REDD

[Jente+Jente+lillegutt]

Huff......pluttselig har jeg blitt så redd for å føde.

Har gjort det to ganger før og det har jo gått greit.

På de forrige fødselne var min mann og min mamma med og jeg følte meg veldig trygg. Etter siste fødsel har jeg mistet min mamma og derfor blir det bare meg og min mann denne gangen (som er veldig normalt)

Men jeg har altså pluttselig blitt så redd. Jeg vet at mamma aldri var redd for å si i fra, og spørre om det var noe....følte meg så trygg på henne. Nå er jeg kjempe redd for at det skal skje noe fælt og at jeg ikke skal få føle meg trygg og ivaretatt. Mannen min er kjempe flott han altså.....men han er ikke av de som "skriker" høyest/sier i fra, spør osv.....

På de andre fødslene snakket vi sammen alle tre i mens jordmor gjør som jordmødre må.....var mye ute og ba oss ringe på henne om det var noe.

 

Jeg er redd for at jeg med mannen min vil bli veldig stressa og føle at vi ikke blir ivareatt og passet på. Tror det er fordi venninner av meg har hatt noen fæle fødselsopplevelser....med masse blødning og komplikasjoner fordi ting tok for lang tid.

 

Huff......vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Virker som om alle her inne er så fødeklare og gleder seg.

Flere REDDE??

[Maisie]

Har du snakket med mannen din om dette? Eller legen? Kanskje du burde skrive et ønskebrev og ta med til føden, slik at jordmor har en pekepinn på hvordan du vil ha det. Eks. at dere ikke blir forlatt på fødestuen, at de forteller hva som skjer og hva de gjør osv.

Eller kanskje du har en god venninne som kan bli med på fødselen? Eller en doula?

 

Jeg føler meg ikke redd for å føde, selv om jeg får litt angst innimellom for det som skal skje. Ingen som gleder seg til smertene, bare det etterpå. Men jeg føler meg rolig, trygg på at jeg vil bli godt ivaretatt, og at det nok helst vil gå bra. Norge er jo et av verdens tryggeste land å føde i.

[Jente+Jente+lillegutt]

Ja, jeg har nevnt det for mannen min, sikkert ikke lett for han å høre.

Jeg skulle veldig gjerne sett at vi ikke blir forlatt på fødestuen, men dette kan jeg vel umulig forlange.

Jeg leste om doula for noen dager siden, hadde aldri hørt om dette tidligere, men det nærmer seg termin og jeg tror ikke jeg vil få bygget opp noe særlig forhold på den tiden frem til fødselen.

 

Gleder meg til etterpå jeg også

[snikksnakk]

Hei kjære deg, så trist at du har mistet mammamen din! Skjønner veldig godt at når fødselen nærmer seg og det å få nytt barn virvler opp savn og minner. Og det blir jo ikke det samme å "bare" ha mannen din til stede siden han er som han er (ligner på flertallet av menn kanskje og dere tre hadde en fin greie ved de to forrige fødslene.

 

Vet ikke helt hva annet jeg skal si. I den grad det er noe trøst så gruer jeg meg også - redd for at det skal skje noe med barnet - ikke redd for å ha det vondt. Også er jeg veldig spent på hvordan mannen min og jeg kommer til å fikse dette sammen. Han er nok litt som din mann

 

Jeg har ikke mistet mammamen min men hun er veldig syk og redusert og kan ikke bidra så mye (som jeg vet mammaen min fra "gamle dager" ville og kunne ha gjort).

 

Jeg prøver å la være å tenke på hvordan ting kunne ha vært dersom hun ikke var syk og det hjelper litt. Blir bare veldig vondt og trist å tenke på hvordan alt kunne vært dersom hvis.

 

Ville bare gi deg en god klem! Og si at det er flere av oss som savner mammaen vår (slik hun en gang var). Tror det blir ekstra sårt dette savnet når man er gravid og skal føde.

 

Lykke til!

[Jente+Jente+lillegutt]

Takk for at du tok deg tid til å skrive noen gode ord.

Ja, de fleste menn er kanskje som våre.

Det blir med meg som du skriver om deg. jeg er redd for at noe skal skje med lillegutt i magen eller med meg selv. Smerten skal jeg takle og man dør jo ikke av fødselssmerter. Men jeg har tidligere sett på serien jordmødrene og jeg syns at ofte lar jormødre/leger en fødsel trekke litt for langt. Sett at det blir drama med sugekopper og flere jordmødre inn på samme fødestue samtidig for å dra ungen ut osv...

SÅ en som skulle ha et stort barn. De så jo at kvinnen var liten og barnet stort...men de ville prøve å se om det kunne gå vaginalt uten keisersnitt. Ungen ble jo sittende fast og det ble dramatisk. FØdestua var full av folk, de ropte på barneleger, full styrke osv.....fikk kjempe vondt av pappaen som så helt sjokkert ut....og blodet stømma. Jeg mener at det kunne vært unngått. Så er det forskjell på jordmødre også. Livredd for at jeg skal få en av den eldre garde som syns vår generasjon er noen puslinger og pyser.

Håper mamman din på et mirakuløst vis vil føle seg bedre, mirakler skjer

 

Lykke til du også.