Hvor lang tid kommer han til å "bruke"...

[Anonym bruker]

...før han snakker om det som har skjedd?

Den første helgen i 2010 brøt det ut i en liten krangel mellom meg og mannen her i huset, og dette var bare en krangel i tillegg til de tusen andre vi har hatt gjennom årene. Vi går i terapi pga hans oppførsel (sterkt manipulerende og egoistisk) men denne situasjonen har slitt sånn på meg at jeg føler meg helt tom. Denne siste krangelen tok kaka og jeg distanserte meg mentalt fra min mann ved å slutte å snakke-annet enn det vi måtte snakke.

Vi hadde noen samtaler om denne krangelen og hvorfor det skjedde, men han insisterte på at det var jeg som hadde feil og jeg som hadde startet krangelen og det var derfor min feil. Derfor sluttet jeg også å diskuterere dette med han.

 

Dagene har gått siden den helgenen og vi har ikke pratet noe sammen. Vi har rett og slett ikke et forhold i det hele tatt. Det eneste han har kommet seg til å si er at han synes jeg kan slutte å være "sur" pga en sånn liten krangel.

Men jeg er jo ikke sur, jeg er trøtt. Trøtt på at han alltid skal ha rett og ha det som han vil. Trøtt på å være redd for at han skal bli sur eller at jeg skal si noe galt som gjør at han reagerer og så sier jeg at vi startet ikke den diskusjonen en gang og dermed er han i gang, for er det noe han ikke tåler selv om han ikke er sint, så er det at jeg bestemmer (?) hva vi skal diskutere og ikke diskutere. Selv om han vet at jeg ofte sier stopp fordi jeg merker omtrent 1 time før han at starter vi den diskusjonen så starter vi en krangel...!

 

Hvor lang tid kommer han til å bruke på å skjønne at jeg er på vei bort fra han, one-way-ticket, før han tar seg sammen og kommer tilbake og gir meg en brukbar unnskyldning for han seriøst tar for seg hva han har forstått og ikke forstått av det livet han har latt oss leve de siste 10 årene?

 

Hvor lang tid kommer han til å bruke på å skjønne at han faktisk ikke er noe ålreit når han bruker en hel kveld på å fortelle meg hva jeg gjør feil og hva mine dårlige sider er og at jeg tenker for mye og analyserer for mye og at jeg heller burde gjøre som han, selv om han ikke er perfekt, så kaster han ikke bort så mye tid til å dvele over ting som har skjedd?

 

Hvor lang tid kommer han til å bruke for å forstå at han skyver både meg og barna ut på sidelinja, uten å merke det eller bry seg om det (da jeg har prøvd å si det til han flere ganger!)?

 

Si meg det...

[Anonym bruker]

Dere har allerede vært i terapi, og likevel så skjønner han det ikke?

 

Hvis han er av den egosentriske typen, skjønner han det nok aldri. Ikke før det er for sent hvertfall. Av og til er det ikke verdt å vente og vente. Vi har bare ett liv, og man må spørre seg selv om man virkelig har det så bra som man burde... Som Dr. Phil sier: "For å se hvca en person sannsynligvis kommer til å gjøre i framtiden, må man se på hva han har gjort i fortiden."

[Anonym bruker]

HI

Men alle kan jo forandre seg, eller hva?

Men her sitter jeg i en situasjon hvor jeg denne uka har sagt at jeg tror det kun er separasjon som står igjen som løsning for oss, men i og med at jeg har snakket om dette tusen ganger før så tror han jo ikke på meg mer.

Men hvorfor skjønner han ikke at denne gangen er det annerledes, denne gangen er det noe mer enn det har vært før, da vi ikke har hatt noe forhold til hverandre på to uker, ikke noe koselig snakk, ingenting. Skjønner han ikke hvor vondt jeg har det.....og hvorfor gjør han ikke noe med det??

Jeg vet at hvis jeg hadde tatt meg sammen og brutt stillheten så kunne alt blitt som før. Jeg skjønner ikke at han ikke "lider" mer enn han gjør.Det virker som om det går han hus forbi at han kan gjøre noe med situasjonen annet enn å anklage meg for ting.

 

Det verste er at han oppfører seg som den beste pappaen, ikke at han er noe dårlig pappa, men de siste ukene har han liksom vist den beste siden sin HELE TIDEN. Akkurat som om han skal vise at det ikke er han som gjør noe galt, for han er jo glad og blid og ingenting er galt.

 

Det er akkurat som om han psyker meg ut på å vise at han ikke lider noe i denne situasjonen, og noen ganger lurer jeg på om det er sant. Er ikke det litt sykt da, at man har en slik situasjon i forholdet og så lever man livet som om alt er bra? Eller er det bare meg som overdriver og ser ting som ikke samsvarer med virkeligheten??

[Anonym bruker]

Vi går i terapi pga hans oppførsel (sterkt manipulerende og egoistisk) men denne situasjonen har slitt sånn på meg at jeg føler meg helt tom: sitat slutt!

 

Tror du han forandrer seg etter noen ganger i terapi. Lite sannsynlig at han noensinne kommer til å forandre seg.

[Anonym bruker]

Hi

Jeg vet ikke hva jeg tror lenger, hodet mitt sier nok en ting mens hjertet dessverre skulle reddet dette forholdet.

Jeg føler meg som deg; helt tom. Jeg tror denne situasjonen har ødelagt deler av livet mitt, personligheten min, men det kan jo ikke bevises. Han mener at jeg og min personlighet har utviklet meg dithen jeg er i dag (overfølsom og redd, innesluttet og usikker) og at jeg hadde kommet dithen selv uten han som medspiller. Det er det jo ingen som vet, og jeg klarer ikke å vurdere i hvor stor grad hans oppførsel har bidratt...10, 20 eller 90 %.

Han har forbedret seg betraktelig i terapi, men samtidig føler jeg at han bare går halvhjertet inn for å vise meg det. Han mener at jeg også må gjøre en innsats, og at jeg venter meg for mye av han.

 

Eks på ting han sier:

Idag skulle han ut å leie en dvd til barna, og jeg ba han ikke leie istid 3 fordi den hadde mine foreldre kjøpt som presang (som de skal få snart). Da han kom hjem igjen hadde han leid en barbiefilm og kom bort til meg og sa: "når vi var for å leie, så spurte jeg henne om vi skulle leie istid men da sa hun "nei, den er kjedelig", derfor leide vi denne (barbiefilmen). Dette sa han litt sånn for å ha sagt det; akkurat som om han måtte presisere at den filmen MINE foreldre hadde kjøpt var ikke noe som interesserte henne. Vi har hatt mange situasjoner med mine foreldre og jeg føler at han hele tiden skal si sånne ting for å vise at det ikke blir noen fin presang fra dem.

 

Jeg synes slike kommentarer egentlig er litt syke (nå må det settes inn i sammenheng med at det har vært MANGE slike situasjoner) og lurer på hvorfor han i det hele tatt må si slikt. Samtidig som jeg tenker, kanskje det er jeg som overreagerer helt og er blitt helt sykelig selv.

Det er slike refleksjoner som fører til at jeg føler meg helt tom og usikker og ikke aner rett fra galt, om det så skulle være et skille!