"Lettere" å ta abort enn å adoptere bort babyen?

[Anonym bruker]

Det er jo ikke til å legge skjul på at langt flere velger å ta abort enn å adoptere bort. Hvorfor er det slik? Er det mere følelsesmessig hardt å skulle adoptere bort ett barn, enn å ta livet av et? Er vi mennesker så egoistiske? Det fins jo mange der ute som sårt ønsker seg et barn, men ikke kan få. Og kunne gitt disse barna et godt hjem.

Jeg er ingen abortmotstander, jeg mener alle burde ha rett til å ta sitt eget valg. Men for min egen del kunne jeg aldri tatt abort, jeg syns det er groteskt.

Jeg bare begynte å gruble litt ved dette da jeg så en veldig sterk historie på tv her om dagen. Der et ungt par ble gravide, og bestemte seg for å adoptere det bort. Selv om det var det vanskeligste de hadde gjort, så tenkte de på barnets beste.

 

Nå må jeg bare si at jeg ikke mener å fornærme noen. Mener ikke at noen tar lett på det å ta abort. Vil nå tro de fleste tar det veldig tungt, uansett grunn.

[Gjest]

Synes det var ille nok å omplassere hunden. Tror aldri jeg hadde klart å gå 9 måneder gravid og føde et barn for så å gi det fra meg.

Nei, det hadde jeg ikke klart

[Gjest ->>-]

Jeg er ganske sikker på at jeg ville synes det var langt enklere, ja.

 

Likevel tror jeg det hadde vært mange flere innenlandsadopsjoner i Norge om det ble normalisert i større grad, noe a la hva det er i USA.

[Anonym bruker]

En aborterer jo ikke bort et barn da, som du skriver..

Det er ikke stort mer enn en celleklump.

 

Det er vel forskjell på det.

[Gjest]

I USA blir 730 000 tenaaringsjenter gravide hvert aar og der finnes det ikke stoette for alenemoedre i like stor grad som her hjemme. En liten promille adopterer bort mens en tredjedel velger abort, til tross for at abort er tabu der i langt stoerre grad enn her hjemme ... abort er nok enklere foelelsesmessig (og rent administrativt).

[shari_z]

Sett bort fra spesielle tilfeller, så hadde ikke jeg klart å ta abort. Og selv om det hadde vært vanskelig å adoptere bort barnet, så hadde jeg taklet det lettere enn å vite at jeg tok et valg som gjorde slutt på livet til barnet i magen.

 

Tror det er flere grunner til at jeg tenker sånn. For det første, så er jeg amerikaner og der er adopsjon ganske vanlig, så det er noe av kulturen som er inni meg. For det andre, så er det noe inni meg som ønsker så veldig å hjelpe andre. Om jeg hadde blitt gravid og ikke kunne beholde, ville jeg valgt å adoptere det bort for å hjelpe noen andre som ikke kunne få egne barn framfor å ta abort. (Jeg kunne vært surrogatmor, for den saks skyld, om det hadde vært mulighet for det.) For det tredje, så har jeg mistet ett barn i dødfødsel og 2 andre i SA og MA, og for meg, er tanken om å avslutte livet til fosteret helt grusomt, og noe jeg hadde taklet veldig dårlig, pysisk sett. Sliter nok som det er med å vite at kroppen min ikke gjorde jobben sin og derfor mistet jeg, men å vite at det var *mitt* valg "å miste/fjerne" - der går grensen for meg. Jeg hadde ikke klart det, rett og slett.

 

Men jeg skjønner at det ikke er vanlig her, og derfor er tanken om adopsjon vanskeligere for mange. Men som HI, så har jeg ofte lurte på hvorfor det er "lettere" å ta abort enn å adoptere bort babyen, for det hadde ikke vært det for *meg*. Og jeg skjønner at det er mange jenter og damer som befinner seg i en ganske så håpløst situasjon, der abort virker lettest, dessverre, og jeg dømmer dem IKKE. Jeg har venner og familiemedlemmer som har tatt abort og slitt i mange år etterpå med valget, så jeg vet at det aldri er et enkelt valg. For mange, kan det være slik: "Hva er det som gjør meg minst vondt? Abort eller adopsjon?" Og det er noe hver enkelt må vurdere for seg selv.

 

Sitere HI: "Nå må jeg bare si at jeg ikke mener å fornærme noen. Mener ikke at noen tar lett på det å ta abort. Vil nå tro de fleste tar det veldig tungt, uansett grunn."

[Dunder]

Det er jo svært uvanlig med innenlandsadopsjon her i Norge. Tror det har noe med lovverket å gjøre. Når du har født et barn så er det du som er ansvarlig for det. Alternativet blir ofte fosterhjem og det er jo bare midlertidig, og kun hvis du ikke klarer å gi barnet tilfredsstilende omsorg.

 

 

Tror uansett en abort er langt enklere å takle, ja.

 

[Anonym bruker]

Hjerter begynner jo å slå bare en måned etter unnfangelsen.

Kall det hva du vil, et liv er det nå hvertfall..

En lovlig abort i norge, kan jo foregå framtil 12 uke hvis jeg ikke tar helt feil. Og da er jo alt av indre organer ferdig utformet. Fosteret skal bare vokse.

[Anonym bruker]

jeg ville heller adoptert bort enn å ta abort! hadde også gjerne adoptert innland om jeg ikke skulle klare å få flere barn....

