Trenger noen trøstende ord...

[Anonym bruker]

Jeg er så fryktelig sliten. Mannen min jobber døgnet rundt og jeg er alene med jenta vår på 5 måneder. Har en del familie, men de har ikke ønsket å stille opp noe særlig.

 

Noen som har noen trøstende ord som kan hjelpe meg gjennom dagene?

 

 

[Anonym bruker]

Ingen?

[Ugl@]

Tja...veit det er tungt, var alene med eldste i 6år jeg, og har en mann som jobber mye selv.....har nå 3 barn.

 

Jeg sitter selv med brudd i foten, og knasker paralgin forte, mannen er på jobb, har sår hals og stygg hoste, 39 i feber og har i tillegg to syke småjenter på 2 1/2 år og 4år som veksler mellom å krangle, leke, herje og ligge å sutre her som også har hoste og feber, minsta har også diarè på toppen..... Men alt går....livet går videre, man klarer det man må uansett hvor sliten man er og ille man føler seg. Å være en mamma er å være en slags evighetsmaskin føler jeg til tider..."sov" på sofan i natt for å ikke vekke mannen og jentene med hostinga mi siden de hadde tassa inn i senga vår før jeg selv rakk å ta natta, hadde så mye klesvask å legge sammen i går kveld og leker å plukke sammen etter ungene. Føler hele huset flyter her med leker og rot etter jentene, jeg kommer meg ikke ned i vaskekjelleren pga beinet heller. Vedkurven inne er snart tom og det er kaldt ute...eldre hus som ikke er all verdens isolert....men men...har ullsokker og pledd....om noen timer kommer eldstemann hjem og han kan bære ved i hvertfall.

Vi kommer oss igjennom dagen skal du se...minutt for minutt, time for time...hang in there!!!

Å ja....jeg er student og har en stor eksamen om litt over ei uke også, sånn på toppen av alt...

 

[Anonym bruker]

Tenk på alene mødrene som er alene med barna sine hele tiden da? Å ikke har noe familie som kan hjelpe.

 

Du får si til mannen din at han har en familie her hjemme som trenger oppmerksomhet Å at du holder på tørne.

 

Klem :-)

[Anonym bruker]

Kan trøst deg med at det alltid er noen som har det verre enn deg!

 

Har du spurt familien om avlastning, eller tror du bare at de ikke vil? Kanskje de ikke tenker på å tilby seg å passe babyen, siden du ikke spør.

[Ugl@]

Mange som er nervøse for å passe babyer også...blir ofte lettere når de blir litt større, kan snakke selv osv..lettere for andre å stille opp da :-)

 

 

[_Løvemamma_]

Uansett hvor ille du har det så er det alltid noen som har det verre. Men det gjør det jo ikke noe bedre for deg.

 

Hva med å bruke litt tid på deg selv? Trenger ikke være mye, men sett deg ned foran tven med en kopp kaffe og litt sjokolade eller noe neste gang nurket sover?

 

Jeg har en jente på 1 mnd. Hun er veldig grei å ha med å gjøre, sover og spiser for det meste, skriker lite, reagerer ikke på noe av det jeg spiser. Er veldig heldig, det vet jeg, men merker likevel at det går veldig i ett. Blir liksom aldri 'ferdig', hverken for dagen eller uka. Ikke at jeg ville sendt henne til foreksempel besteforeldrene for kvelden eller helga, synes hun er alt for liten, men kjenner det tar på litt i lengden.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å svare meg.

 

Mannen min er direktør i et stort norsk selskap og er på kontoret fra seks om morgenen til åtte om kvelden, altså før lillemor står opp og etter at hun har lagt seg. Har treffer henne derfor stort sett i helgene, når han ikke jobber hjemmefra da. Har prøvd å få han til å jobbe litt mindre, men han hevder at dette ikke er mulig.

 

Vi har hatt barnevakt ved et par anledninger, men jeg følte da at de kom fordi de ikke kunne si nei. Føler det derfor vanskelig å spørre...

 

HI

[Luna har født.]

Hei kjære deg.

 

Det er fort gjort når en legger inn slike innlegge at en bare får høre at andre har det værre. Her inne er nok mange mødre som har slitt i flere år med mann som jobber, alenemor, lite familie som stiller opp mm.

Dette betyr da ikke at du ikke trenger litt trøst fordi.

