Hva er best for barnet?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen er uenige. Hva er best for barnet?

 

1, Foreldre over 30 år, ferdig med den verste festinga, ferdig studert og i fast jobb, god økonomi og eget hus, stabilt langvarig forhold,

 

2. Foreldre rett over 20 år, unge og mindre sårbare for stress i forbindelse med graviditet og nyfødtperioden, "kortvarige" forhold(under 2 år) ikke ferdig studert, ikke ferdig med å løpe fra seg på byn. Dårlig råd osv- dere skjenner poenget.

[Anonym bruker]

Gode foreldre som ønsker, og gjør det beste for barna sine.

Som elsker dem uten begrensinger.

Det er best for barna, uavhengig av alder, utdannelse og andre faktorer!

[Anonym bruker]

Det beste for barnet er å ha foreldre som er glade i hverandre og i barnet. Som har tak over hodet, litt penger på konto og som evner å gi barnet et godt kosthold og gode klær. Og at barnet får, og har, foreldre som viser omsorg, medmenneskelighet, som setter grenser, som ler og som skaper harmoni og trygghet rundt barnet.

 

Hvor gammel eller ung foreldrene er har i mine øyne ingen betydning så lenge de har det godt sammen og er gode mot barnet.

[Ranveig R]

Det beste for barnet er å ha foreldre som elskar barnet og gjer alt dei kan for at barnet skal få det godt her i livet.

 

Det er ikkje berre dei to alternativa du skisserer, det fins alle variantar og kombinasjonar av alt du skriver. Når verda blir svart/kvitt kan eg svare på spørsmålet ditt.

[Anonym bruker]

1. Det andre alternativet hadde bare alderen på sin side. Jeg har fått barn tidlig i 20-åra og midt i 30-åra. Fysisk og stressmessig var det likt, bare litt mer behaglig andre gangen fordi alt var på plass og roa kom raskere.

[Anonym bruker]

Så utrolig sneversynt!

Hvem har sagt at alle 20 åringer ønsker å rave rundt på byen?

 

Jeg kjenner faktisk foreldre i 20 årene som er langt mer ansvarlige og gode foreldre, enn kvinnfolk/mannfolk i midtlivs krise som ønsker å bevise at de fortsatt er deilige på byen.

Hvor det både er utroskap osv med i bilde.

 

ikke lag sterio typer.

 

Kan tenke meg du hører til i den første glorifiserte gruppen din : GAMLA!

[Tante Gustava]

Vil si at foreldre som elsker barna sine og vil gjøre alt for de er de beste foreldre uansett.

Når det er sagt, så vil jeg si at hvis vi tar utgangspunkt i at nr 1 og 2 er de samme foreldrene, men bare i forskjellige livssituasjoner mener jeg at nr 1 er best. Rett og slett fordi de har bedre mulighet til å skape stabilitet i hverdagen til barna pga bedre økonomi etc.

[Anonym bruker]

Er ikke helt enig med den stressmestringa de jeg da men...., for meg var nr 1 det rette! Hva er det rette for deg?

[Sånn kan det gå]

Hvis du sløyfer "ikke ferdig med å løpe fra seg på byen", for det var vi definitivt ferdige med på den tida, så er alternativ 2 en beskrivelse av oss da vi fikk førstemann, og for oss var det helt perfekt...

[Anonym bruker]

Til de over som mener det ikke er svart/hvitt- jeg tror ikke det var poenget, men vi skjønner vel tegninga??

 

Jeg har prøvd begge og det beste var når ting hadde kommet på plass! Jeg var mer fornøyd og mer moden og en bedre mor.

 

Men det er meg

[Anonym bruker]

Dette må være det dummeste innlegget jeg har sett her på lenge!

Eier du/dere ikke sunn fornuft? Noe så tåpelig!

[Anonym bruker]

Det er lov å tenke logisk!!!

[Anonym bruker]

23:54- gå og legg deg- du trenger det.

 

Jeg selv tror at et barn takler det meste så lenge rammen rundt det er preget av forutsigbarhet og trygge foreldre.

[Anonym bruker]

nr 2.

[Anonym bruker]

Hvorfor så opptatt av alder?

Man kan faktisk ha alt i orden, selv om man er tidlig i 20-årene. Vi er som nummer 1, bare at vi er tidlig i 20-årene.

 

Jeg er 22 år, mannen min 24. Vi er gift, har hus, ferdig med utdannelse, gode jobber begge to, og har slått oss til ro for lengst. Vi har et barn på 18 måneder, og venter nr 2. Har ikke noe med alder å gjør det, skjønner du

 

Men er enig i at det rundt bør være på plass, men man MÅ ikke ha passert 30 for å ha det

[Anonym bruker]

Jeg var 23 var ferdig utdannet lærer og fått meg fast jobb. Mannen min er 3 år eldre og han hadde hus og bil. Jeg viste da jeg traff han nesten 2 år før at det var han jeg ville ha. I starten da vi traff hverandre (før jeg ble gravid) festet vi ett par helger i mnd men da jeg ble gravid sluttet vi med det. Nå med 2 barn god økonomi og gode jobber tar vi en fest ett par ganger i halvåret med barnevakt. Jeg er 28 nå.

 

Jeg er enige i at det aller viktigste for barnet er kjærlighet men barnet trenger også trygghet. Økonomi er viktig når man får barn, barnet trenger jo både utstyr, mat, klær osv. Uansett alder man får barn syntes jeg det er viktig å få orden på sitt eget før man setter ett nytt liv til verden. Man bør legge til rette for at barnet skal få det best mulig. Barn lærer av hva foreldrene gjør og er. Så hva du gjør i livet ditt har stor betydning for hva dine barn kommer til å gjøre i livet sitt (røyke, feste, jobbe, utdannelse, økonomi mm).

 

Jeg tror når man kun ser på alder at både en 20 åring og en 30 åring kan ta godt vare på ett barn. 30 åringen har mer livserfaring og er sånn sett bedre rustet med det, men veien blir uansett til mens man går.

 

Ang lengde på forholdet så har jeg mer tro på forhold som har vart en stund enn nye forhold. Jeg har større tro på at ett forhold på 5 år kommer til å vare enn ett på noen mnd, men det er jo ingen garantier uansett. Man skjønner vel når man møter den rette. Syntes det er viktigere at man velger seg en partner som man mener er ett godt forbilde for barnet, som kan ta vare på barnet, som man stoler på osv. Uansett om forholdet varer eller ikke så er det barnets far som skal ta vare på barnet uten eller sammen med deg. Personlig mener jeg det beste for barnet er to foreldre som elsker barnet og som kan ta vare på barnet sammen, men om det ikke er mulig så vet man hvertfall at barnet får det beste hos faren sin og er i trygge hender. Alt for barnet!

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager er man mindre sårbare for stress i graviditet og nyfødtperiode når man er yngre????

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er 21 år med et barn på ett år. Passe god råd faktisk, er veldig flink å spare i tillegg. Har jobb og inntekt. Har vært sammen med kjæresten min i 4 år nå og skal begynne på resten av utdanningen min til høsten (Jobber nå).. Jeg liker ikke engang å gå på byen, så ser ikke helt poenget ditt der? Ikke alle er like vet du. Og er man mindre sårbare for stress under svangerskap og nyfødtperiode fordi man er ung? Sludder.

 

Hva vil du med dette innlegget? Provosere? Og sånn forresten; Hvis du er ferdig utdannet burde du vite at det skrives KJENNER, ikke skjenner.