Spørsmål til min mann

[Anonym bruker]

Vil ha deres synspunkter

Litt info: Mannen min har barn fra før, vi har slitt veldig i forholdet da far har prioritert barna sine og han har en eks som lyver og snakker mye dritt. Så vi har hatt et vanskelig forhold hele veien. Han snakker ikke om følelser men forventer at jeg skal vite hva han føler... Dette er egentlig veldig kort fortalt

 

Problemet er at jeg har mistet mye selvtilitt og sliter med depresjoner etter 4 år i dette forholdet.

Jeg har nærmest bønnfalt mannen min om å få oppmuntringer og at han kan fortelle at jeg betyr noe i dette her også. Men han tror jeg ''angriper'' han når jeg får en nedtur og trenger litt støtte...

Etter 4 år med stebarn gruer jeg meg like mye til de skal komme, og jeg vet at dette skyldes at jeg føler meg så mindreverdig i forhold til dem. Dette har jeg fortalt han, men han skal heller forsvare seg selv. Han mener at jeg nå snart burde slå meg til ro med fortiden og barna hans.

Jeg leste om ei her inne som ''testet sambo som stefar'' og tenkte at det var ikke dumt... Så en kveld sa jeg: Jeg ringer til * og spør om å få låne barna hennes i helga jeg.

Hvorpå samtalen fortsatte slik; Javel, hvorfor det? Jo fordi jeg har lyst! Skal du fram med et poeng nå eller? sa han. Jeg; Er det greit for deg eller? Han: NEI.... det orker jeg ikke, da reiser jeg bort... (han er ikke spes begeistra for å ha andres barn) Jeg: Bare for ei natt da? -NEI... Det orker jeg ikke.

Så spurte jeg om han syntes jeg burde visst bedre når jeg gikk inn i forholdet hvordan det skulle bli å ha stebarn. - Ja, det syntes han.

Hvis situasjonen hadde vært omvendt da sa jeg, at det var jeg som hadde barn og ikke du, ville du vært sammen med meg da? -Nei, da hadde vi ikke vært sammen, sa han.

Hvorfor skal det være enklere for MEG å håndtere dine barn enn evnt noen jeg låner fra familien min? - Klart det er enklere, det er jo mine barn, sa han.

Noen inntrykk av dette?

[Anonym bruker]

Altså, jeg kan se poenget ditt. Men syns du ikke det er litt barnslig å få det frem på den måten? Eller har du prøvd på så mange måter at du har blitt litt "desperat"? Han har jo på en måte rett i at du må slå deg til ro med situasjonen hans. Han har jo barn fra før. MEN! Og dette er et stort men: Selv om han har barn, så skal du ikke føle deg mindreverdig! Hva er det som gjør at du føler det slik? Husk på at vi jenter som regel trenger masse annerkjennelse i et forhold, med eller uten unger. Men i en situasjon der han har barn fra før, så vil jeg tro at kvinnen behøver litt ekstra annerkjennelse. Selv om det er barn, så kan jeg forstå at man kan kjenne en slags konkurranse. Barna er liksom en del av eksen, og det kan gi en form for sjalusi. Det er liksom "avkom" som han har med en annen kvinne. Det er ikke sikkert han hadde gitt deg noe mer annerkjennelse om han ikke hadde hatt barn, men da hadde du kanskje ikke tenkt over det i like stor grad? Nei, det finnes ingen fasitsvar på hvordan man skal takle stemors-rollen, men jeg tror at man må gå en skikkelig runde med seg selv og bestemme seg for om man skal takle det eller ikke. Det krever at man svelger mye kameler. Hvis man ikke klarer å takle situasjonen, så er nok det beste å gå. For alle parter, og ikke minst for deg selv. Man lever bare et liv, så ikke bruk det på å være i et forhold som gjør deg deprimert. Men har du noen gang tenkt på at det er deg selv som gjør deg deprimert? Kanskje du og din mann skulle gått til en tredje part og fått pratet? Du skriver ikke noe om at dere har fellesbarn, men tips: Ikke få det hvis du ikke har det bra slik situasjonen er nå. Ordne opp i det først. Håper dette kunne hjelpe litt. Lykke til!

