Er han en god far??

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig alltid tenkt på pappan til jenta vår som en relativt god far, til tross for at jeg ikke er fornøyd med alt han ikke gjør. Men nå er jeg blitt litt i tvil. Det er fordi jeg ser at andre rundt oss reagerer negativt på den måten han utfører farsrollen. Mulig han er en god far, men en slapp partner...

 

Han leker konstant med jenta, han har egentlig alltid ”trengt seg på henne” slik at hun nå som tre-åring ikke klarer å leke alene i det hele tatt. Han leser for henne, tuller og tøyser. Han er tålmodig med henne, synger og springer rundt med henne på lekeland, mens jeg ser på og slapper av. Han skiftet bleier på henne da hun brukte bleier, like mye som det jeg gjorde. Han smører skiver og serverer når jeg av en eller annen grunn ikke gjør det. Han steller henne og legger henne når det er hans tur.

 

Men så gjør han ikke særlig mer, ihvertfall ikke på eget initiativ.

Han tok aldri nattevåken. Han sto nesten aldri opp med henne alene før jeg tvingte det igjennom da hun var ganske stor. Han husker aldri å gi henne tran. Han har badet henne på egen hånd en gang i løpet av tre år. Han har aldri vasket håret hennes. Han har aldri laget middag til henne. Han tar henne nesten aldri ut alene, eller han tar ikke initiativet til å gjøre det. Så å si aldri med seg på besøk. Han vil imidlertid gjerne gjøre hva som helst så lenge jeg er med.

 

Han har problemer med å være alene med henne mer enn noen timer.Han sier han ikke vet hva de skal finne på og at han ikke klarer å aktivisere henne så lenge. Han ønsker/liker at vi alle er sammen til enhver tid og liker ikke at jeg ikke er tilstede. Men han syns det er greit at jeg går ut på kvelden når hun likevel sover. Han vet at han ikke trenger å bekymre seg for noe som helst hvis han vil/ må reise bort. Men om jeg vil reise er både han og jeg meget bekymret. Han tilkaller meg og spør hvordan han skal håndtere situasjonen hvis hun slår seg vrang. Han trenger hjelp til å finne klær hvis de skal noe på egenhånd.

 

Resultatet: En liten jente som er mammadalt og ser på sin pappa som en lekekamerat . En mamma som er sur, sliten og lei av hele mannen. En pappa som tror at sånn skal det være.

 

 

 

[Gjest]

Undres om han vurderer deg på samme måten. Er du en god mor? Kanskje han synes du burde leke mer med barnet?

 

Hvis du synes han gjør for lite må du si det til ham. Du slipper hvertfall, som mange menn, at han furter om du skal ut av huset en kveld... Han gjør mer enn mange andre fedre. Høres ut som han prøver hardt og det bør han få for.

[Anonym bruker]

Man kan ikke være like god til alt.

 

Her i huset gjør vi forskjellige ting med barna våre.

 

Han er flinkere til å leke og jeg kan irritere meg over at han ikke er like flink til å ta dem med ut eller huske å gi sana sol eller at han ikke pusser tennene like nøye som meg, men han er jo en god far for det!!!

 

Og du.... Min mann ønsker også at vi alle skal være sammen hele tiden.. Han bare trives best slik..

 

Ingen andre enn deg og ham har svaret på dette spørsmålet. Du er bok veldig sliten og trenger en bekreftelese på at han kan gjøre mer og at han må komme mer på banen..

 

Sette deg ned og fortell ham dette!!!!!!

[Anonym bruker]

Synes han virker som en god far, om enn noe usikker i rollen sin. Det hjelper jo heller ikke at du fyrer oppunder dette med å være engstelig når han skal være alene med henne. Synes du virker mer opptatt av å bebreide han enn opptatt av å løse problemet. Kanskje det hadde vært bedre om du hadde backet han opp i de situasjonene han er usikker/ikke vil? Det er lettere å få ting gjennomført med positive virkemidler enn negative. Selvfølgelig klarer han å være alene med henne, og også vaske håret hennes og alt det andre du nevner, Kanskje du ubevisst har tatt kontroll over visse ting, og gjort han mer usikker? Når ting blir som dette er det viktig å være litt objektiv og også se sin egen rolle oppe i det.

