Førstegangsgravid, samlivsbrudd med barnefar, vil bare hjem til min egen familie & venner :-( Sykemelding?

[MiniMe-i-Magen]

Jeg er gravid for første gang, barnefar har 2 barn fra tidligere forhold. Vi har vært samboere i ca 2,5 år, men nå etter at jeg ble gravid har forholdet virkelig gått rett i grøften.

 

Jeg har disse 2,5 årene bodd i barnefars hjemby, langt unna egen familie og venner. Vi har hatt et ganske turbulent forhold, og graviditeten var ikke akkurat planlagt, men jeg gleder meg likevel. Barnefar derimot ser ut til ha fått fullstendig panikk pga graviditeten, og nå er forholdet slutt (fra begge sin side).

 

Barnefar har bokstavlig talt kastet meg ut av huset (han eier, mens jeg har betalt leie til ham). Jeg har ingen sted å gjøre av meg, ingen sted å bo, og måtte haste til legen for få sykemelding så jeg kunne reise hjem til min familie.

 

Jeg går i 100% jobb i byen hvor jeg har bodd med barnefar, men føler jeg nå rette og slett trenger å langtidssykemelde meg frem til permisjonen starter. Jeg er i uke 14 nå.

 

Jeg har ingen plass å bo i byen hvor jobben min er, ingen møbler, og føler jeg trenger ro og tid til å få orden på livet i min egen hjemby før barnet kommer. Jeg orker overhodet ikke tanken på å skulle gå gravid alene i barnefars hjemby bare for å presse meg selv til å gå på jobb. Trenger folk rundt meg som kan støtte meg og som jeg kan dele graviditeten med. Har tidligere slitt myyye mad angst og depresjon, og jeg vet at dette garantert er noe som vil komme til å blusse opp igjen for fullt om jeg "må" bli værene i jobb mutters alene og gravid for første gang.

 

Hva syns dere? Er dette grunn nok til å bli sykemeldt resten av svangerskapet?

 

Tanken på å gå gravid alene uten barnefar er tung nok som den er, må jeg i tillegge gjøre dette langt unna venner og familie kommer jeg til å bryte sammen før eller siden. Trenger tid til å få roet meg, venne meg til tanken på at jeg faktisk er gravid, og ikke minst finne bolig og alt annet som må ordnes før barnet kommer...

 

Noen gode råd fra dere?

[Juli2010&April 2013]

Kanskje du burde ta et par mnd sykemelding først, merkelig hva støtten fra venner og familie kan gjøre

Skjønner at du er i en forferdelig vanskelig situasjon, men er det kanskje deilig å etterhvert ha en jobb å gå til, sånn at du kan jobbe de siste mnd før fødsel? Håper du finner styrken du trenger for både deg og babyen din

[MiniMe-i-Magen]

Takk for svar :-)

 

Saken er den at jeg vet at jeg kommer til å tilbringe permisjonstiden her hjemme i min egen by (jeg trenger venner og familie rundt meg i barseltiden), og at det er stor sjans for at jeg før eller siden ville blitt sykemeldt fra jobben uansett (om jeg og barnefar fortsatt var sammen), jeg jobber i stående/gående stilling, svært hektisk, mye press, og omringet av masse kjemikalier...

 

Med en gang permisjonen starter hadde jeg dratt hjem. Men det å skulle gå rundt og trakke i barnefars hjemby frem til des føles helt uoverkommelig. Jeg er ganske sjokket over å være gravid selv, og trenger mennesker rundt meg, klarer ikke være HELT alene oppi dette.

 

Jeg har ingen ønske om å være i barnefars hjemby, jeg var der kun fordi jeg var samboer med ham, og nå er jeg ikke lenger det. Men jeg kan faktisk ikke si opp jobben midt i en graviditet. Da ruinerer jeg meg selv økonomisk, og dessuten måtte jeg da jobbet 3 mnd oppsigelse (det er jo nesten frem til permisjonen starter uansett).

