Hvor gal synes du egentlig jeg er?

[Anonym bruker]

Jeg har et sykelig behov for å kontrollere mine omgivelser. Ikke ting i huset - sånn at duken må ligge i vater osv.. Men menneskene rundt meg.

Jeg vil alltid vite at de har det bra, og om de ikke har det bra får jeg så vondt at jeg vil gå ut av mitt gode skinn.

Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for at de skal ha det bra, og hjertet mitt verker på deres vegne.

 

Jeg er også opptatt av mine småtroll, og liker helt ikke overlate ansvaret til andre. Jeg tror at noe vondt kan skje dem, og da må jeg være i nærhet for å kunne forhindre det. (Veldig egoistisk ovenfor pappaen og andre som vil passe selvsagt - og ikke i det hele tatt et tillitstegn for min samboer)

Og selvfølgelig en dum tanke - jeg kan ikke stoppe alt vondt i verden, men hodet mitt tror det, innbilske fjols som det er...

 

Jeg er redd for å dø fra barna mine, og dermed "alt" som kan være farlig for meg. Dette i hovedsak rundt ting som omhandler pusten. Liker ikke oppkast, halsbetennelser, astma/allergi-fremkallende ting osv...

Rett og slett, ting jeg kan tenkes å kveles av.

 

Jeg går på medisiner, behandles av en skikkelig flink terapeut og mener selv jeg skal bli helt frisk igjen. Mye henger igjen fra en dårlig barndom, uten at jeg skal bruke det som noe unnskyldning.

 

Så, på en skala fra èn til ti, der ti er ravende gal og burde vært stroppet fast til mitt eget ego - hvor gal er jeg?

 

[Anonym bruker]

Tja, en 10er.. Neida.. Syns ikke du er gal, du gjør jo tross alt noe med problemet! Du har oppsøkt hjelp, og er faktisk klar over det.

 

Lykke til..

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært far til ditt/dine barn eller en av dine nærmeste så hadde iallfall JEG blitt gal !

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg. Går til psykolog pga angst og kronisk dårlig samvittighet.... Han sa noe fint en dag. Noe så enkelt at : Det du ikke kan kontrollere, skal du bare glemme!

 

JA, jeg vet at det ikke er så lett, men denne setningen har jeg holdt meg fast ved de gangene jeg har sendt lillegutt til andre i familien og lingnende situasjoner. Jeg får noia om noen i familien sliter med ettellerannet, og jeg ikke kan fikse opp, men har begynt å tenke at jeg ikke kan kontrollere deres liv. Dette er vanskelig. Veldig vanskelig. Men merk deg de ordene Det du ikke kan kontrollere, fjerner du fra hodet.

 

Lykke til, og det går bra etter litt hjelp fra flinke terapauter.

 

Hilsen en som ikke har angst og kontrolltanker lengre

 

(Ps, de sier også at dette henger sammen med flyskrekk....Jeg har og kommer aldri til å tørre å fly noe sted. Sitter heller på tog eller tar bil, pga at jeg vet at når jeg setter meg inn i flyet, kan jeg ikke kontrollere hva som skjer. Og da får jeg helt blackout. Høres spesiellt ut, men slik er det...Og du kaller DEG for gal?? Hehehehe)

[Anonym bruker]

HI her. :-)

 

Takk for svar, skal skrive det bak øret. Godt vi er flere i samme båt, og veldig fint å lese du er blitt frisk! Det er mitt mål også. :-)

 

Og til deg som syntes synd i familien min; Tror nok ikke familien merker så voldsomt ut av min "gale" side, det er mest meg selv og angsten som får gjennomgå på dårlige dager.

Ungene er på besøk, er hjemme med pappaen eller barnevakt osv. Jeg prøver til mitt ytterste å ikke la det gå ut over dem. Og det tror jeg at jeg klarer.

Mitt "problem" er jo at jeg elsker dem "for mye" og det kan da umulig skade mer enn det motsatte.....