[Anonym bruker]

Jeg tror at du skal sette deg ned å snakke med han. Få han til å forstå at han er pappan hennes ikke vennen hennes og at han ikke tregner å holde henne i aktivitet hele tiden, det klarer hun selv. Han gjør henne en stor bjørnetjeneste om han hindrer at hun lærer å leke selv.

Men selvfølgelig er det kos at han leker med henne innimellom.

 

Når han vil ha hjelp til å finne klær kan du be han om å hente dem så kan du heller si fra om han trenger noe mer. Ikke vær så streng på han heller om han har fått "kjeft" for å ta på feil klær noen ganger så er det ikke rart han bare spør om hjelp istede.

Han trenger litt oppbakking på at dette klarer han.

 

Regner med at siden han aldri har vasket håer hennes, nesten ikke badet henne, ikke tatt noe av nattevåket eller ikke sto opp om morgenen så var det enkelt og greit fordi du ikke forlangte det. Ingen har vel lyst til å stå opp om natta eller tidelig morgen om de ikke må. Hvis du tar deg av badinga så må jo ikke han.

Når du reiser noe sted si han må håndtere raseri anfall og slikt selv han får ikke ringe om det ikke er full krise. Han trenger å se at han klarer det selv.

 

Høres ut som han er en god far i mine ører, han prøver jo ihvertfall, Nei han gjør ikke allt rett eller rett i dine øyne men det finnes vel ikke en mamma eller pappa som klarer å gjøre allt rett.

Hvis han er usikker på noen sitvasjoner så hjelp han til å bli mer sikker, og til gjengjeld vil du ikke trenge å bekymmre deg når du er borte.

[Anonym bruker]

Jeg synes han virker som en god far, men litt usikker. Du skal være glad for at han er så flink til å leke med jenta deres, er mange slappe fedre som heller vil sitte i sofaen og se på sport lang.

 

Hva eksakt er det de rundt deg reagerer negativt på ang han?

[Anonym bruker]

Høres ut som en mann som prøver å være en god far, men aldri helt kom til i farsrollen når jenta var liten.

 

Heia 10 uker pappapermisjon sier jeg bare!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Takk for svar alle sammen. Jeg var forberdt på ”kjeft” når jeg valgte å fortelle om min manns positive egenskaper og ikke utdype for mye om våre andre problemer.

 

Svar til dere alle:

Han syns nok ikke at jeg burde leke mer med barnet. Vi er sammen stort sett hele dagen, til han kommer fra jobb rundt 15-16. Jeg tar meg av mat og husarbeide, og det slipper da han. Vi leker sammen alle tre og jeg har hovedansvar for absolutt alt hjemme, inkludert utearbeid. Han jobber og tjener penger. Hvis jeg kunne velge ville jeg heller leke, men da blir ingenting annet gjort her i huset.

 

Jeg har sagt til han i flere år hva jeg er misfornøyd med, derfor har han også skjerpet seg på mange områder. Han klager ikke når jeg skal ut, nei. Men så er jeg ute alene ca to ganger i året.

 

Jeg hadde nok ikke vært så engstelig når han er alene med barnet om ikke han selv hadde vært det før jeg kom med min engstelse. Ingen av oss er forresten engstelig når de er alene kort tid, bare om jeg er bortreist/overnatter borte, og derfor har jeg aldri kunne reise bort, han har ikke villet det. Den ene gangen vi prøvde ringte han sent på kvelden og jeg måtte komme hjem da han ikke klarte å roe barnet.

 

Eksakt hva de rundt meg reagerer negativt på er hans hjelpesløshet ift andre ting enn leking. Og at jeg aldri kan være med på venninneturer, eller å treffes på ettermiddagen og ikke komme hjem før barnet har lagt seg. Da klarer ikke han å aktivisere henne så lenge, ifølge han selv.

 

At han ikke var mer på banen med praktiske ting da barnet var liten er da ikke min feil hvis jeg ikke ba han om det!? Ingen ba meg om det, men jeg måtte likevel gjøre det.

Jeg krever ikke at han skal gjøre alt riktig, bare at han skal ta ansvar, helst på eget initiativ.

 

Jeg er egentlig helt enig i det anonym 10:15 sier, han prøver og han ønsker å være en god far, men han kom aldri inn i det da jenta var liten. I pappapermen var vi sammen alle tre. Jeg var oppe med urolig barn 10 ganger hver natt, han sov godt og vi var sammen på dagtid hver dag, for sånn ville han ha det. Om jeg måtte til frisøren var de til og med med....