Jeg visste det....*frustrert* Litt lang,

[Anonym bruker]

Nå er det lenge siden jeg har skrevet innlegg om dette, og finner ikke linkene. Men kort fortalt: Far vil ha samvær 50/50. Jeg ble usikker, tok kontakt med familiekontor, snakket med psykolog som ikke anbefalte denne ordningen. Gutten er for liten ennå (5 år), og vi bor ca. 25 km fra hverandre. Blir en altfor stor overgang for gutten, å gå fra annenhver helg til 50/50. Gjelder å gå sakte og forsiktig frem.

 

Fortalte også om samboer til far, som har en tendens til å blande seg inn altfor mye. Fikk råd fra psykologen at jeg må nå prøve å holde henne på sidelinje når det kommer til sønnen vårt.

 

Dette er veldig veldig kort fortalt. Så nå gjelder det da å fortelle dette til far og samboeren hans på en måte slik at dem ikke skal ta dette ille opp.

 

Så ringte til far i går (etter å ha utsett det i 1 uke, fordi jeg har gruet meg), for å si at på neste møtet, så kunne ikke samboer hans være med. Bare meg og han. Og det som overrasket meg, var at han var helt enig. Han sa at han skulle snakke med samboeren sin, og at hun måtte forstå at det er jeg og han som er foreldrer her, og har rett til å møtes uten henne for å diskuterer sønnen vårt. Jeg ble kjempe glad, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde gruet meg for å ringe han.

 

Men så 5 timer senere, ringte han igjen og sa at samboeren hans måtte være med på neste møtet. Jeg sa: Nei, ikke denne gangen. Dessuten så var han jo enig i at hun må prøve å stille seg litt mer på sidelinje enn det hun hittil har gjort. Men samboreren hans ble så sint.

 

Men jeg sto på mitt og sa nei. Så siden jeg nå nektet henne å være med på møtet, så ville han ta dette gjennom posten eller via sms. For han fikk da ikke lov av samboer til å møte meg alene (selv om vi bare skal diskuterer sønnen vårt). Dette er så og si ikke første gangen. Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

kan du ikke be familiekontoret ringe far og inkalle han til møte eller noe? og så kan de si at det er kun han som får møte opp?

[Anonym bruker]

Bare si at hun kan være med, men gi beskjed til samboer og de på familievernkontoret at hun ikke skal være med inn. Når noen fremmede sier "nei" så spørs det hvor sint hun gidder å bli når hun står midt i offentligheten. Så kan hun sitte der og vente. Sikkert enda hyggeligere for hun enn å sitte hjemme.... Sikker på at de kan hjelpe deg litt der altså. At samboer til pappa'n skal krengle seg innpå, har de ingenting til overs for, tror jeg....

 

Dessuten..DÅRLIG gjort av samboer til far!! Hu har da ingenting med deres samarbeid å gjøre i det hele tatt!!!! Og far har veeeldig lite ryggrad!!

 

Hilsen stemamma.

[Anonym bruker]

Jo, jeg har tenkt på det hele natt og fant ut at dette er kanskje den eneste måten. Men så utrolig uflaks at dem ikke har tlf. tid før kl. 13 i dag. Så må bare smører meg med tålmodighet.

 

Vi har egentlig ingen problemer i det hele tatt. Vi samarbeider veldig godt. Vi har en god tone når vi prates (bare meg og han), Men når samboeren hans er til stedet, så merker jeg at tonen mellom oss blir veldig anstrengt.

 

Trenger bare noen å snakke om dette med. Så takk for svaret ditt, 08.39

 

HI

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt stemamma. Så godt å prate med noen om dette. Fikk ikke sover i natt, for tenker så mye på dette og på tidligere episoder. Hvergang jeg skal prate med han, så passer jeg alltid på å ringe han på jobben. For da prater han helt fritt, og er så hyggelig og koselig. Men når jeg prøver å ringe han hjemme, så er bare: ja eller nei svar. Som om han er redd for å prate med meg.

