Mamma

[Anonym bruker]

Syns det er merkelig å være mamma pluselig. Ser på det forholdet jeg har til min mor, som er helt fantastisk egentlig. Nå skal min datter forhåpentigvis føle det samme ovenfor meg en dag, det syns jeg igrunnen er litt fjernt. Klarer ikke helt å kalle meg selv mamma enda. Jeg elsker datteren min og hun er det beste som har hent meg noen gang, men likevell er det hele merkelig syns jeg.

 

Jeg håper jeg kan bli en like god mor for henne som jeg selv har hatt, jeg håper jeg klarer å være like streng, men frisinnet på samme gang, jeg håper jeg kan være der for henne når hun trenger det mest uten at hun trenger å si noe, jeg håper jeg klarer å bli den moren som hun fortjener.

 

Måtte bare få lufte tankene litt:)

 

[Anonym bruker]

Jeg er fortsatt på vei til å bli mamma, men jeg kjenner jeg grøsser litt ved tanken på det. Jeg vet ikke helt om det kommer av fryd eller redsel, mest sannsynlig en blanding.

 

Av og til ligger jeg å stryker meg over magen å snakker med sønnen min og da bruker jeg jo å fortelle om mamma i tredjeperson, delevis for at det høres riktig ut og delevis fordi jeg prøver å bli vant med det.

 

Jeg gleder meg slik til han kommer, men jeg gruer meg jo også. Jeg er fra nå av ansvarlig for en liten gutt. Det er min jobb å få han til å vokse opp. Det er meg hele hans liv kommer an på. Jeg skal vise han verden, lære han alt han trenger å vite, hjelpe han på veien som leder til større veier. Uten min fulle oppmerksomhet og omsorg kommer han kanskje aldri til å nå sitt potensiale. Uten meg hadde han ikke engang vært til...

 

Og det er skummelt! Og ja, jeg vet at på noen områder og i noen tilfeller vil jeg kanskje ikke strekke til. Men det er da fortsatt mitt ansvar å finne noen som gjør det...

 

Det rare er at uansett hva jeg har gjort her i livet og hva jeg har opplevd så har jeg aldri fått den "aha-følelsen" jeg trodde det skulle gi. Jeg har alltid tatt ting med en klype salt. Det er ingenting som har vært bra nok til å vippe meg av pinnen... Men nå tror jeg kanskje jeg opplever begynnelsen av min "aha-opplevelse". For hver gang min hånd kjenner foten hans gli mot magen, for hvert rytmiske hopp magen gjør vokser det en følelse i meg. Når jeg legger neg inntil min sønns far og kjenner hvordan vi er tre som egentlig ligger der så kjenner jeg at følelsen tar enda et grep.

 

Jeg tror min "aha-opplevelse" er noe man kan kalle kjærlighet. Den type kjærlighet man kun kan ha til livets største mirakel. Den type kjærlighet som bare en mamma kan føle.

 

Kom ut, kom frem lille gutt <3