Har stress gjort at dere hadde problem med å bli gravid?

[Luna har født.]

Bare lurer.

Har liksom fått det til med en gang med mine andre barn, men nå sliter jeg litt...men bare litt, 4 pp uten resultat. (ja, jeg vet jeg er borskjemt)

Men jeg har oplevd i overkant mye tragisk de site årene og har lenge følt meg veldig psykisk stresset. Kan dette gjøre det vanskelig for meg å bli gravid?

 

Andre med lignende erfaing??

[Luna har født.]

ok, nå irriterer jeg vel mange med masse skrivefeil.

Jeg er rett og slett veldig slurvete og skriver lit fortere enn jeg mestrer hehe

[Anonym bruker]

Vi prøvde veldig i over ett år for å bli gravid med eldstemann. Var tilogmed i utredning,men plutselig satt den da vi nesten hadde gitt opp pga vi fikk vite at mannens sæd var så og si uten liv. Andremann ble vi gravide med uten at det var planlagt, dvs uten stress! =)

Så ja, jeg tror absolutt stress har negativ innvirkning.

[Miztery]

Det har, etter hva jeg har hørt, blitt forsket på det, og det kom fram at stress ikke påvirker muligheten til å unnfange..

 

Selv mister jeg menstruasjonen når jeg blir stresset, som før jul da det er en travel tid på jobb og jeg i tillegg tok på meg en ekstrajobb.. Mistet to mensperioder, men etter at alt fallt på plass på jobb,og jeg kunne slappe litt av kom EL i romjula og mensen fulgte som normalt..

 

Vi er prøvere, og absolutt tjent med at menssyklusen min fungerer.. Så nå krysser vi fingrene for at spiren sitter denne pp'en.. Det er jo bare nesten 2 år siden vi begynte å prøve..:-)

 

Lykke til, og god helg!

[Anonym bruker]

Vanskelig å vite eksakt hva som gjorde at jeg brukte litt tid på å bli gravid. Men jeg hadde et sterkt barneønske i mange år. Var først enslig, fant så mannen jeg gjerne ville stifte familie med. Han var ikke helt klar og ville vente litt. Det hadde jeg store problemer med å takle.

 

Tenkte på baby døgnet rundt, når som helst og hvor som helst, i alt jeg foretok meg. Savnet etter barn var veldig stort. Jeg var med andre ord psykisk stresset rundt det å få barn.

 

Når mannen min omsider var klar for å prøve, var jeg "overklar". Håpte selvsagt på full klaff på første forsøk, men var allikevel realistisk. Det ble selvsagt ikke klaff på første forsøk.

 

Derimot begynte syklusen min å klusse. Jeg hadde da hatt en syklus en kunne stille klokka etter i alle år. Først lange sykluser, så kortere og kortere. Spotting og kort lutealfase, og en del andre tegn på hormonubalanse. Men til tross for dette ble jeg faktisk gravid allerede i 3. pp. Men mistet tidlig. Dette taklet jeg imidlertid bra, så det gjorde meg ikke mer stresset.

 

Månedene gikk og ingenting mer skjedde. Men syklusklusset var der fortsatt. Prøvde diverse helsekostremedier, de fleste uten at noe ble bedre. Humøret gikk veldig opp og ned denne tiden. Følte meg mislykket og uheldig som vanlig.

I pp 8 el 9 fant jeg et kosttilskudd jeg begynte på sammen med en større dose vitaminer. Da begynte syklusen sakte, men sikkert å normalisere seg. Allikevel hadde jeg ikke den store troen på å bli gravid på egen hånd, så bestilte time hos lege.

 

Pp'en før jeg jeg hadde legetimen hadde jeg ikke tenkt vi skulle prøve, hadde egentlig mistet troa, og tenkte det ikke var vits i å stresse med noe før jeg hadde vørt hos legen. Mannen min var på dette tidspunktet en del bortreist, så vi hadde ikke så gode mulighet for å treffe EL heller.

Men så viste det seg jeg hadde EL en helg han var hjemme. Jeg hadde begynt å få tanker om at det føltes feil å "kaste bort" en eggløsning, så det ble til at vi hadde oss en runde i senga allikevel, noe som ble helt på tampen av eggløsningen.

 

Jeg hadde ingen forhåpninger eller tro på at det skulle gå, og tenkte veldig lite på det de neste dagene. 9 dager etter El, fikk jeg mensmurringer, og tenkte som så at det hadde nok gått skeis. Det gikk et par dager, ingen mens kom, murringene var der fortsatt. En dag jeg satt i bilen på vei hjem fra jobb fikk jeg det plutselig for meg at jeg ville få positiv test om jeg testet når jeg kom hjem. Dette var vel 3 dager før IKM, og på ettermiddag, så sjansene var jo små for akkurat det da. Men jeg testet, og sannelig ble den positiv. Det var så uvirkelig som det kunne bli, men gleden stod jo allikevel i taket.

 

Hehe, dette ble visst litt vel langt, men var så vanskelig å fatte seg i korthet:-). Viktig å få med alle detaljer :-P

Men det klaffet altså i den pp'en jeg slappet av og omtrent ikke tenkte på det.

Kan vel også legge til at alderen min var 30 +, så det kan jo ha noe å si. Har ikke begynt å planlegge 2. mann enda. Men tror nok jeg skal klare å slappe mer av da, og da blir det spennende å se om det klaffer raskere.

[Anonym bruker]

Her klaffa det den mnd jeg stressa mest i løpet av de to årene vi prøvde.

Man blir stressa av å tenke at infertilitet er selvforskylt også!

 

Ville forøvrig ikke leita etter noen årsak om du bare er i 4. pp og i tillegg har fått det til før, det er "bare" 25% sjanse hver pp. Lykke til!