[mamma til twins]

Jepp, det er nok mye enklere å ta abort enn å adoptere det bort. En abort trenger ikke være en big deal. Å gå gravid et helt svangerskap er en big deal.

[Anonym bruker]

jeg var alenemor for to fantastiske barn... ble voldtatt på vei hjem fra foreldremøte..(som forøverig var første gang borte fra minstemann som fylte 2... og ja jeg hadde på meg vanlige klær)

 

jeg ble gravid.. JA mye enklere å ta abort enn å gå igjennom ett svangerskap..(min erfaring med de to foregående svangerskap var at det var TØFFE mnd..) for så å føde barnet til denne voldteksforbryteren...for så å gi den bort?? For meg den gang var det en helt utenkelig tanke!

 

kynisk kanskje.... men verden er kynisk... jeg hadde to små barn å tenke på .. og hadde nok psykisk blitt helt ødelagt.. husker følelsen da jeg sto med svangerskapstesten i hånden og visste at jeg hadde en del av denne mannen fortsatt inni meg!! Grøss og gru..ville bare rive det ut fort som mulig!!!

[Gjest eelis+kian]

Det er nok lettere å ta abort fordi man ikke har blitt "kjent" med barnet på samme måte som man blir etter 9 mnd i magen og en fødsel. Det er lettere å bestemme seg for at et 10 uker gammelt foster ikke er et liv, enn det er å bestemme seg for at denne babyen er ikke min baby. Hvis dere skjønte den? Jeg syns begge valgene er tøffe valg.

[Anonym bruker]

Det finnes en sint bok som heter "mødre uten barn".

http://www.smaalenene.no/kultur/article3062361.ece

 

I likestillingens navn er det ikke lenger "tillatt" å ha mødrehjem der kvinner som ikke ønsker barna sine kan reise for å føde. Virker som denne mannen mener at alle disse kvinnene ble tvunget til å adoptere bort barna sine?

Men jeg synes ikke nødvendigvis det er noe bedre å ta bort fostrene. "Problemet" blir mer usynlig på den måten, men det er absolutt ikke en enkel løsning å ta abort.

Europeiske kvinner burde generelt føde flere barn, ikke ta masse aborter.

[Anonym bruker]

Jeg er imot abort, men om jeg hadde hatt valget mellom pest og kolera som jeg vil kalle dette, hadde jeg tatt abort.

 

Jeg kunne ikke gått ett helt svangerskap, kjent spark o.s.v født barnet, sett og hørt det også levere det til vilt fremmede og frasi meg retten til å syns og mene noen verdens ting om barnets liv. (For ikke å snakke om de som aldri ser barna igjen)

 

Om jeg skulle gå 9 mnd gravid, skulle jeg tatt vare på det selv, for man har INGEN garanti for at barn får det bra hos adoptiv familier, de kan misbruke og mishandle og manipulere barn akkurat like mye som den vanlige mann i gata. Og jeg hadde nok aldri slått meg til ro med å vite at mitt barn er der ute noen plass, uten og vite hvordan h*n har det......

[Anonym bruker]

Hm.. Mener du dermed at alle barna som kommer til Norge fra andre land, helst burde ha vært aborter? Da ville de jo ha passet inn i din logikk om at det er bedre å fjernes enn å vokse opp hos adoptivforeldre. Og selv om adoptivforeldre kan misbruke, sjekkes de nøye på alle bauger og kanter.

[Anonym bruker]

Duste kjærring... Jeg er jo ikke imot at folk adoptere eller adopterer bort ungene sine, jeg snakket for MEG og hva JEG hadde gjort, for JEG stoler ikke 100% på andre en meg selv, og hvertfall ikke når det kommer til mine barn.

 

Hva andre kvinner både her og i andre land velger å gjøre med sine barn er opp til dem og deres livsyn.

Men hadde abort vært gratis og like 'normalt' i andre land som i Norge, så hadde nok millioner av andre kvinner også valgt abort istede for adopsjon. Mange har ikke noe annet valg enn å bære fram barna....

[Anonym bruker]

Aner ikke hva som er lettest, for jeg har aldri tatt abort og aldri adoptert bort barnet mitt. Heldigvis for det.

 

 

 

 

 

Men jeg vet iallefall en ting: Det er mye enklere å få kontakt med barnet sitt etter 18 år om man har adoptert bort det, enn om man har abortert bort det...........

[Tante Blås Squaw]

Jeg ville valgt å ta abort framfor å adoptere bort.

[Anonym bruker]

Jeg synes overhodet ikke det er mer egoistisk å velge abort framfor adopsjon!. Jeg mener at en celleklump eller et bankende hjerte eller hva dere foretrekker å kalle det har det veldig lite vondt med å bli abortert. Imidlertid er en adopsjon forbundet med mye større potensiell smerte - både for babyen og for meg. Det å vokse opp uten å vite hvem ens biologiske mor og far er, må gi et stort hull og savn i livet, og uansett hvor kjærlige adoptivforeldrene måtte være, måtte jeg sitte igjen med det samme savnet. Mitt barn lever der ute og det kan alltid tenkes at barnet har det vanskelig og vondt.. også på grunn av avgjørelser jeg tok.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er jo mye verre å la barnet leve. Helt klart. Make sense.

[Anonym bruker]

Ja du! Det synes jeg faktisk. Jeg synes også at det er verre å føde frem et multihandikappet barn med viten og vilje enn å abortere det og skåne det for all den smerte et liv ville representere!

[Anonym bruker]

Signerer 01:55!