Nå klarer jeg rett og slett ikke mere. :`( samlivsbrudd...

[Anonym bruker]

Jeg bor sammen med (kan ikke si noe annet) verdens snilleste mann og våre to felles barn på 1 og 2 år. I en lengre periode har jeg slitt med følelsene mine overfor han, men har gjort alt jeg kan for å prøve å få dette til å fungere. Om ikke annet for ungene sin del. Nå tror jeg ikke at jeg klarer dette mer. Jeg er helt utslitt av tenking og spekulering, ta hensyn til andres følelser og ve og vel. Jeg har hatt den tankegangen at det er bedre at de andre har det bra enn at jeg har det. Lettere å ha det tungt selv enn å forårsake smerte hos andre.

 

Jeg har tenkt mange ganger at "nå drar jeg," men hver gang så greier jeg rett og slett ikke å gjennomføre det. Jeg er forferdelig glad i han, men jeg elsker han ikke mer. Jeg vet at det ikke er på grunn av små barn og mye stress og jag i hverdagen. Følelsene er der rett og slett ikke.

 

Det som holder meg igjen er ungene. At de skal bli "skilsmisse barn" er helt forferdelig å tenke på. Men hva godt har de av at mamma og pappa ikke har det bra?

 

Jeg er helt ferdig psykisk av å tenke på dette og trengte virkelig å få sagt det.

 

Skal sies at vi har vært til samlivsterapeut og prøvd det meste. Likevel så mener han at alt kan fikses. Og han sier ting som: "Husk, jeg er den jeg var før som du forelsket deg i. Prøv å finn tilbake til den følelsen." Da får jeg enda mer dårlig samvittighet. Skulle jo ønske at jeg klarte det, men når det ikke er noe å hente?

 

Er det noen her som har opplevd noe lignende som kan gi meg noen gode ord?

 

Og til dere som absolutt er nødt til å skrive ekle spydige ting, det må dere bare gjøre, men det blir glatt oversett!! ;-)

 

 

[Anonym bruker]

Hvor lenge har du hatt det slik da?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd samlivsbrudd, men jeg må allikevel svare da jeg opplever mye av det samme som deg.

Jeg var veldig forelsket i mannen min før vi fikk barn. Ting gikk opp og ned selvfølgelig, slik gjør det jo for de aller fleste. Men etter at vi fikk barn har de dårlige egenskapene til mannen min blusset opp for fullt. Han er egentlig verdens snilleste, men han er lat og fremstår mer som en tenåringsgutt enn en voksen mann. Med to små barn og så og si ingen fritid tenker jeg noen ganger at det hadde vært lettere å gå fra mannen min. Da hadde jeg i det minste hatt litt "fri" når han skulle ha samvær. Jeg håper dette er en fase jeg må gjennom, men jeg tror kjærligheten til mannen min er helt borte. Jeg er som deg og vil ikke at barna skal være skilsmissebarn, men samtidig vet jeg at et samlivsbrudd ofte er til hva man gjør det til selv. Barn trenger ikke være lidende.

Hvis jeg skal gi deg noen gode råd må det være å opprettholde vennskapet med mannen din og gi deg en "tidsfrist" (si om 6 måneder), at om det ikke har blitt noe bedre da, så må du dra. At du ofrer deg med å bli i forholdet har ingenting for seg. Barna kommer til å gjennomskue deg med tida likevel.

[Anonym bruker]

Hei, jeg har det akkurat på samme måte som deg. Forskjellen er at hos meg så har mannen min gjennom en årrekke oppført seg som en helskinnet egoist, for å få ting som han vil. Det har endt i at vi har flyttet til hans hjemsted, langt fra min familie som jeg er så glad i og mine venner. Gjorde dette for hans skyld, og håpet alt skulle bli bra da. Men det ble det ikke.

Jeg føler meg alene i forholdet, mens han lever sitt liv. Føler at noen av de beste årene i mitt liv blir ødelagt, og har prøvd forgjeves å få han til å forstå at han må gi litt mer til meg. Men jeg lurer på om han ikke vet å gi, bare å ta.

De siste ukene har jeg kun tenkt at dette livet vil jeg ikke leve lenger, men har ikke guts til å dra. Han sier til meg når jeg sier at dette ikke går lenger, at jeg ikke er i stand til å klare meg alene. Vi bor ikke i Norge og her er ikke samme hjelp til aleneforeldre. Dvs. jeg er totalt avhengig av han, noe som ikke gjør ting bedre.

 

Jeg føler heller ikke at jeg elsker mannen min, men det er jo pga alle disse vonde minnene. Han mener jeg må glemme det som har vært vondt, men det er ikke så lett når jeg til stadighet blir påminnet det. Her om dagen hadde vi en liten episode hvor jeg sa noe han ikke satte pris på, og ble sint. Jeg svarte med å rygge unna og ikke diskutere mer, da jeg visste hvordan han diskuterer når han blir sint. Men han ga seg ikke og de to neste kvelden hvor vi forsøkte å snakke om saken, fikk jeg kun høre alle problemene jeg hadde og han forventet av meg at jeg sa unnskyld for det jeg sa (hadde ikke sagt noe slemt, kun en oppgitt kommentar om noe han hadde gjort).

