Redd!

[bollesmulene]

Jeg vet jeg har fått en stor gave, ved å skal bære fram et lite , fantastisk menneske! har også en datter på litt over to år! Men kjenner for hver dag at frykten blir stor!fødselsangsten og redd for å ikke elske nummer to like høyt som jeg elsker lille prinsessa mi! Redd for å ikke mestre det.. Redd for å dø,eller at noen rundt meg som står meg nært skal dø!

er det normalt å føle det sånn? alle tror jeg er lykkelig og gleder meg! men frykten for å føde, at noe skal gå galt tar overhånd! samtidig som jeg ikke tør å dele tankene med noen! redd de skal tro jeg er utakknemlig! er ikke det er bare utrolig redd!!! så sliten av å holde masken oppe..kjenner jeg elsker lille nurket i magen.. Men redd for å få den ut av magen!

 

Noen som har opplevd det samme, eller vet hva jeg kan gjøre?

[nicless]

Uff da..Kjenner meg igjen med de katastrofetankene.Har hatt det en del,også før graviditeten.Tror du har en liten svangerskapsdepresjon jeg..Dette bør du ta opp med jordmora.Dette er nok ikke noe nytt for henne.

[Sunnybeach4gull :)]

Helt normalt. Hormonan gjør åss ustabil og gir både livligere tanka og drømma.

 

Du får "trøste" dæ med at det vil nåkk roe sæ etterhvert. MEN om du føle at d hær går over styr mht tanka og angst for å dø, må du ikke nøle med å ta kontakt med lege! Depresjona ska man ikke tøve med.

 

God bedring

[vårsolmamma]

Hei du:)

Dette går bra skal du se. Tenkte på d med å elske nr 2 jeg også. Og om kjærligheten til barna dine er ikke er lik betyr d ikke at du elsker den ene mer enn den andre. Jeg hadde en altoppslukende, nærmest forelskelse til mine førstefødte med det samme han ble født. Når nr 2 kom var jeg mer sliten og hadde ikke så mye tid der du bare tenkte,- selv om jeg viste at jeg elsket den vesle jenta mi kom følelsene litt mere krypende. e

 

Det å være redd for å dø kommer av at man setter slik pris på det man har at man er redd for å miste d, tror jeg.

Det kom jeg frem til da jeg følte det slik.

 

Frykt er en lammende følelse av å ikke mestre omgivelse. Finn en trøstende mantra som du gjentar for deg selv når frykten kommer snikende. Pust godt inn og ut rolig, fokuser på å slappe av i tunga(vet d høres litt komisk ut) og si til det selv "dette klarer jeg,dette går bra" om igjen (eller noe som passer deg, trøster og oppmuntrer deg)

 

min trøst når jeg har en tung periode,- This time shall past too....

 

Når det gjelder fødselangst,- Du har klart dette før! Du skal ikke tvile på din kvinnlige styrke,for du har d i deg. Husk å puste rolig.

Tro på deg selv:)

 

Jeg gjor en del yoga,- og selv om det er tungt gikk min fødsel nr 2 kjempefint fordi jeg viste hva jeg gikk til og jeg tok d med ro. Sa til meg selv dette tar tid og d er tungt og jeg klarer dette. Bestemte meg for å bare kjenne på her og nå, og ikke tenke så masse,- la kroppen min få styre d. Kroppen vet jo dette instinktivt. Og vist d er komplikasjoner har man jo kjempeflinke hjelpere som vet hva d skal gjøre. De vurderer deg hele tiden, og hjelper deg:)