Er det bare jeg som kjefter barna opp og ned hver eneste dag.......?

[Anonym bruker]

Spesielt om morgenen. Jeg kjefter noe helt forferdelig så de skal rekke å stå opp, stelle seg og spise før vi må dra. Etterpå har jeg så dårlig samvittighet at jeg gråter fordi jeg har vært så sint på dem, ofte uten grunn annet enn at de er små og ting går litt seint...Jeg må være en forferdelig mor

[Gjest sug lut]

Dårlig mønster. Stå opp før, vekk ungene før, kos dem våkne om de er små nok. Ingen trenger skrikekonserter hver morgen, men alle kan slumpe til å få dem av og til.

[Anonym bruker]

Som Sug lut sier.. Den uvanen må du prøve å fjerne fort som fy..

Det er ikke bra for barna å få en slik gjennomgang hver dag..

Ta deg bedre tid om morgenen.

[Anonym bruker]

Ja, det er ikke sånn at jeg drar de opp av senga og roper til dem altså... Jeg vekker dem rolig og bærer den minste inn på badet. Vi snakker om hva som skal skje om dagen og om de har sovet godt osv. men når jeg har sagt for tiende gang at de må sette seg og spise opp frokosten og for femte gang at den største skal ta på ytterklær så sprekker det. Da krangler vi oss ut døra....Og vi står opp to timer før vi drar hver morgen så det burde jo ikke være et problem. Vi kommer aldri forsent på skolen, men det er jo etter krangel da....Hva gjør jeg feil?

[Gjest sug lut]

Kanskje du må jobbe med bordskikk generelt i stedet? Altså til alle måltider? At man sitter stille og spiser maten sin vil jo gavne deg til middag og andre måltider også. Har du skolebarn (som det høres ut) skal de jo gjøre tilsvarende i matpausen på skolen så de har bare godt av å lære det hjemme. Ingen dør av å gå uten frokost en dag heller, så i verste fall setter du på ringeklokka og sier at spising må skje før det ringer (om ti minutter), da blir maten rydda vekk og vi går.

[Anonym bruker]

Ja ringeklokka var lurt! Det bruker ikke være noe problem hverken på skolen, ved middag eller kvelds, men om morningen er det liksom om å gjøre å drive med alt annet enn det de skal. Men det har sikkert mye å gjøre med at jeg er hormonell, totalt utmattet og generelt gretten om dagen. Det smitter vel over. Jeg lover meg selv hver dag at "imorgen skal det ikke være noe krangel eller kjefting" men......

[Gjest sug lut]

Slapp av, det kommer seg. Det er bare kjedelig når ting blir mønster og alle blir ulykkelige av det. Særlig når det (som i mange tilfeller, vet ikke hos deg) er ETT barn som skaper all uroen, men BEGGE må jo høre på bråket som følger. Er det største eller minste som er kilden? Kan jo hende at om det er største så ønsker han/hun like mye hjelp og kos som minste - hvilket ofte ikke er mulig, men du kan jo tenke på om du fx kan si "nå skal jeg kle på deg først, sånn som jeg gjorde da du var bitteliten", så kan dere fnise av det og blir i tillegg ferdig i tide...

 

[Anonym bruker]

Helt klart minste!!! 3 år...trenger jeg si mer...Fra hun slår opp øynene er det om å gjøre å lage spetakkel om dagen...så blir jeg sint og sur, det går da utover største, som egentlig er veldig flink! Kler på seg selv, steller seg selv osv. Og der kommer jeg sint som en tyr, proppfull av hormoner og skjeller ut begge etter noter. Og jeg VET at det er helt uhørt og jeg blir så lei meg etterpå. Jeg tar jo bort all glede for ham. Han er jo like blid han, hjelper mamma som har bebi i magen osv. Jeg får så dårlig samvittighet!

[Gjest sug lut]

Treåringer er en håndfull. Men de er også store nok til å fjernes fra situasjonen og få høre at "vet du hva, x og jeg vil spise i fred og ro, og ikke høre på deg. Du får være i gangen til vi har spist, eller være rolig." Da får i alle fall størstemann klart følelsen av at du ser ham og hans behov også. Og igjen, selv treåringer fikser å gå uten frokost om de ikke kan oppføre seg ved matbordet, han får jo mat igjen seinere på dagen.

 

Forøvrig, dårlig samvittighet får man uansett.

[Anonym bruker]

Ja, jeg må lære meg å puste noen ganger ekstra og være streng bare til den det gjelder. Det hører jo ingen steder hjemme at jeg skal være generelt sint og kjefte på begge..

Tusen takk for svar!

Ting blir som man gjør de til, og det skal jeg prøve å hugse framover.

[Anonym bruker]

Stakkars unger. Tenk å måtte starte hver dag slik.

[Gjest sug lut]

Ting blir ikke ALLTID som man gjør det til, når andre mennesker er involvert, men man kan prøve å tenke nytt bare for å få fred også... Praktiske løsninger.

[Ugl@]

Jeg tøyt voldsomt på ungene og mannen ei lengre periode, måtte ta meg sammen da det lagde mye stur stemning. Kjefta gjorde jeg også mer da enn nå. Var stress som utløste det, og vanskelige unger som ble vanskelige pga tytinga. Har nå bedre rutiner, planlegger bedre dagene, så blir det også bedre steming og mindre grunn til å tyte eller kjefte.