 

På en annen side, så kan jeg også på en måte forstår henne. Jeg og samboeren hennes har barn sammen, og hun er redd for at vi skal holde henne utenfor. Men når det kommer til sønnen vårt, så må hun bare stille seg litt på sidelinjer, og la meg og far bestemme hva vi skal gjøre med sønnen vårt. Slik tenker jeg.

 

HI.

[Anonym bruker]

Er nok mye sjalusi den der samboeren kjenner, tror jeg.. At hun har innbilla seg i stitt lille hode, at dersom dere møtes alene!! så kan det jo skje noe hun ikke har kontroll over!! Hehe...gått igjennom det selv, men tok meg i nakkeskinnet fort! Har vært heldig å fått utdelt mye sjalusi, men lett håndtérbar sjalusi Men vanskelig følelse å takle at den personen man elsker har bevis på at han har elsker noen andre før, liksom. Hehe.. Er jo heeelt teit, men om man ikke er helt i kontakt med egne følelser, kan de lett ta overhånd og styre ens oppførsel.

 

Men det er jo dere, mamma og pappa'n som skal bestemme og være enige..samboer har jo egentlig ingenting å si? (kan jo gå innpå med pappan's lykke o.s.v men...bla bla blaa sier vi til det!)

 

Mamma og pappa er som regel lykkeligst om de får være mamma og pappa uten pes!! (lykkelige foreldre= lykkeligere barn)

 

Kanskje be pappan om å ta seg en prat med samboer, om at hun ikke kan styre dette. Han må jo innse det selv, at han oppfører seg totalt annerledes med henne i nærheten??

 

Hilsen stemammaen

 

(evt. en innkallelse til møte med trykk på at -han- er innkalt til lukket møte, eller noe i den duren. Hehe..kanskje han sitter og håper på en unskyldning han og for å slippe å ha henne med seg???)

[Anonym bruker]

Høres ut som stemor i denne sitvasjonen er veldig sjalu og redd for at dere skal finne sammen igjen om ho ikke er tilstede for å hindre det.

Eller så har ho enormt trang for å skulle bestemme. Jeg skjønner at stemor vil ha et ord med i laget da det er hennes liv som påvirkes også men hun kan da ikke kreve å være med eller nekte han å snakke med deg, veldig lite ryggrad på far da som ikke tør å stå for det han mener.

Eller er han typen som bare snakker alle etter munnen og derfor sier ja og ha til deg og ja og ha til henne selv om dere står på forskjellige sider i en sak.

 

Ta det gjennom familiekontoret da kan hun ihvertfall ikke komme å mene dere møtes for noe annet en å diskutere barnets beste om det er det som hun er redd for.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke det med sjalusi, og jeg skjønner jo at hun vil ha et ord med i laget (hvis det skrives slik. Hodet mitt er ikke helt med idag). Sist gang vi skulle ha et møte, jeg og far...så ble jo hun med. Og hun overtok hele møtet. Far fikk ikke sagt et ord. Jeg følte meg veldig ukomfortabelt, og ble kjempe ukonsentrert. Og samboeren hans mente da at jeg ikke var med 100% i samtalen, fordi jeg straffet henne. Førte til en diskusjon dagen etter, og dette vil jeg IKKE gjøre en gang til. Derfor mente da psykologen at det var lurt at jeg nå fremover prøver å sette henne litt på sidelinje, slik at far kan få komme litt mer inn i bildet. Det er så og si hun som har styrt ganske mye i det siste.

 

Sist jeg og far fikk møtes alene var i....(tenke)....2005. Det var da far nettopp bestemte seg for å komme inn i livet til sønnen sin.Etter det har vi ikke fått møtet alene.

 

Ja, jeg sitter bare og venter til familiekontoret har ringetid. Om ca. 2,5 timer til. Kjip at det skal være i dag at de har tlf. tid ganske sent.

