Herregud, kommer en "ulykke" virkelig sjelden alene...????

[Anonym bruker]

Har siden rett over nyttår, etter enda en krangel og en egosentrisk og manipulerende oppførsel fra min mann, hatt et nesten ikke-eksisterende forhold til han fordi jeg rett og slett var lei,skikkelig lei, hans måte å behandle meg på når han ikke "får det som han vil“. Uansett, vi skal til neste terapitime neste uke, og jeg har virkelig mistet følelsene mine for han. Dvs. til tider drømmer jeg om at han virkelig forsto og skjønte hvilke konsekvenser han oppførsel hadde på meg, og begynte å ta hensyn på ordentlig....men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å skje. Han har selvfølgelig mange positive sider også, men hans egoistiske utbrudd har gjort noe med meg over årene, jeg er, uten å bli for klisjeaktig, kun en skygge av hva jeg engang var. Ikke at han står for skylden ene og alene, men da jeg aldri mottar noe særlig oppriktig støtte fra hans side, ingen berikende ord, ingen helhjertet trøst....jeg føler meg ganske greit veldig alene i vårt forhold. Han har innrømmet flere ganger at han, selv om han vil ha familien sin og helst ikke vil sette noe der på spill, at han synes det er best at vi tar ansvar hver for oss for livet vårt og det vi gjør og ikke hele tiden trenger å støtte oss på hverandre. Kort fortalt.

 

Idag kom han hjem og skulle ut på middag med noen eks-kolleger fra jobben han sluttet/ble sparket fra i fjor vår, og sa til meg: vi har et lite problem...de omstrukturerer på jobben og jeg blir uten arbeid f.o.m mai. Visste ikke lenger hva jeg skulle si. Ikke har vi noe særlig med penger men vi klarer oss. Men uten jobb, blir det verre. Og jeg kan ikke noe for det, men jeg lurer og lurer på hvorfor de lar han gå. Lar de mange gå (han sier at det er flere enn han)? Han har jo ikke jobbet der mer enn 7 mnd, men hvorfor??? Klart slike ting skjer, men at han kommer hjem og forteller det slik...og så insisterer på at det er pga manglende kompetanse. Og så har han en fin fortid (?) som manipulator/narsissist....kan ikke noe for det, men jeg har vanskelig for å tro på han. Kanskje det er sant denne gangen, men hva vet egentlig jeg. Kan jo ikke like godt gå å spørre sjefen hans om det er sant....

[Anonym bruker]

Ok. Og ellers har du det bare bra?

[Anonym bruker]

Detter er ikke lett for noen av dere. Men det hadde blitt mye bedre om dere var helt ærlige med hverandre og snakket sammen.

[Anonym bruker]

Vi gjør det forsåvidt, men du kan tenke deg inn i situasjonene og snakke med en person som du faktisk lurer på om forteller hele sannheten eller sin egen versjon fordi han vet at det er det beste...for han. Stoler ikke på han liksom, og får vondt inni meg fordi jeg føler at det er jeg som er problemet, eller lager problemer ut av ingenting.

HI