Gå til innhold

IVF og adopsjon


snøfilla - mamma til 2

Anbefalte innlegg

Her er et svar fra Adopsjonsforum i spørrespalten deres:

 

"Skuffelsen over at muligheten for å få egenfødte barn er borte eller minimal kan mange trenge tid til å bearbeide. Når man har bestemt seg for å adoptere bør dette være et bevisst valg, etter man har bearbeidet en eventuell sorgreaksjon ved ikke å lykkes med assistert befruktning. Dette er grunnen til at dette skal utredes før man får en godkjenning om adopsjon fra norske myndigheter. Barne–, ungdoms– og familieetaten kan stille en søknad i bero eller avslå et forhåndssamtykke om adopsjon dersom søkerne fortsatt ønsker å gjennomføre IVF–forsøk. ¨

 

De tre adopsjonsforeningene har en felles holdning til å benytte seg av assistert befruktning (inkl. IVF) i samband med adopsjon. Foreningene mener det ikke er ønskelig å kombinere de to prosessene. Å bli gravid og å føde et barn er en prosess som er fokusert rundt det biologiske, og det legges vekt på medisinske løsninger og et medisinsk problem i samband med IVF.

 

Å adoptere et barn er en helt annen prosess som ikke er knyttet til biologien, og fokus må derfor rettes mot et barn som allerede er født i et annet land og i en annen kultur. Å være følelsesmessig innstilt på å ta imot et adoptivbarn krever en annen forberedelse enn å føde et barn. Man må være sikre på at man virkelig ønsker dette nye barnet velkommen – ikke som et ”sistevalg” framfor å føde eget barn.

 

Vi vet at prosessen fra å akseptere sin barnløshet og fram til man setter i gang en adopsjonsprosess kan være både lang og vanskelig. Barnet dere skal ta imot, enten det er et barn dere skal føde selv eller adoptere, har behov for at dere er helt innstilt på og forberedt på å ta imot akkurat det barnet."

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei!

 

Du sier du kjørte parallelt løp med ICSI og adopsjon. Hvor langt hadde du kommeti adopsjonsprosessen da? Informerte du om at du skulle gjennom et forsøk? Kan man risikere og ikke bli godkjent hvis man sier man holder på med forsøk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvis man fortsatt holder på med IVF (og er åpen om dette) mens søknaden behandles kan Barnevernet velge å stille søknaden i bero eller å avslå den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner at jeg blir provosert når noen skal bestemme hvor en skal være i sorgprosessen osv. Å ta alle under en kam blir så feil. Det finnes mer enn nok av de som ikke har alle disse årene å vente heller. Jeg hadde ikke nølt med å kjøre dobbelt løp, spesielt når grunnen til at en ikke skal gjøre det hviler på hvor en er i sorgprosessen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei MK73 - lurer dere på adopsjon? Vi er nå ferdige med siste og 9 søskenforsøk som også endte negativt og skal nå gå fullt i gang med adopsjon. Kommunen stoppet vår søknad ja, i bero på at vi skulle ta siste frys. Jeg kan vel i grunnen skrive under på at dette er to forskjellige prosesser sånn som jeg har opplevd det. Følelsesmessig for meg hadde det blitt feil å kjøre paralelle løp. Jeg tror man trenger fokusere enten på det ene eller andre. Jeg fikk en knekk nå, og ja en sorgreaksjon når det virkelig sank inn at jeg ikke skal få flere egenfødte barn. Vi har lenge vært klar for adopsjon, man kanskje ikke ordentlig klar for å si det sånn før nå når vi har fått bearbeidet dette med ivf ferdig. Det er annerledes når man er oppe i det "på ordentlig" enn når man tenker på det "på forhånd". Men, det er et vanskelig valg om man skal fortsette med ivf eller gå for adopsjon spesiellt når man nærmer seg 40 og tida jobber imot en.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg er veldig enig med det Søskenhåp for Edvart skrev: "man er oppe i det "på ordentlig" enn når man tenker på det "på forhånd". "

Jeg tenkte også dette før... Etter 11 forsøk var det nok..... Hadde 7 forsøk vi gikk igjennom, de andre ble avbrutt. Vi tenkte å starte adopsjonsprosessen og kjøre et paralell løp. Tror det viktigste var å ha adopsjonen i tankene, slik at vi visste hva vi skulle gjøre om det ikke gikk på det siste forsøket. Det var en fryseforsøk og jeg ble gravid, men mistet tidlig. Verden raste bare sammen og jeg var langt nede, veldig langt nede. Da jeg lå hjemme og skulle vente på at alt skulle komme ut, tenkte jeg at dette er siste gangen. Orker bare ikke tanken på å skulle oppleve dette igjen. Hadde hatt flere spontanaborter og en exu. Vi hadde egentlig et forsøk igjen, men det var ikke snakk om.