 

Takk for svarene deres. HI

[Anonym bruker]

Vet du hva, stemamma? Det er veldig fint å høre dette fra din side og. Slik at jeg kan forstår samboeren mer, og ikke bare se alt fra min side. Så det er veldig fint at du forteller om dette med sjalusi, for da kan jeg ha det i bakhodet og kan prøve å forstå samboer til far bedre.

 

Klem til deg .D

[Anonym bruker]

HJELP MEG!!!. Nå har far sendt mld igjen og nå har vi kommet inn i en krangel. Dette går helt ute kontroll. Jeg er så sint at jeg klare ikke å tenke klar. Jeg er på nippe til å gråte, men er altfor sint. Det går rett og slett ikke an å snakke fornuftig med dem. Det går ikke an å si noe uten at dem misforstår. Samboer til far tror at jeg gjør dette med vilje mot henne fordi jeg har noe imot henne personlig.

 

Hun skjønner ikke at dette har ikke noe som helst med henne å gjøre. Jeg er så sint. Kan hun ikke skjønne det??? HI

[Anonym bruker]

Dytt.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har lest igjennom hele tråden, og jeg oppfatter deg Hi som et følelsemennesket, som lar krangler og negative følelser tære på det du har av energi og krefter.

Jeg hadde bedt FK om råd til hvordan håndtere de, siden samboerens hans overstyrer dere begge.

Ring til far en gang til, og vær hard og bestemt og spørre hva det er de egentlig holder på med. Dere var enig at det beste er at samværsmøter skulle kun være forgeholdt foreldre til barnet.

 

Jeg hadde ikke akseptert det, uansett hvor snill og hyggelig stemoren er. Du er moren, og i denne diskusjonen har ikke hun et eneste ord hun skulle ha sagt. Og ihvertfall ikke i samværsmøter.

Er vedlig tydelig at hun prøver å markere sitt territorium og overprøve hennes egen makt som stemor i denne saken.

[Anonym bruker]

Stemor har ingen rett til å være med på møter som handler om sitt stebarn, med mindre mor og far til barnet har godtatt det. Samme som at hun ikke skal ha viktig info i fra barnehage/skole, om det ikke er avtale med biologiske foreldre at det går bra.

[Anonym bruker]

Det er jo flott med steforeldre som engasjerer seg, men det er jo grenser...

 

Håper det løser seg, HI - ikke la dem styre dine følelser. Bare si at du vil ha et møte med far, og ingen andre. Denne stemoren må nok bafre bite det i seg, uansett om det er vanskelig:)

 

Klem fra en annen stemor som ikke vil være med på familievernkontoret når far og mor skal dit:)

[Anonym bruker]

Jeg blir helt rørt når jeg får så mye støtte. Føler at jeg maser utrolig mye rundt dette, og er riktig flau over det. Vil ikke fremstå som sytete person, for liker ikke å være klagete og sytete.

 

De siste årene har alt gått på stemor sine premisser. Når vi skal møtes for å prate, så må en alltid sjekke med henne først om hun kan den dagen eller ikke. Mitt første barn, så jeg var veldig usikker ang. dette. De siste 4 årene har jeg bare godtatt når stemor kommer med sine innspill.

 

Helt til den dagen jeg dro til farmiliekontoret og fikk pratet med psykologen. Han oppfordret meg til nå å prøve å holde stemor litt på sidelinje. Og når jeg prøvde det, så skjedde altså dette.

 

Jeg og far har aldri kranglet på denne måten før. Så det er nok derfor det er så mye forskjellige følelser inni meg akkurat nå. Og stakkars sønnen min, han spurte om jeg var sint på pappa'n hans (noe som jeg aldri har vært før). Måtte lyve og si nei, visste ikke hva annet jeg skulle si. Nå har jeg time hos samme psykologen på familiekontoret senere idag, så da håper jeg at han kan hjelpe meg å løse dette.

 

Tusen takk til alle som har gitt støtte til meg. Jeg setter veldig stor pris på det. Klemmer fra meg