 

Utenom alt det følelsesmessige oppi det hele, så er det også mye praktisk som er utrolig vanskelig å "fikse" skulle jeg bli i jobb. Må da finne bolig til leie for 5 mnd (det er ikke lett). Må kjøpe inn alt av møbler (alene, uten hjelp, transport osv), som jeg siden må drasse som flyttelass kun dager før babyen kommer. For ikke å snakke om alt av babyutstyr jeg måtte ha kjøpt inn i en by for så å drasse det med til en annen by uten å ha tatt det i bruk. Og hva om babyen kommer før tiden da? Da risikerer jeg å føde i barnefars hjemby mutters alene, uten noen som kan være med meg (jeg gruer meg veldig til fødsel forresten). Føder jeg i hans hjemby risikerer jeg også at barnefar setter kjepper i hjjulene for meg når jeg så ønsker å flytte hjem (han har forresten på nåværdene tidpunkt sagt at jeg bare kan skrive "far ukjent" i papirene for han orker ikke se meg mer...)

 

Menmen, det aller tøffeste for meg er tanken på å gå gjennom min første graviditet alene uten noen venner eller familie rundt meg bare fordi jeg skal jobbe til siste åndedrag. For meg blir det bare ikke riktig, da kjører jeg meg selv i grøften (mentalt og psykisk) i all ære for jobben. Jeg er ikke en slik person som klarer sånt alene. Det blir tøft nok å være alene mor etter at barnet kommer. Jeg føler jeg trenger å "bygge meg opp", samle krefter, venne meg til tanken på hva som skjer nå, og ikke minst komme i orden i med hus og møbler osv i min egen hjemby, før mirakelet skjer og jeg blir mamma for første gang...

 

Tusen takk for tilbakemelding forresten. Jeg blir nok muligens sykemelidt "litt og "litt", men tilbake til barnefars hjemby kan jeg bare ikke dra (ikke nå eller senere), jeg har ingenting der å gjøre (annet enn hvis han en gang skulle finne ut at han ønsker å ha noe med barnet sitt å gjøre likevel)...

 

Det med å ha en jobb å gå til er bra, det vet jeg, men ikke på bekostning av min egen mentale helse (vanskelig vil dette bli uansett, men værst om jeg må være helt alene hver eneste kveld/helg pga dette rotet)...

 

Trodde aldri noe slikt skulle hende meg :-(

[Anonym bruker]

Tenk på deg selv og babyen du, å gjør det du mener er best for deg i samråd med lege eller jordmor

alt ordner seg til slutt skal du se

 

Lykke til, klem

[Anonym bruker]

 

Det er greit å ta en pause fra jobben og få ting på stell før barnet kommer..

Det er du som best vet hva du trenger. Du er heldig siden du har en familie og venner som kan hjelpe deg og barnet i framtiden også. Det er krevende nok å ta seg av et barn når man er to om det, så du gjør vel rett i å søke nærmere de som er istand til å støtte deg i tiden som kommer.

Jeg er lykkelig gift og vi venter vårt andre barn, Men da mamma gikk bort i fjor ble det plutselig over 100 mil til nærmeste bestemor/far. Jeg har ikke vært avhengig av foreldrene mine , men det er av uendelig verdi for barna å ha nære bånd til andre også. Enda viktigere er det vel om man er alene om omsorgen.. tenk framover og tenk positivt!

 

Lykke Til!!

[Anonym bruker]

Bare sonn mtp bolig. Det er store muligheter for å leie noe som er møblert. Da trenger du ikke kjøpe inn masse stasj. Utrolig kjip sit du er i. Huff! Det r ofte når damen blir gravid at man ser om forholdet virkelig holder. Da er man gjerne hormonell osv de første ttre mnd...det kan være en prøvelse for de fleste par.

Har du forresten ikke venner i den byen du jobber i da?

 

Lykke til uansett hva du gjør. Føler med deg. Og du får ikke takk i himmelen for å ha jobbet deg ihel på jorda....for å sette d på spissen. Gjør d som er best for deg.

 

 

[Anonym bruker]

Ikke ha dårlig samvittighet over sykemelding. Du trenger den!! Klart du skal reise hjem til dine nærmeste. Du har min fulle støtte. Selv bor jeg langt hjemmefra og kan kjenne på kroppen hvordan du har det... Du har mye å ordne opp i før barnet kommer og ingenting er vel bedre enn at du er etablert i ditt nye hjem når den lille kommer.

 

Lykke til!!