevende jobber. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å følge opp tre barn, eldste er stor, men trenger oppfølging, sliter litt på skolen og jeg bruker mye til på h*n...

 

Vi får bare håpe på at det går bra med oss begge, forhåpentligvis så ler vi av det hele om noen år og skjønner ikke hvordan vil kunne tvile ;-)

[Anonym bruker]

Så "godt" at det er noen flere som føler det som meg! Nå føler jeg meg ikke så unormal i tillegg. Jeg fortalte om graviditeten til en venninne i dag, hun er den første som vet. Da jeg så lengselen i hennes øyne, så fikk jeg så dårlig samvittighet. Hadde det vært mulig, så hadde jeg byttet med henne!

Og hennes lengsel ga meg enda mer panikk. Hva som er galt med meg siden jeg bare har panikk? Man burde vel glede seg over et nytt liv?

 

Vi tenkte og planla en tredjemann for noen år siden, men da jeg hadde eggløsning, så fikk jeg panikk og sa til mannen at jeg ikke var klar for å få tre barn. Det aksepterte han og etterhvert så tenkte vi at vi hadde det helt fint som tobarnsforeldre. Egentlig burde nok en av oss sterilisert oss, men dagens prevensjon er jo såpass sikker (haha), så det ble ikke noe av.

 

Kanskje vi ler om noen år. Kanskje det bare er hormonene som spiller oss et puss nå! Hvor langt er du på vei? Jeg er 9-10 uker.

[Anonym bruker]

Nei unormal er du ikke, jeg tror det er mange som har denne følelsen i starten av svangerskapet.

Jeg er snart 12 uker....skal på UL til uken, håper det blir bedre etter det