Bare et lite spørsmål....

[Anonym bruker]

da jeg og mannen har gått i 1,5 uker uten å snakke med hverandre (kun enkle setninger for livet går jo sin gang) så spurte han i går om alt gikk bra med meg (det er jeg som ikke snakker da jeg føler meg utrolig alene i dette forholdet, han durer på med sitt liv, og da vi hadde denne utløsende krangelen så holdt han på i to kvelder med å forklare hvor jeg gjorde feil...). Jeg svarte som sant at nei, hvordan kunne han tro at jeg hadde det bra. Jeg har ingen energi, ingen lyst til noe som helst, og han svarte at han syntes jeg overdrev og at selv om vi var sinte så kunne vi snakke sammen. To dager tidligere hadde jeg nevnt at jeg følte kun at en ting ble rett, og det var å gi opp forholdet og flytte fra hverandre. Han går aldri nærmere inn på det temaet; svarer bare at det kommer ikke jeg til å klare (altså meg selv) (????) Han ser tydeligvis på meg som et svakt individ som ikke er i stand til noe selv, og det gjør utrolig vondt.

 

Prøver å få han til å forstå hvordan jeg føler meg, og at han får meg til å føle meg slik, men da vet han ikke hva han skal si. Føler at han ikke i det hele tatt går i seg selv, men venter at jeg ordner opp for meg og kommer meg på beina igjen - ALENE!

 

Er det greit at den ene partneren tenker slik, han får meg virkelig til å føle at det er jeg som er problemet (selv om vi går i terapi nå sammen, og det er han som får høre hva han "gjør feil" i forholdet)? Hvis jeg f. eks sier at jeg føler meg alene, så svarer han med at da får jeg gjøre noe med det, det er jo ikke noe han kan gjøre!!

 

Jeg graver meg lenger og lenger ned i denne alene-følelsen, og da blir jo ikke ting bedre, mens for han går livet greit videre.

 

Mens jeg tidligere i uka tenkte at jeg ikke orker dette forholdet mer (12 år og tre barn!!) så er jeg nå usikker igjen, og lurer kanskje på om det er jeg som er "syk" og ikke klarer meg uten han...det er jo sånn jeg føler meg i blandt.

[Anonym bruker]

Hi....noen som gidder evt å legge det ut på skravle????

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

dytter igjen

[Anonym bruker]

Uff, dette hørtes ikke ut som noen holdbar situasjon for deg. Men jeg er 100% sikker på at om du velger å klare deg uten han så klarer du det myyyyyye bedre enn hva du selv tror!!!!!

 

Nå vet jeg jo ikke hvor gamle barna dine er, men det finnes en rekke støtteordninger for alenemødre om du skulle velge det. Ta kontakt med ditt lokale nav-kontor og snakk med dem, så kanskje du føler at du er tryggere i valget ditt. Hent inn all info du trenger for å se at dette faktisk kan være et valg, det er det alltid:O)

 

Jeg mener ikke nødvendigvis at det riktige for deg er å bryte tvert av, det har jeg ikke nok kjennskap til forholdet deres til å uttale meg om syns jeg. Kanskje det hadde vært greit å fått litt avstand iallfall for en tid så du kan tenke klart?

 

Men hent inn den informasjonen du trenger for lettere å kunne ta et selvstendig valg på dette, uten at du trenger være så redd og usikker for om du klarer deg. Uansett; dette klarer du kjempefint:O) Ikke la NOEN SOM HELST fortelle deg at du ikke klarer deg uten mannen, jeg var selv alene med barn i 3 år. Piece of cake;O) Syntes det var en veldig god tid der jeg rakk å finne ut av hvordan jeg selv er som voksen kvinne og mor uten påvirkning fra andre. Det gjør utrolig godt å stå litt på egne ben innimellom og være sikker i seg selv på at en klarer det fint.

 

Lykke til:O)