Det ble nesten brudd i forholdet i helgen.

[Anonym bruker]

Har slitt en periode. Ikke noe alvorlig, men mange småting. Han var lei av han, jeg gjorde han da oppmerksom på at han da måtte være med til mekling, og at han kom til å bli alenefar minst 60% av tida, helst mer pga at mitt yrke er forenelig med å være alene med barna, det hadde også vært det beste økonomisk for barna på sikt. Pipa fikk da en annen lyd. Så nå skal vi til rådgiving. Vi er glade i hverandre, elsker hverandre, men er ulykkelig sammen fordi vi har havnet i en hverdag som gir lite rom for lek og hygge.

 

Et råd til andre som ikke har prøvd parterapi, forsøk det først, det skal vi gjøre. Og dere som har tatt valget, ønsker dere lykke til. Så vil tida vise om jeg selv også ender opp der.

[Anonym bruker]

Forstår jeg deg rett hvis det er slik at han synes det er verre å være alenefar enn å være i et forhold han vil ut av?

Så du truet han til å bli,slike at han skulle slippe å ha barna alene så mye?

[Anonym bruker]

Nei, slett ingen trussel. Bare et faktum. Og vi har det ikke vondt i lag. Vi har en tøff periode. For meg er det helt uaktuelt å ta imot penger av Nav, jeg skal forsørge meg selv. Han tjener bedre og har en jobb som er mer forenelig med å ha omsorgen enn det jeg har. Jeg jobber til så forskjellige tider at det er umulig å få det til å gå opp. Å jobbe redusert har jeg ikke råd til. Men jeg kan ha barna mer enn på papiret utenom når jeg har fri, det har jeg sagt til ham. Han er også en minst like god omsorgsperson som det jeg er.

Men han ser for seg at det blir ikke slik han hadde tenkt seg da han kom med forslaget, i frustrasjon over lang tid uten sex og kjærtegn. Sånn er det bare i perioder, skal prøve ta meg sammen der selv.

Men nå skal vi i parterapi, få litt tid alene sammen, prøve å få soverommet for oss selv igjen også. Se om det hjelper på litt.

[Anonym bruker]

Sikker på at det ikke heller er familielivet han er lei av? Siden det ikke var det han hadde sett for seg? Han hadde gjerne sett for seg at han var fri og frank til å gjøre hva han ville utenom annenhver helg? At du skulle ofre deg og stå på pinne for å få ting til å gå rundt med barna ellers?

[Anonym bruker]

Så fint dere vil gjøre et forsøk med terapi.

Vil si at måten du legger frem situasjonen på, gjør at jeg umiddelbart hører at hans motivasjon for å bli i forholdet er litt spesiell siden du fremhever at han ikke ønsker å være alenefar 60 % (ville han heller at du skulle ha omsorgen, og han være fri til å leve livet?).

Håper terapi hjelper for dere, og at familien deres igjen får en stabil hverdag.

[Anonym bruker]

Om det er ditt yrke som er forenelig med være alene med barna, hvorfor vil du da at han skal ha barna 60% eller mer?

[Anonym bruker]

Glemte et ikke der.

Blir for hektisk og for lite rutine for dem. Bedre de er mest hos den som har en normal arbeidstid, enn til den som jobber turnus i to faste 50% stillinger. Han har råd til å sitte alene med huset hvis jeg betaler bidrag også, jeg har ikke råd alene, selv med bidrag.

Dette handler ikke om hverken han eller meg, men om barnas beste.

Ja han er litt lei rutine og familieliv, derfor er det viktig at jeg som voksen ansvarlig kvinne ikke gjør slik mange gjør, nemlig slipper mannen av kroken slik at mennene kan fyke rundt å leve som fri og frank.

Det gjør ikke meg til noen dårlig person.

Jeg skal nå se på muligheten for å øke den ene stillingsprosenten til 70 eller 80% en periode i hvertfall og heller si opp den andre.

Desverre må jeg da ofre den mest spennende siden den er umulig å få økt, dette vet jeg siden jeg stadig søker, men den andre vet jeg det er muligheter for. Men man ofrer seg for familien når man ikke har andre valg.