Ang tråden "Hater ungen min"

[Anonym bruker]

Jeg syns en del av dere skal være litt forsiktig med hvordan dere går frem i måten å svare på. Jeg har selv hatt en kraftig fødselsdepresjon og jeg ønsket egentlig bare å hive den jævla ungen i veggen, at hun aldri skulle ha blitt født, at hun bare rett og slett kunne slutte å skrike så mye og være så vanskelig. Hun var for tidlig født og meget vanskelig, holdt på å dø flere ganger som nyfødt osv. Dette gjorde at jeg ikke klarte å knytte meg til henne. Det har tatt veldig lang tid for meg å klare å knytte meg til henne men det går bra nå. Når jeg leser HI og svarene hennes i den andre tråden ser jeg at hun har det jævlig vanskelig og er lei seg. Jeg kan garantere dere at hun ikke trenger at dere sender mail til Kripos om tråden hennes - og ærlig talt, det er ikke ulovlig å hate ungen sin eller ønske den skulle dø. Dere må gi dere. Så så jeg et lurt hode som skrev at hun trodde tråden var tull fordi HI ikke hadde svart mer.

Hvis dere var så nede at dere hatet alt og noen begynte å true dere og kalle dere stygge ting - ville dere virkelig svart noe særlig? Det er veldig merkelig hvordan mennesker her inne svarer andre mennesker i "nød".

 

Og til deg som skrev at den babyen må ha det ille. Det tror jeg ikke. Hi skriver at hun er sint, for ungen hennes er ikke "Takknemlig" etter å ha blitt båret i tre timer. Jeg tror HI gjør så godt hun kan. Hun bærer rundt på en unge hun mest sannsynlig ikke liker så godt nå for at den ikke skal skrike og ha det kjipt. Tenker nok at ungen hennes har kolikk slik som min hadde. Og at hun er sliten. Har det tøft. Da blir det gjerne sånn. Dere nører opp under fordommer mot fødselsdepresjon og mange av svarene dere ga henne tror jeg faktisk ikke hjalp.

 

Det er greit at dette er et forum men det er faktisk ikke greit å si hva man vil fordet. Det er ikke greit å behandle andre mennesker på den måten. Dere må skjerpe dere og gå inn i dere selv.

[Makko med to små gutter]

Helt sant det du skriver. Det kan ha vært et tulleinnlegg, men det kan også ha være et rop om hjelp!

 

Har vært au pair for et barn som "bare" skrek, og fikk følesen av hvordan folk kan slå sine barn. Gav ungen til nabo dama engang for jeg greide rett og slett ikke mer (kjente henne godt da). Hadde jeg måtte ta meg av dette barnet 24/7 hadde det tørnet for meg, selv uten hormoner! Veit av ei som ringte politiet når hun ikke greide mer (som kjørte dit og tok det skrikende barnet!)

 

Når jeg selv fikk barn, tok det lang tid før morsfølelsene dukket opp. Jeg hadde et enkelt barn, og ja jeg var fasinert av "krypet", men jeg kan ikke si at jeg elsket han. Det tok faktisk lang tid!

 

-Tror det er viktig å ha åpenhet rundt at det faktisk er ok å føle det slik. Venner som har fått barn etter meg har faktisk blitt lettet når jeg sier at jeg følte det slik.

 

 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Signerer dere begge to .Helt enig .

[Anonym bruker]

Det verste er at jeg tror mange av de ikke svarte for å hjelpe, men for å være ekle. Og det er så utrolig trist.

 

Hilsen HI.

[Anonym bruker]

Men hvorfor ikke søke hjelp hvis det har gått så langt som 4mnd?!

[Anonym bruker]

Svaret ditt 23:35 viser at du har svært liten innsikt i psykisk sykdom. Hvorfor søker ikke en psykotisk mann hjelp før han dreper kona si? Hvorfor må hun dø før han får hjelp?

 

Det er utrolig vanskelig å gå å be om hjelp. Jeg var så helvetes skamfull den dagen jeg gikk og sa at jeg må ha henvisning til psykolog ellers må dere ta fra meg ungen min.. Jeg har tre barn og det er kun dette barnet som har utløst en depresjon. For hun er vanskelig. Fordi jeg skulle klare dette. Fordi jeg har to andre barn som er enkle og snille og gode barn. Som aldri skrek. Som sov. Som er lette å ha med å gjøre. Så skulle plutselig en liten baby vippe meg helt av pinnen? Plutselig skulle jeg som har stått fjellstøtt dette overende? Du forstår ikke hvor vondt det er å hate sitt eget barn. Det er helt jævlig. Jeg sa til min beste venninne "Jeg hater Xxxxx"da sa hun, du gjør ikke det. Jeg sa nei jeg gjør ikke det. Men jeg gjorde det. Så innmari og. Og selv om det har vært mye fokus på psykisk sykdom og fødselsdepresjoner i den senere tid er det fortsatt tabu. Det er fortsatt mest fokus på alle de lykkelige mødrene som elsker barna sine tross kolikk og skriking og hele pakka. Enda svært mange sliter etter fødsel.

 

Kan sånne som deg la vær å svare HI? Hun er ikke fæl fordi hun ikke har søkt hjelp. Hadde du forstått noe av et menneskesinn hadde du skjønt det.

[Anonym bruker]

Vel - hele poenget er at dette ikke handler om moren, men om BARNET. Verken du, jeg eller noen andre kan vite hva som egentlig pågår, og det blir iallefall feil av deg å ta den desperate moren i forsvar basert på dine egne erfaringer!!

 

Vær heller glad for at folk bryr seg - det er uakseptabelt å si at man ønsker livet av barnet sitt, depresjon eller ei!

[Anonym bruker]

At hun skrev det her,var helt sikkert første skritt mot hjelp.

Jeg er helt sikker på at hun får den hjelpen hun trenger via helsestasjonen f.eks.

 

Jeg hadde fødselsdepresjon med førstemann,og tenkte at om jeg puttet puta over hodet hennes ville hun slutte å skrike,og jeg kunne få sove.

 

Jeg gjorde ikke dette og innerst inne visste jeg at jeg aldri hadde funnet på å skade barnet.

 

Moren min skjønte at det var fødselsdepresjon på gang og kontaktet helsestasjonen,de kom til meg på hjemmebesøk.

 

Jeg fortalte at jeg måtte ha blitt riv ruskende gal som tenkte slikt,de sa at det faktisk var helt normalt,at veldig mange tenker slik,men de gjør det ikke av den grunn,vi har en sperre i hodet selv om vi er langt nede.

 

Jeg fikk den hjelpen jeg trengte,uten hverken politi,kripos eller barnevern innblandet:)

[Anonym bruker]

De som faktisk tar livet av barnet sitt,skriker ikke om det på forhånd!

Innlegget var et rop om hjelp,ikke et "nå dreper jeg ungen min!" innlegg.

Kanskje vanskelig for dere som aldri har hatt fødselsdepresjon å forstå,men man har faktisk ofte slike tanker da.

 

Som 00.01 skriver- Man har en sperre i hodet selv om man er langt,langt nede.

[Anonym bruker]

Flott innlegg, Hi!