Noen som har vært borti feberfantasier der ungen er "helt borte"?

[PAVEEL]

 

Tror muligens jeg opplevde det i dag, det er iallefall det legen tror....

 

Fy fader jeg har aldri vært så redd før-....Gutten i gutten min var helt borte om dere forstår. Dasket han i ansiktet, rista i han, satt der bare å bablet svada....

Tok vel 1-2 min før jeg fikk han tilbake til "verden" igjen.

 

 

Uff:(

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Da gutten vår var to år, var han syk m/ feber. Han "datt ut av fokus" da vi satt i stua, og vi tok han inn på badet for å måle temp og vurdere ny stikkpille (var da kun 2 timer siden den forrige, som virket å fungere som den skulle ift å holde feberen nede).

 

Før vi rakk og måle temp, fikk han feberkrampe; ble helt stiv i kroppen, sluttet og puste, blå på leppene mm. Mannen fikk heldigvis "dunket" pusten i gang igjen, og vi hev oss rett i bilen og ned på helsesenteret som er 3 min kjøring unna.

 

Da legen fikk sett på han, var feberen oppe i nesten 41 gr, og vi fikk feberdempende. Gutten lå inne til observasjon noen timer, og etter litt søvn var han oppe og lekte som om ingenting hadde hendt!

 

Legene anbefaler at man raskt før kjølt ned barna dersom dette skulle skje (kle av de og ut på trappa om det er kaldt ute/ eventuelt en kald dusj). Vi fikk også beskjed om at dette kan skje veldig raskt, og man må bruke så mye feberdempende som er nødvendig (uavhengig av hva som står på pakkene) dersom de er så syke som han var (ikke over flere dager dog, da må man kontakte lege).

 

Skummelt som fy, og jeg er ennå ikke sikker på hvordan jeg hadde reagert om jeg var alene med guttongen. Heldigvis har det ikke hendt på nytt igjen, men jeg kan love deg at vi er ofte og kjenner på han om natten dersom han er febersyk. Men det går jo som oftest bra under slike anfall, selv om det er heftig mens det står på. Legene mente også at enkelte barn er mer disponert for dette enn andre (faren til gutten hadde flere slike anfall når han var liten).

 

Håper alt går bra med gutten din, og følg nøye med på feberen utover kvelden og natten. Den kan stige raskere enn man aner, så man må ligge litt i forkant med påfyll av feberdempende.

 

Lykke til, og forsøk å slappe litt av også i kveld (selv om jeg vet at nervene fortsatt kan ligge litt "utenpå" etter en slik hendelse). Som sagt har vi aldri opplevd det utenom den ene gangen, så heldigvis ikke noe man trenger å frykte til hverdags.

[Anonym bruker]

Uff...det høres ikke bra ut. Håper det ikke komme til å skje med sønnen min. Jeg vet at jeg komme til å få panikk hvis det skjer.

[Anonym bruker]

Hadde det mye som barn selv. Er som å hallisunere. Man ser ting som ikke er der etc. Mamma syns ikke det var morsomt, men jeg husker ikke så veldig mye av det selv.

[Gjest sug lut]

Ja, vært borti det med både store og små barn. Det er sånt du husker, for å si det på den måten.

[♥Nemi♥]

Åh, det er fælt. Jeg hadde feberfantasier, og brukte å hyle til mamma. For jeg så bare et sort hull rett framfor meg. Var hysterisk, for man er jo borte.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det en gang når jeg var liten.

 

Jeg lå å prøvde å få tak i noen tråder som hang ned fra taket og lekte med den store bamsen som satt på senga mi!!

 

Hadde det kjempefint jeg, men foreldrene mine var nok veldig bekymret for meg!!

[Anonym bruker]

Da jeg var lita og hadde feber og skulle sove, var jeg livredd. Hele veggen og taket, alt i hele rommet kom imot meg, ble kjempe stort og gigantisk. Jeg ble livredd, ropte på mamma og pappa, men da de kom opp ble jeg enda mer hysterisk, for de var ikke normale mennesker, da de kom inn døra hadde de plutselig blitt store kjemper på sikkert 4 meter som måtte bukke for å komme seg inn døra! Å herregud å redd jeg var. Husker det helt klart enda! Skjedde mange ganger. Jeg begynte å hyle enda mer om at de skulle gå ut, og da ble jo de bekymra og kom imot meg, dessa svære kjempene! Da de satte seg ned på sengekanten ble de bare enda større, trodde de skulle spise meg opp, så måtte gjemme meg under dyna å ha igjen øynene.. Skikkelig fælt!

 

Hvis jeg får feber nå også, så ille at jeg er sengeliggende, da merker jeg fremdeles at hele rommet går imot meg. Men heldigvis er menneskene normale!!