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det beste er å kreve det du har "rett på" som kjæreste uten å dra barna hans inn i diskusjonen. Ikke sett opp sammenligninger, mot dem, men bare kreve normal oppførsel mellom kjærester.

 

Kan vi se film sammen etter at barna er i seng? Kan vi reise bort neste helg? Kan du bli med på IKEA søndagsåpent å se etter den nye sofaen. Kan vi ikke invitere broren min og kona på middag på lørdag? Spørre om å bestille biletter til forestillinger etc.

 

Om han alltid svarer nei, så må du spørre hvorfor ikke. Sier han ofte nei, så er du berettiget til å spørre hvorfor dere aldri gjør ting du ønsker, eller ting du har lyst til. Om han bortforklarer det med at han har barn, får han jo et problem, det er mange som fint kan ha et sosialt liv, et liv som par og kjærester fordi om en har barn. Her kan du sammenligne med både folk i slekt og vennekrets.

Du blir også berettiget til å spørre om han ikke har lyst å tilbringe tid sammen med deg. Hvorfor han ikke vil være mere sammen med deg. Hvorfor han synest det er rett at det kun er han som skal få viljen sin, og at det ikke funker slik å være i et forhold.

 

Som samværs foreldre har dere jo mye fritid der han kan prioritere deg og dere. Om an har så mye samvær at det er vanskelig å få fritid, da er det ingen grunn til at dere ikke kan bruke barnevakt, eller/og få barna i seng/på rommene tidlig. Da blir det jo primærhjemmet demses hos dere, og da bør han ikke kompensere for noe.

 

Ikke dra barn og eks inn i hvordan dere skal løse deres forhold, bare stå på egne krav. Å ha barn fra før er ingen grunn til ikke å ta vare på kjæresten sin. Å ha barn i det heletatt er ingen grunn til ikke å ta vare på kjæresten sin.

 

Min mann mente at jeg kom til å forstå når vi fikk barn sammen. Men jeg/vi prioriterer å være sammen og behandle hverandre fint tiltross for at vi har barn. Vi kan fremdeles ta oss tid til hverandre. Jeg stikker han av og til med skarpe kommentarer om at se vi kan jo fremdeles gjøre a eller b, fordi om vi har barn. Men når det gjelder/gjalt dine barn var det alltid så mange henyn å ta.

 

Vi funker fint sammen nå. Det gjelder å prioritere hverandre, og du må kreve ditt. Er litt sårt å måtte kreve det, ting som burde være helt naturlig og selvsagt, men det kommer seg med tiden.

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke gi deg noen kommentarer på metoden din, men jeg skal si en ting - dette er som å lese om oss, bare at situasjonen er omvendt. Han sliter med depresjoner, og jeg har barn fra før, som er hos oss hundre prosent. Vi venter en felles og han har fått kalde føtter, så her går det strake veien til familieveileder. Jeg tror dette hadde vært mye enklere dersom han eller begge hadde barn fra før. Han takler ikke tanken på å plutselig leve i en familie. Dette er nytt for meg, kom frem ca 4 mnd ut i svangerskapet som det nå bare er 6 uker igjen av :-( Og jeg sitter her og forbereder meg på å bli svært alene om omsorgen for 4 barn i alderen 0 - 9 år. Det skal legges til at han har vært med å planlegge gutten vi venter, og at han har vært mer gira på det enn meg.

 

Forøvrig er jeg enig med deg i denne sammenhengen, at det burde være greit at dere har barn fra din familie på besøk også (tantebarn?), og det sier veldig mye om situasjonen at han ikke hadde gått inn i et forhold til deg dersom det var du som hadde barn fra før.

[Anonym bruker]

Det er ikke bra for det barnet som kommer at en av foreldrene er mere gira på å få barn, enn den andre. Å få barn sammen er noe en bør glede seg til i fellesskap. Høres jo ut som du ikke vil ha barnet du bærer.

Har vært gravid tre ganger og har alltid gleda meg til å få møte krabaten, gleda meg til barnet som skal komme. Har vært like stort hver gang. Del gleden hans, ikke bare gjør det for han, men gjør det sammen så blir nok ting bedre.