gi et pip alle dere som har mareritt-mødre ;-)

[Anonym bruker]

He he...

 

Jeg synes selv jeg har en marerittmor... Hun er veldig dominerende, og behandler meg som om jeg var 8 år gammel fremdeles. Hun hører aldri på hva jeg sier, men har sine egne formeninger som hun skal belære meg om. Etter hun har sagt hva hun mener sier hun alltid "skjønner?" hvorpå jeg helst bør si, ja, jeg skjønner og skal gjøre det sånn... He he... Hun kommer rekende med kuldekremer, ullundertøy, riktige leker m.m. fordi hun mener det jeg har ikke er bra nok...

 

Hun har aldri heller hatt noen som helst innsikt i mitt følelsesliv, eller i det hele tatt at man kan ha et følelsesliv..

 

Men, akk... Hun mener i bunn og grunn godt, og stiller da opp på praktiske ting, og ønsker å være en del av lillegutt sitt liv, så jeg veksler mellom å le av henne og bli lei meg...

 

Er det flere enn meg som har marerittmødre og som vil fortelle? ;-)

[Anonym bruker]

*Pip*

 

Mamma mener det ikke vondt da, men hun er veldig svart\hvitt, stakkarslig og dum.. Vet ikke om hun later som, eller ikke vil skjønne ting. Hun skal ha data, mobil og alt mulig, men å sette seg inn i tingene.. Nei, det er for skummelt. Hun er 50år, i sin beste alder, men er så lite oppegående og sprek at det er fælt. Jeg syns det er veldig dumt, men orker ikke krangle med henne om det. Jeg må ordne alt for henne, og hun klarer ikke noe selv.. Hun er veldig lite selvstending, og slik har det vært siden jeg var liten. Heldigvis har jeg blitt selvstendig da..

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med moren min for lenge siden. I forhold til henne er det du nevner der kun ubetydelige bagateller.

[Anonym bruker]

Å kalle henne en marerittmor, det vil jeg ikke gjøre. For hun er ikke et mareritt, men heller et irritasjonsmoment.

Hun er sjelden humoristisk, men skal alltid snakke veldig alvorlig. Hun er det man kan kalle svært lite entusiastisk. Eneste gangen jeg virkelig oppdaget entusiasme hos henne, var da jeg fortalte at jeg var gravid. Ellers viser hun liten interesser. Som da jeg feiret jul med svigers, og jeg ringte henne på kvelden. Jeg spurte hva hun hadde fått i julegave. Men tror du hun spurte hva jeg hadde fått? Neida. Tror du hun spurte hva sitt eget barnebarn hadde fått?? Nei. Greit, kanskje hun var sjalu fordi hun ikke fikk feire jul med barnebarnet, men det skal hun jo få til neste år. Annenhvert år.

Hun har heller aldri snakket om følelser og litt sånn dypere ting. Hun er ikke den jeg går til hvis jeg er lei meg for noe. Hun er heller ikke den jeg orker å fortelle noe, fordi hun svarer som oftes: mm

 

Også er hun veldig negativ. Uansett hva jeg forteller eller sier, så kommer det alltid et kritisk spørsmål eller en kritisk kommentar.

Det blir sånn at jeg ikke orker å fortelle mora mi noe.

Også blir hun nesten litt sånn forbauset hvis hun oppdager noe jeg ikke har fortalt henne.

VEL, ikke så artig å fortelle noe til noen, som ikke viser at de bryr se

 

Når jeg kommer til svigers er det alltid godt humør og god stemning. MAsse latter og skravvel. Hjemme hos mor er det stille og beskjedent.

 

Samtidig er moren min veldig snill og jeg vet at hun innerst inne bryr seg. men hun klarer ikke å vise noe entusiasme. Hun har alltid slitt med å gi ros. Veldig flink til å påpeke det negative.

 

Merker at jeg har blitt litt som henne i det å påpeke det negative, men jeg er ihvertfall svært bevisst på det, og har klart å jekke meg ned noen hakk. Jeg er ihvertfall en mer entusiastisk og engasjert person.

 

Noe har jeg lært av henne også: Hvordan jeg ikke skal være ovenfor mine egne barn. De skal få masse kos, klem og skryt.

 

[Anonym bruker]

Alkoholiker, depressiv, egoistisk osv.

 

Kan fortelle myyyye om min marerittmor som forøvrig IKKE gleder seg over at jeg er gravid fordi det betyr at jeg har mindre tid til å hjelpe henne og å være hos henne

[Anonym bruker]

*PIP*

 

Min mor har aldri snakka om mensen med meg.

Snakket heller aldri om sex.

Nektet å snakke om mine problemer jeg fikk i tenårene etter et psykisk terror forhold. Nekta å hjelpe meg når hun så alle arrene og kuttskadene jeg hadde. Heller ikke når jeg rasa ned 15 kilo på halvannen måned.

Hun sa også at pappa snart kom til å flytte dersom jeg ikke skjerpa meg. (noe hun så klart aaaaldri har sagt når jeg har konfrontert henne i senere tid)

Hun har aldri villet hjelpe meg når jeg har slitt med angst og depresjoner siden tenårene.

 

Hun nekter for det hvis andre spør.

 

Hun nekter meg å snakke om det til noen andre. (hadde hun bestemt)

 

Hun nekter meg hjelp, fordi hun er redd hva "naboene" skal si..... Hun ofrer sin egen datter for ryktet sitt!!!!!!

 

Gleder meg til å flytte langt vekk................

[Anonym bruker]

Har hatt dype konflikter med min mor i 20 år kanskje, fordi hun ble ulykkelig og krevende da jeg besøkte min far (som hun hadde skilt seg fra).

Nå tilbringer hun det meste av sin tid med sin nye kjæreste og hans barn og barnebarn :-P

Er spent på hvor mye hun kommer til å hjelpe til når barnet mitt blir født :-)