 

Da var det godt å vite at vi hadde snakket om adopsjon, og bestemt at vi skulle gå videre med det, om vi ikke lyktes.

 

Jeg er veldig glad for dette idag. Alle våre papirer ble sendt til India før jul, så nå er det bare å vente.

 

Vi var på adopsjonsforberedende kurs i starten av prosessen, mens vi ventet på godkjenning fra bufetat. Det hadde blitt feil om vi da var i ivf prosessen samtidig. Ovenfor en selv og barnet en skal adoptere, er det godt å vite at vi hadde avsluttet et kapittel før vi startet et nytt. For meg ville det blitt feil å skulle håpe på å bli gravid under hele adopsjonsprosessen, så om jeg ikke ble det kunne vi dra å hente et barn.....

En blir også veldig grundig spurt om dette fra barnevernet.. Og de er også mye strengere.

 

Men vi er alle forskjellige. Det viktigste er å velge en løsning en blir fornøyd med. Men det er en tøff prosess å adoptere også. Men deilig bare å vente på et barn uten hormoner:o) Men en må liksom 'være der' og vite at det er dette vi vil, og ikke bare se på det som en nødløsning for å få tilfredsstilt det behovet om å skulle ha et barn til. I ventetiden er det mye en kan tenke og fokusere på, fremfor å håpe en blir gravid...

 

Det var mine tanker:O)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er helt enig med deg. Moro å se tre kjente nick fra ass.befruktning forumet :-) Hadde faktisk vært gøy med eget forum "ex.ivf nå adoptant" eller noe sånt....føler dette forumet er det mange "slengere" innom som har tanker om adopsjon selv om de ikke skal adoptere selv, sånn er det ikke på ass.befruktning forumet. Uansett, vi går for Thailand og håper det går i orden :-) Hvor lang tid brukte bufetat på å godkjenne dere? I kommunen her regner de med ca 2-3 mnd. behandlingstid med sosialrapporten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Ja det er veldig hyggelig å se:o) Vi hadde samtaler med barnevernet i vinterferien 2009. 12aug ble vi godkjente... Fikk søknaden i retur og måtte svare på maasse spørsmål... Om "hvordan vi vil møte, ta vare på og stimulere barnets egenart og evner"..... og "Hvilke tanker har søkerne om de utfordringer familien står ovenfor etterhvert som barnet vokser til" og mange flere............... Kunne skrevet en bok om hvert punkt....

Papirene ble sendt til India 3 des, så dette er spennende.

Har dere snakket med barnevernet og sosialrapport sendt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å kjære vene for noen voldsomme spm. å svare på.... Ja vi har snakket med barnevernet her, men er akkurat i startgropa. Har sendt søknaden så venter vi vel på at de skal komme på hjemmebesøk, det gruer jeg faktisk for. Får jo helt prestasjonsangst!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Du trenger ikke å grue deg til hjemmebesøk. Kjenner godt hvordan følelse du har. Jeg grudde meg også.... Men det var så naturlig og veldig hyggelig. De var der ikke så lenge heller. Hovedsamtalen blir ikke tatt der. Det er når dere skal til barnevernet. Da skal dere til samtale hver for dere og sammen. Da går dere i dybden av alt. Sånn var det for oss ihvertfall.

Masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisan, Søskenhåp!

 

Ja, vi lurer vel egentlig ikke... Vi har forsåvidt bestemt oss, spørsmålet er "bare" når... Allerede før vi startet opp med første IVF-forsøk ble vi enige om at hvis vi ikke fikk biologiske barn så ville vi gjerne satse på adopsjon. Det var veldig greit for oss å ta den diskusjonen tidlig og vite at vi var enige om det og at vi begge ser på det som et fullgodt alternativ til egnefødte barn. Så tøft som det har vært med IVF-forsøk, graviditeter og aborter, så har vi i alle fall hatt adopsjonsplanene å støtte oss til.

 

Jeg begynte igjen å grave i adopsjonsutfordringene før jul. Blant annet viser det seg at BV her hos oss har så mye å gjøre at vi må forvente at søknaden blir liggende i rundt 6 mnd før de i det hele tatt tar i den - så det kan bli en lang prosess :-(

 

Vi kommer nok til å gjøre noen forberedelser, velge organisasjon og land, forberede søknad etc mens vi tar de siste IVF-forsøkene. Så er vi klare til å minimere ventetiden når vi først setter igang adopsjonsløpet.

