Min "ordinære" UL...og ventetiden etterpå....

[amna]

På onsdag dro jeg og min mann for å se på lille i magen. Vi er unge og spreke, sunne og friske, har levd sunt hele svangerskapet og hatt et helt normalt og uproblematisk svangerskap. Derfor var vi nok ikke spesielt bekymret, spesielt ettersom lille tok seg en liten turneøkt ved frokostbordet også for å feire dagen.

 

Første bildet som kom opp på skjermen var fantastisk - vi så bankende hjerte, kroppen som bevegde seg, små fingre og tær, hodet og ansiktet. For oss så det ut som den mest perfekte lille baby som lå der og koste seg. Jordmor så nøye på hele baby, før hun så på oss og sa: jeg tror jeg må få en lege inn for å se på dette sammen med meg.

 

Først var vi rolige. Det kunne da ikke være noe galt med vår lille!?! Den lå der jo så fint og så så perfekt ut! Men jordmor stresset litt for å snarest mulig få tak i en lege, og legen som kom inn var hyggelig og omsorgsfull, men alvorlig og virket bekymret. Da begynte det å sige inn for oss at vi kanskje ikke kom til å få et friskt barn...

 

Legen gjennomførte ny, grundig ultralyd, fikk en kollega til å komme og se sammen med henne, snakket og forklarte, og det absurde og urettferdig uforståelige begynte å gå opp for oss - vi kommer til å få et barn med en relativt alvorlig fysisk funksjonshemming.

 

Legene ser på oss igjen. Denne funksjonshemmingen er vi sikre på, sier de, det er helt tydelig på ultralyd. Men vi vet ikke hva som forårsaker den, vi vet ikke om barnet deres også har andre ting som vi ikke kan se på en ultralyd. Vi anbefaler dere å ta fostervannsprøve. Dere må da vente en uke før dere får svar. Dere må være forberedt på at fostervannsprøven kan vise at det er noe alvorlig galt med barnet deres, og også at den kan ha funksjonsfeil som er uforenlig med liv.

 

Jeg hadde gledet meg til å komme tilbake på jobben, fortelle om gutt eller jente, fortelle om bankende hjerte og den nydelige lille babyen vår. Isteden er jeg sykemeldt, gråter, venter, og synes tiden frem til neste torsdag føles uendelig lang... Det var jo ikke sånn det skulle bli!?

[Augustbaby:-)]

dette er knallhardt...

nå må dere være knalltøffe, men dere føler dere vel svakere enn noen gang. håper for alt i verden dere blir behandlet bra og får den beste støtte og oppfølging nå!

[Anonym bruker]

her har jeg stått også...det er tøft og tiden etterpå blir ikke bedre om ikke de har tat feil..ønsker deg lykke til! har du lyst å delemed oss HVAhun så?..utrolig trist,vet hvordan det var å ligge på den benken å høre at det er noe galt:(

[Anonym bruker]

Å, kjære deg, føler veldig med dere!

 

[amna]

Ja, det er en utrolig vanskelig tid... Heldigvis har vi begge en helt fantastisk familie, og de legene og jordmor som har vært involvert har også vært enormt fine og støttende. Allikevel er det jo et sjokk å innse at barnet vårt ikke blir "som alle andre".

 

Barnet vårt har ganske store skader på beina sine. Vi er ikke sikre på hvor stor betydning det vil ha - vil han noen gang kunne gå feks. Vi håper å få mer svar på dette når vi kommer tilbake på sykehuset etter å ha fått svar på fostervannsprøven - dersom denne ikke viser at dette er knyttet opp til et mer alvorlig syndrom da. Legene har ihvertfall lovet oss at vi får snakke med en spesialist på området som kan forklare oss litt hva som skjer.

 

Jeg er klar over at mange får langt mer alvorlige beskjeder, om hjertefeil etc., og mange sterkere indikasjoner på at noe er alvorlig galt enn det vi fikk vite. Allikevel merker jeg at det er en stor overgang fra tanken på å få et friskt barn som kan løpe og leke med de andre barna, til å få et barn som i beste fall vil måtte tilbringe mye tid på sykehus og ha behov for oppfølging kanskje gjennom hele livet for å fungere.

 

Anonym 22:22, vil du fortelle hva som skjedde for dere?

 

 

[Anonym bruker]

skulle sende deg en PM,men du har ikke en profil...

hilsen

anonym 22:22

[amna]

Nå har jeg det...

[Bizzy snart 4små - på overtid!]

Hei.

 

Skjønner deg så altfor godt..

 

Har sendt deg en pm

 

*klem*

[Anonym bruker]

Åssen gikk det med deg?

[*anki *]

Hei amna!

Hvordan går det med deg? Forstår dessverre hvordan du har det. Står midt oppe i dette selv. Var på ul og var sikker på at alt var bra, måtte ta morkakeprøve pga en mistanke og det viste seg at babyen vår har trisomi 18 som er en alvorlig kromosomfeil med dødelig utgang. Så valget vårt er tungt men ikkje vanskelig. Reiser til Trondheim i morgen for å starte behandling og fødsel. Jeg er 15 uker no.

 

Det er så forferdelig å oppleve dette, så all min medfølelse til deg og dine.

 

Tenker på deg og håper du kommer inn å forteller om hva som feiler bebyen din og hva du selv føler når du orker det. Her får vi skrike ut det vi vil uten at noen sier noe på det. En har lov å syns at det er urettferdig. Føler selv det hjelper å skrive om det og jeg prater veldig mye med mannen min og nære venner. godt å ha et nettverk som gir en lov å sørge.

Jeg lukker min lille baby inne i hjertet mitt...!

 

Stor klem til deg!

[amna]

Kjære deg,

 

Vet desverre altfor godt hva du må igjennom i dag, det er ikke så lenge siden jeg måtte igjennom det samme selv.... Skal tenke på deg, og håper at dere i likhet med oss også kan oppleve at det til en viss grad er noe fint i det, å få se ungen sin, holde den, se hvor utrolig vakker den er. Jeg ville aldri trodd at jeg kunne være så rolig i timene etter at jeg hadde født et lite, dødt barn, men i øyeblikket ville jeg bare holde ham inntil meg og suge til meg alle inntrykk av ham...

 

Dagene etterpå har på et vis også gått bedre enn jeg fryktet, selv om det fortsatt går mye opp og ned... Jeg sørger over ham, og innimellom kommer tankene om hvordan livet ville vært om vi ikke hadde valgt denne løsningen...hva om et mirakel kunne ha skjedd...? Jeg vet jo alt hva legene fortalte oss, og vet at det ikke så bra ut...men hva om, hvis om... Håper vi kan få en endelig konklusjon etter obduksjonen som gjør at jeg bare kan legge vekk all usikkerhet og skyldfølelse for at jeg ikke gjorde alt jeg kunne for barnet mitt..

 

For meg har det vært viktig at jeg har fått lov til å sørge på min måte, at jeg har fått lov til å legge ting litt bort i perioder og drive med "normale" ting, men at jeg også får lov til å forsvinne inn i sorgen når jeg har behov for det.

 

Tenker på deg, og håper at du også kan beholde troen på at selv om alt er forferdelig akkurat nå, så blir det bedre, det kommer lysere dager!

 

Mange klemmer!

[Anonym bruker]

Kjære dere...så fryktelig trist:(

Vil så gjerne gi dere en god klem begge to!