 

Jeg gjør også som deg, går og tenker på dette hele tiden og mister all min energi på det. Det er ikke noe godt. Og så skjønner jeg at du helst vil spare barna for å bli skilsmissebarn, men i lengden går jo ikke det heller.

 

Nei, hadde jeg hatt en million på konto, eller en god jobb med bra inntekt hadde det vært over og ut med oss, men jeg er totalt avhengig av han økonomisk, uheldigvis. Men det tærer på meg som person, det kjenner du deg vel igjen i.

 

Har du en god samtale med din mann, og lyst til å redde forholdet, så ville jeg startet der. Det er vel kun du og din mann som kan gjøre forskellen her.

[Anonym bruker]

HI her!

 

Takker for kloke svar! Godt det ikke er bare meg som har det sånn. Det er ikke ideelt å ha det sånn, men som ei anonym over her sier så er det kanskje lurt å sette en tidsgrense på dette. Og er det ikke blitt bedre innen den tid så er det kanskje bare greit å innse at nå må ting skje. Smart!! :-) Men tror ikke at jeg kan vente i 6 mnd. Har hatt det sånn siden jeg fant ut at jeg var gravid med nr 2. Abort var overhode ikke noe alternativ. da feide jeg det bare bort med at det var hormoner osv... men jeg kan ikke skylde på det. For det er rett og slett at følelsene mine for han er borte. Det er så synd for en snillere og mer hjelpsom mann skal en lete lenge etter. Men det er ikke det...

 

Til deg som bor i utlandet og er avhengig av mannen din. Går ut i fra at du har familie hjemme i Norge? De vil vel støtte deg uansett hva du gjør og vil vel hjelpe deg om du skulle gå fra mannen din? Ingen familier synes det er noe morsomt at det skjer samlivsbrudd i familien, men de støtter en som best de kan. Håper det ordner seg for deg også. :-) Vi skal nok klare oss vi og. :-)

 

[Anonym bruker]

dytter litt jeg... :-)

[Anonym bruker]

Før du stikker av håper jeg at du har så lite følelser for han at du er villig til å kaskje ødelegge resten av livet hans.

 

Nå vet ikke jeg noe om deres/hans økonomi, men det er ikke en hemmelighet at mannen er den som får lide økonomisk ved seperasjon.

 

Den som har barna, som oftest kvinnen, får latterlig mye penger i form av stønad og skattelette.

 

Mannen derimot får lov til å betale for at han ble forlatt. De pengene og det å "miste" ungene sine kan ødelegge mye for han.

[Anonym bruker]

Til 14:02

Det er vel ingenting i veien for å ordne seg delt samvær hvis pappa'n ønsker seg det. En uke hver seg og bosted relativt i nærheten av hverandre er jo en løsning mange burde lukte på. Men det er faktisk mange (jeg sier ikke alle!) pappaer som ikke er interessert i den løsningen, det betyr jo faktisk mer jobb, og i tillegg til den "ordentlige" jobben kan de se fram til en litt mer stressende hverdag enn de er vant til. Sier ikke at det gjelder over her, men mannen har faktisk også, i samarbeid med kvinnen, et ansvar her for at løsningen blir best mulig på lang sikt, og der det er vilje er det ofte råd!

[Anonym bruker]

HI her igjen.

 

Til 14:02

 

Jeg skjønner den, men om det er noen som kommer til å lide litt økonomisk så blir det nok meg. Vi bor på en liten plass og jeg kommer uansett ikke til å flytte langt så ungene kommer til å være 50/50 hos oss. Han er mye bedre stillt økonomisk enn hva jeg er, men kommer ikke til å lage et helvette med å skulle ha barna mest pga at jeg får stønader osv. Da er det viktigste at ungene har begge foreldrene sine like mye. Og det skal sies at vi kommuniserer veldig bra. Vi er begge klar over at vi har problemer i forholdet og er fast bestemt på at vi skal opptre vennlig overfor hverandre uansett hva som måtte skje. Selvfølgelig er dette ikke enkelt, men vi skal prøve alt vi kan for å kunne samarbeide som best vi kan for barna..

 

Og han er verdens beste far, han forguder ungene sine, det vil jeg heller ikke ta i fra han.

 

Synes det anonym 15:00 sier masse lurt som jeg også har tenkt over. Mange burde se på at det går an å ha ungene sine halve tiden hver. Vet at det er mange som sier at dette ikke er ideelt for unger under 3 år, men det kommer jo helt an på situasjonen. Så lenge en bor i samme nærmiljø og ikke drar de ut av trygge omgivelser så tror ikke jeg det er noe problem å dele foreldreansvaret. :-)