Er det normalt å tenke sånn?

[Anonym bruker]

Jeg venter mitt første barn. Og tenker mye på hvordan ting kommer til å bli. Jeg er så redd for så mye, jeg er redd for at noen skal kidnappe babyen min.

jeg har ikke lyst å sende babyen min i barnehage, er redd for at noen skal skade han, eller at han skal bli lei seg, gråte og ikke få trøst.

jeg er redd for at noe skal skje han den dagen han skal gå til skolen helt alene.

 

jeg er så redd. burde jeg snakke med noen? er det normalt å være så redd. jeg angrer nesten på at jeg bestemte meg for å bli gravid. vil ikke at noe vondt skal skje babyen min.

jeg blir helt paranoid når jeg leser i avisa om vonde ting som har skjedd mot barn, som f.eks han 9åringen som ble voldtatt på vei til skolen. tenk om det skjer mitt barn. tenk at noen kan gjøre noe sånt?! OG EN SOM JOBBER I BARNEHAGE:(

 

jeg blir så sliten i hodet. er nå nylig jeg har begynt å tenke sånn, har termin om 5 uker.

[Anonym bruker]

Vel, vi er i alle fall to....Tankene er mange, og man frykter at det verste skal skje. Enkelte ting kommer du til å takle helt fint (f.eks. barnehage - etter en måned eller to skjønner du at ungen din faktisk blir tatt godt vare på), mens noen tanker bare ikke gir seg.

Jeg har sluttet å se på nyheter, så at det var en 9-åring som ble voldtatt, visste jeg faktisk ikke. (Og skulle ønske jeg ikke hadde lest det her) Nettopp pga slike fæle ting, ser jeg ikke på nyheter lengre.

[Anonym bruker]

Det er nok desverre bare sånn det er... Når man er gravid så er man redd for å miste innen de første 12 ukene.. Så gruer man seg for å se evt. misdannelser på ultralyd.. Så gruer man seg til kanskje prematur fødsel.. Så gruer man seg til fødselen. Da alt det er overstått begynner man å bli redd for krybbedød, overoppheting i vogna, for mye klær, for lite klær, basiller som andre kommer med, magevondt hos babyen, om man får til amming eller ei...

Så begynner ungen å krabbe.. Da blir man redd for at ungen skal slå seg, eller det skal skje noe.. Og sånn går det.. For hvert "trinn" i utviklingen er det noe nytt å være redd for.

[Anonym bruker]

Jeg beklager 0053.

jeg prøver å unngå nyhetene selv. men er ikke lett.

 

HI

[Tigerpote]

Jeg hadde det ikke så mye sånn da jeg var gravid, bortsett fra frykten for å miste da, men nå! Jeg er LIVREDD for den lille damen min! Jeg skal jo starte familiebhg og ha hjemmeundervisning hehe;) Neida. Men det er nok sånt et mammahjerte er utstyrt; vi er villige til å dø og drepe for barna våre! Bare vent til babyen er ute du. Det er det skjønneste som finnes!

[Anonym bruker]

hahaha, har faktisk tenkt på å starte hjemmebarnehage. huff, jeg føler meg syk i hodet. =(

men når dere sier at det er normalt så får jeg tro på det.

 

hi

[Tigerpote]

Men det er klart, om det er så heftig for deg at du plages, burde du kanskje snakke med lege eller jm om det?

[Anonym bruker]

er nå nylig jeg har begynt å tenke sånn. det går sikkert over snart.

kanskje det går over når jeg har født?

 

hi

[Tigerpote]

Hahaha, det går nok ikke over da, heller motsatt! Men det kan jo tenkes at du er litt hormonell. Ting forsterkes jo ofte når man er gravid. Men jeg merker hormonene fortsatt, 3 mnd etter fødsel:) Hvis du føler at dine tanker er plagsomme, synes jeg du burde lufte dem for noen. Det kan jo utvikle seg til plagsomme tvangstanker også. Men mest sannsynlig vil den ubehagelige delen av det forsvinne. Men det å bli mamma vil sørge for millioner av bekymringer, sånn er det bare:) Vær glad for at du klarer å være så beskyttende og empatisk overfor barnet ditt allerede nå.

