Trenger virkelig hjelp!

[Anonym bruker]

Nå begynner jeg å lure på hva jeg skal gjøre! Dattra vår på to år har begynt å bruke "auua" for å dra ut tiden på kveldene, og kan faktisk våkne på natten å si at hun er klar til å stå opp, får hun da et "nei" så hyler hun kjempehøyt (typisk jentehyl) og sier at hun har vondt i magen. Desto mer vi legger henne ned, følger henne tilbake i seng eller overser henne, desto høyere hyler hun. Det har pågått i ca. 2 uker og det er ingen tegn til forbedring. Hun har sagt hver dag at hun har vondt i magen, og de gangene jeg har tatt henne alvorlig, satt henne på do å prøvd å ta henne opp for å prate med henne, har det ikke gått mange minuttene før hun er i full lek, flirer og holder på, mens andre ganger ligger hun bare på fanget. Jeg begynner virkelig å bli redd for at dette skal bli som "å rope på ulven" og at hun en dag har vondt og ikke blir tatt på alvor. Hun har hatt dager hvor hun har hard mage, så klarer ikke lengre å skille mellom manipulering og alvor. Føler meg utrolig hjelpesløs.

 

På toppen av det hele så sprakk det for samboeren min idag, da vi skulle la henne hyle seg ferdig inne på rommet ble han så frustrert at han holdt hånda foran munnen hennes! Ikke hardt eller noe, hun tok den lett bort selv. Men jeg kjenner det skjærer i hele meg bare av tanken! Jeg er kjempesint på han og klarer absolutt ikke å legge meg, mens han sover som en stein.

[Anonym bruker]

Høres ut som en ganske frustrerende situasjon, jeg har dessverre ingen gode råd.

Men jeg synes du bør ta kontakt med helsestasjon i morgen og snakke med de. Kanskje de har noen gode råd å komme med.

Ser at den episoden med samboeren din er uheldig, dere bør snakke om den i morra hvertfall...

 

Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å snakke med både mor og søster som har flere barn og masse erfaring, og har fått beskjed om å bare legge henne ned, si god natt å la henne gråte, har også fått beskjed om å løfte henne opp, trøste henne og prate med henne, da tar det ikke mange minuttene før hun spør om å få se barnetv eller noe, og jeg vet at det ikke er vondt som er årsaken til gråtingen. Så skal jeg bare la henne gråte og gå inn hvert 5-6 minutt.

 

Ja, vi trenger nok å prate om det. Jeg ble helt paff, men jenta vår tok ingen skade av det. Bare minutter senere spurte hun om pappa kunne sove sammen med til hun sovna i mammasenga.