 

Jeg skjønner hva du og Brumm sier om at det er noe annet når det er "på ordentlig", men samtidig så blir vi to 37 og 39 i løpet av kommende år, og vi har ikke barn, så vi kan og ønsker ikke å utsette adopsjonsløpet for lenge. Så er det som sagt også lange ventetider her, til og med før saksbehandlingen starter...

 

I tillegg ble jeg litt sjokkert da hun som jobber med adopsjon i BV presterte å fortelle meg at vi ikke trengte å være gift, og at "det er mange som ikke er det..."!! Adopsjonsloven er jo ganske klar på det punktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo giverlandene som krever ekteskap så og så lenge men hvis man kan dokumentere samboerskap over lengre perioder så kan det også gå bra, men jeg vil vel tro at det er en fordel å være gift ja..... Vi hadde det akkurat som dere, adopsjon kom fort opp når vi fikk diagnosen ufr. barnløs og har alltid vært en plan. Jeg er 38 og mannen 35 så vi vil heller ikke drøye dette lenger, pluss vi er ferdige i det offentlige så da var det greit å sette sluttstreken med ivf der. BV her i kommunen bruker gudskjelov ikke så lang tid, de prioriterer faktisk sånne ting sa hun til oss og det skulle ikke ta lenger tid enn nødvendig, men regner 2- 3 mnd. Dybdeintervju med en og en nei nå ble jeg enda mer nervøs brumm men det går nok greit. Men det skal bli godt når hele "godkjenningsrunden" er over, men kan ikke helt skjønne at vi ikke skal bli godkjent. Det skal vel noe til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke noe å være nervøs for. det går kjempe bra!!!!!!!!!!!!!!!!!! All lykke! Praten går av seg selv. Du skal fortelle om barndom og frem til idag:o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Mest nervøs for hva mannen sier når jeg ikke er til stede, er nok litt kontrollfrik he he he....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei jenter:)

 

Ser at det er noen her som er der vi var for ett år siden. Ja, tenk i dag er det ett år siden vi sendte søknaden til kommunen, og nå har den ligget i to mnd på Sri Lanka.

 

Hvor fort barnevernet tar kontakt for og avtale hjemmebesøk kommer vel an på hvilken kommune man tilhører, men vi ventet 2 mnd på første hjemmebesøk. Fysj og fy som jeg gruet meg, men så gikk det så fint:):) Vi hadde to hjemmebesøk av verdens koseligste dame. Praten gikk helt av seg selv. Vi fikk ingen vanskelig spm, men fortalte bare om oss selv, familien, barndommen og hvilken oppdragelse vi hadde fått, hvordan vi så for oss at vi skulle oppdra barnet vårt, barneerfaring etc etc etc.

 

Noe dybdeintervju hver for oss hadde vi aldri.

 

Lykke til med hjemmebesøk og prosessen videre:)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei jenter:)

 

Ser at det er noen her som er der vi var for ett år siden. Ja, tenk i dag er det ett år siden vi sendte søknaden til kommunen, og nå har den ligget i to mnd på Sri Lanka.

 

Hvor fort barnevernet tar kontakt for og avtale hjemmebesøk kommer vel an på hvilken kommune man tilhører, men vi ventet 2 mnd på første hjemmebesøk. Fysj og fy som jeg gruet meg, men så gikk det så fint:):) Vi hadde to hjemmebesøk av verdens koseligste dame. Praten gikk helt av seg selv. Vi fikk ingen vanskelig spm, men fortalte bare om oss selv, familien, barndommen og hvilken oppdragelse vi hadde fått, hvordan vi så for oss at vi skulle oppdra barnet vårt, barneerfaring etc etc etc.

 

Noe dybdeintervju hver for oss hadde vi aldri.

 

Lykke til med hjemmebesøk og prosessen videre:)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at det er noen her som er der vi var for ett år siden. Ja, tenk i dag er det ett år siden vi sendte søknaden til kommunen, og nå har den ligget i to mnd på Sri Lanka.

 

Hvor fort barnevernet tar kontakt for og avtale hjemmebesøk kommer vel an på hvilken kommune man tilhører, men vi ventet 2 mnd på første hjemmebesøk. Fysj og fy som jeg gruet meg, men så gikk det så fint:):) Vi hadde to hjemmebesøk av verdens koseligste dame. Praten gikk helt av seg selv. Vi fikk ingen vanskelig spm, men fortalte bare om oss selv, familien, barndommen og hvilken oppdragelse vi hadde fått, hvordan vi så for oss at vi skulle oppdra barnet vårt, barneerfaring etc etc etc.

 

Noe dybdeintervju hver for oss hadde vi aldri.

 

Lykke til med hjemmebesøk og prosessen videre:)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...