[Anonym bruker]

Tror dette er veldig vanlig og normalt. Du har fem uker igjen og det begynner for alvor å gå opp for deg at det ikke er noen vei tilbake. Dette er morsinstinktet som slår inn! Etter en tid vil disse tankene avta. Selv om det skje fæle ting i verden, så er det fint liten sjangs for at noe skrekkelig skal skje ditt barn. Sannsynligvis gir dette seg med tiden, pass bare på at du ikke blir sånn sykelig hønemor som ikke gir ungen din anledning til å få oppleve verden, både på godt og vondt. Vi kan beskytte våre barn så langt det er mulig, men de må også få frigjøre seg og gjøre egne erfaringer. Også fra de er små. Om det skjer noe leit (og da tenker jeg på "sånn vanlig leit", ikke nødvendigvis kriminelt, så er du der for å blåse på. forklare og trøste. Du kan aldri beskytte barnet ditt fra å bli lei seg, f. eks i barnehage, det er en del av livet, og de må til en viss grad herdes litt, ellers stiller de dårligere når de skal ut i resten av livet, skole, aktiviteter. Det viktigste er at du er der for å hjelpe dem til å forstå/trøste også etter at kjipe ting har skjedd. Man kan pakke ungene inn i bomull, holde dem hjemme fra alle farer, men da gjør man dem en stor bjørnetjeneste. Livet er også vondt, men det er ikke unormalt, det er slik livet er. Lykke til fra en som har vært der og nå har voksne barn, som det har gått bra med.. Du er normal!

 

På den annen side, hvis dette fortsetter å plage deg, slik at det nærmest blir en form for tvangstanker, så finnes det hjelp, hos helsesøster evt psykolog. Kan være du har ubearbeidede erfaringer som kommer og innhenter deg nå. Det kan bare du vite. Men høyst sannsynlig er dette noe de fleste av oss kjenner igjen når man står på terskelen til å få dette lille uskyldige nurket i fanget, bokstavelig talt,, Klem fra meg, som tillater meg å kalle meg en erfaren mor

[Anonym bruker]

ja, det er normalt!

klem

[Anonym bruker]

Opps,da er ikke jeg normal, for jeg er ikke redd for slike ting. Eller, jo tenker jo tanken, og gjør jo alt jeg kan for å forebygge at noe galt skal skje, men går ikke rundt og er skikkelig REDD for at noe skal skje rundt neste hjørne liksom..

 

Har med baby på 6 uker i Elixia kidz (i en bitteliten by hvor alle kjenner alle, og jeg har levert det andre barnet mitt på 5 tusen ganger i løpet av årene. Og folk spør meg om jeg ikke er redd for å levere fra meg babyen min der. Jeg forstår det bare ikke. Hva er problemet? Hvis hun begynner å gråte, henter de meg jo bare, og jeg er temmelig sikker på at de passer godt på henne ellers der inne. Stort sett ligger hun bare i vogna eller blir holdt av personalet.

Har heller aldri vært redd for at barnet mitt ikke blir passet godt nok på i barnehagen, eller at noen i personalet der gjør ham noe vondt.

 

MEN - da jeg var gravid, var jeg ufattelig, lammende redd for at barna mine, eller jeg selv skulle dø. Men det ser jeg på som ganske irrasjonelt og garantert hormonelt..

 

Jeg hadde blitt sprø om jeg skulle gått å vært så redd hele tiden. Bekymreseg litt for rasjonelle ting er ok, men ikke å være redd. Da hadde jeg nok oppsøkt psykolog hvis jeg hadde slik "katastrofe-tenkning" i hodet mitt hele tiden.

[Anonym bruker]

Ja jeg vet hva du mener..Jeg har to barn og bekymrer meg ofte.Spes på natta når jeg ligger å tenker.Jeg tenker mye på det samme som du.Det er så slitsomt!

Må legge til at jeg har en depresjon,har hatt det i mange år.Og de siste par årene har jeg tenkt mer på sånne ting som dette.Og kanskje enda værre nå når jeg går gravid.Tenker på ting som kan skje,at ungene mine lider.Helt for jævlig.Men greier ikke stoppe heller.

Man kaller det katastrofetanker.. Det hjalp med medisiner en stund,men nå er jeg gravid og da er det mindre medisiner i blodet..

 

Nei jeg får håpe dette er noe forbigående for deg.Dette unner jeg ingen..

[Anonym bruker]

hm.. aldri stresset med noe sånt i det hele tatt.. jenta mi er 1 år og tar det veeeldig mer ro. betyr ikke at jeg ikke er glad i henne, men at jeg aksepterer at det er ikke alt i livet man kan styre..

 

Hvis du er så redd at de hindrer deg i å kose deg over graviditeten og det hindrer deg i å "leve" normalt så ville jeg ha pratet med helsesøster. vet om en som ikke drar ut med barnet sitt, men har låst seg inne hjemme.. ikke bra...

 

Men du vet jo at du har disse tankene, og jobber med de. Så tror du kommer til å klare deg fint:) masse lykke til!!

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Velkommen til hverdagen som bekymringsfull mor. Helt normalt.

 

Jeg hadde aldri trodd at så mange bekymringen skulle fare rundt i hodet mitt om den lille jenta vår, men herlighet så mange tanker og bekymringer det er!

Det er nok bare noe som følger med morsrollen.