 

Enkle tips: gjør i stand alt kvelden før, rydde, finne fram klær, sette fram sko, jakker etc. Stå opp selv minst en halvtime før du vekker barna, ordne deg selv, ta eventuelt en kaffe for å våkne skikkelig, så vekker du barna, slik at de har god tid på både å kle på seg og til å spise. Her sov vi alle for lenge da det var tyting og stress, var bedre å stå opp tidligere å ha god tid. Når legger barna seg? Mine yngste legger seg kl 19 og våkner ofte selv før jeg trenger vekke dem i 7-tida, de kommer ofte tassende kl 6. Eldstemann på 11år legger seg kl 21.30, også grei å få opp om morran. Han står opp 6.30 selv, skjelden jeg må purre på ham. Han liker å ha vekkeklokka selv. Skal jeg ekstra tidlig opp og avgårde så vet jeg at han både står opp. ordner seg mat og kommer seg på bussen til rett tid.

 

[Anonym bruker]

 

 

Å, jeg føler sånn med deg!

 

Denne uka har jeg 2 ganger blitt skikkelig irritert på 2,5-åringen min om morran, fordi han surrer og bruker altfor lang tid. Og jeg har dårlig samvittighet HELE dagen etterpå. Ungen er jo blid som ei sol helt til jeg kjefter og ødelegger morgenen hans...

 

Derfor har jeg gått i meg selv og tenkt nøye på hva jeg kan forbedre. Jeg la om rutinene f.o.m. i går, og i går og i dag gikk det kjempefint:-)

 

Jeg har begynt å stå opp 10 minutter tidligere. Det er ikke mye, men nok til at jeg har tid til å klemme og kose og småprate mens vi steller og kler på, og vi tåler litt "tull" fra hans side uten at jeg blir stresset og begynner å mase og kjefte. Jeg hjelper han på med klærne, og smører mat til han. Deretter spiser vi, og så får han leke mens jeg steller meg og babyen.

 

Jeg har som premie at hvis han kommer når jeg sier vi skal kle på yttertøy, og kler på seg uten noe tull, så får han ha med seg en leke i bilen på vei til barnehagen. Dette setter alltid fart på han:-)

 

Dessuten gjør vi ikke noe om morran, som vi kan gjøre klart kvelden før. Viktig å minimere antall ting som kan skjære seg om morran!

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Det som er viktigst er nok at jeg har lengere tålmodighet, forteller på en roligere måte hva som ikke er greit. Men også at jeg ikke lar meg irritere av ubetydelige ting som at vesla ikke vil pusse tennene. Da er det bedre, som du sier, å finne andre løsninger feks "du pusser først og jeg etterpå" Istedenfor "GAP nå da!!".....

[Anonym bruker]

Åååå, jeg kjenner meg SÅÅ igjen i det du skriver! Jeg har en på 4 og en på 1,5. Om morgenen begynner alt bra, de våkner av seg selv og er blide og fornøyde. Vi går på badet og vasker dem og kler den minste, men hun på 4 skal kle seg selv. Men det er et diddel. Hun klarer ikke å konsentrere seg om å få på seg de klærne, og det kan fort gå 20 min. Minsten begynner å bli urolig, for hun er sulten, og jeg sier at dette tøyset vil ikke jeg og minsten vente på, vi går å begynner å spiser, så kler du deg med en gang. Men det nytter ikke, hun kommer som regel ut etter noen minutter og vil også ha mat, men har ikke tatt på seg et eneste plagg mer. Sier hun får gå inn på badet igjen, men det samme skjer igjen. Og igjen. Det ender jo med at jeg blir skikkelig sint og da får hun på seg klærne i en fart.

 

Så skal hun spise, og det er akkurat det samme dillet. Hun er utrolig urolig motorisk, og klarer ikke å sitte stille på stolen og konsentrere seg om å bare spise maten. Hun forlater ikke bordet, men sitter å vrikker, ramler av og til av stolen, og vil heller prate og synge enn å spise. Jeg må sikkert minne henne på 15 ganger at "nå spiser du maten din", men det nytter ikke. Ikke før jeg blir sint. Da spiser hun.

 

At jeg hele tiden må gå å kjefte på henne for å få henne til å gjøre ting, gjør meg så dritlei, og gjør også til at jeg kan blir kjempeirritert for små detaljer, og eksplodere. Vi har egentlig god til om morgenene, og jeg leverer dem sent i barnehagen for at vi skal kunne kose oss litt først, men det blir egentlig bare kaos og kjefting. Uff.....

 

Tror jammen jeg skal bruke den klokken. Har jo ikke lyst at måltidene skal bli til noe hun forbinder med hastverk, men hun kan sitte å dille og vrikke i det uendelige og det går ikke, ihvertfall ikke med en utålmodig 1,5 åring :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg legger frem alt av klær, skoleting og ytterklær + lager niste om kvelden, så vi har jo ikke noen grunn til å stresse! Men likevel klarer jeg det hver dag. Har vært sykmeldt lenge nå pga kvalme og utmattelse i graviditeten, så det gjør vel også sitt, men jeg må skjerpe meg. Eldste legger seg halv ni og yngste legger seg halv åtte.

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måten her hjemme med min jente på 5

Det er sååååå mye "skal bare" at det klikker litt for meg.Og det spiller ingen rolle tid vi står opp eller hvor god tid vi har.Jo bedre tid jo fler skal barer:( Tror det bare er sånn,og ber om at det skal gå over.

[Anonym bruker]

Godt å se at ikke alle er "perfekte" hele tiden her inne! Det er menneskelig å bli frustrert!