 

Sender deg en varm klem jeg, og håper at du etterhvert føler at det går bedre og du har mere overskudd. Liver er litt bratt til tider

 

Klem fra ei som har "vært der" men ikke unner andre det av den grunn

 

 

[Ugl@]

Huff, de rekker jo ikke bli mye kjent med barna sine på den måten. Heldigvis tok min mann det innover seg, jobber nå mer normale dager enn før og ser mer til barna. Det er fortsatt merkbart at han var mye borte da 4åringen var baby og til 3års alderen, hun vil helst ha mamma til det meste, mens minsta på 2 1/2år er mer pappajente siden han har vært med tilstede med henne. Mistenker dette er noe som er preget inn for livet. Ikke at 4åringen og mannen har et dårlig forhold, men det er ikke så nært som det kunne ha vært hvis han var mer tilstede fra starten av.

[Anonym bruker]

Jeg har lungebetennelse, 3 barn er høygravid med nr 4 og mannen er ikke tilstede lenger. Ikke tilstede som i gått bort. Bilulykke rett etter jeg ble gravid. Har ikke familie i nærheten. Han noen venninner som handler litt for meg så vi har mat da.. Men nå hente i barnehagen selv. Men når jeg er frisk og fødselen er over, så er mye gjort:-)

[Anonym bruker]

Jeg er alene med tvillinger på syv mnd.... Skjønner ikke hva du klager på.....

[Ugl@]

Snakk med mannen din skikkelig, barn trenger fedrene sine også, og mammaer trenger avlastning uansett om de har 1 eller flere barn, selv om man holder ut og bør greie det :-) For jeg er sikker på at dette greier du uansett i lengda, men det vil ikke si at du bør finne deg i det. Joda, så har han en viktig jobb, men nå har han fått barn og har et ansvar han også. Jeg måtte gå noen runder med min mann selv før han innså at barna faktisk trengte ham også i hverdagen, ikke bare meg.

[Anonym bruker]

Hei, HI her!

 

Jeg har aldri hevdet eller ment å hevde at jeg er den her inne som har det verst. Selv om jeg ikke er alenemor, gravid, syk el. så går det ann å føle seg litt sliten og lei seg. Alt jeg har bedt om er noen trøstende ord for å gjøre dagen min litt bedre!

 

Til de av dere som har sendt meg klemmer og trøstende ord, tusen takk.

 

[Ugl@]

Det er lov å være sliten selv om andre har det verre. Jeg har det selv temmerlig kjedelig og slitsomt akkurat nå om dagen, men har litt perspektiv på livet, har had det bedre, men også verre. Og jeg vet at det alltid kommer bedre dager. Det som hjelper meg er å se litt humor i all elendigheta mi her nå. Og så er jeg litt heldigere enn det du er som har en mann som kansje kommer hjem tidligere enn din om ikke annet, og jeg håper han får fri i helga, han har egentlig vakt, men tror min bror som jobber i samme firma kan steppe inn hvis det blir totalt krise her.

 

Min erfaring er at permisjonen ikke er like fryd og gammen som mange skal ha det til, det er ofte kjedelig, man er ofte ensom også midt i alt. Og er man ensom så spiller det liten rolle om man har et eller 3barn, for selv om man elsker dem så tenger man jo litt voksenkontakt også.

 

Ellers så hender det det hjelper litt å se at ting kansje ikke er så ille. Jeg er selv klar over at all min elendighet her er temmerlig midlertidlig og vil gå over, mens det er andre som er kronisk sjuke og ikke har utsikter til bedring, det er også de som er alene med flere barn som ikke har noe hjelp. Greit, det er ikke "trøst", men det gir meg litt perspektiv på min egen situasjon, forteller meg at ting faktisk ikke er så ille selv om det føles fælt der og da, da må jeg på et vis ta meg litt sammen føler jeg og så er ikke ting så ille tross alt.

 

Nå ser jeg fram til helgen, selv om jeg må holde meg inne og i ro...skal kose meg så godt jeg kan.

Jeg håper du får en riktig god helg du også!

 

Klem fra

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk! Stor klem og god helg til deg:)

[shari_z]

Nå er ikke jeg flink med trøstende ord, men vil gi deg en god klem! Det er ikke alltid enkelt, nei, og en liten baby kan være veldig krevende noen ganger.

 

Min mann stiller ikke så veldig mye opp med barna, så der gjør jeg nesten alt alene (nesten - han hjelper jo av og til, men kan gå dager mellom hver gang han gjør noe som helst med dem), og har ingen familie i Norge. Jeg synes det blir veldig slitsomt noen ganger, og for å være helt ærlig, så skjønner ikke jeg hvordan de som faktisk har det verre får det til. Men for *meg*, er dette det verste jeg har opplevd - hvis du skjønner hva jeg mener? Man kan ikke sammenligne, egentlig, fordi ingen vet hvordan det er å leve en annens liv.

 

En god og varm trøsteklem sendes til deg, HI. Håper dagene dine blir lettere etterhvert, og at mannen din vil prioritere litt anerledes slik at han faktisk kan se datteren vokse opp og ha tid sammen med dere to.