Er samboeren min deprimert?

[Anonym bruker]

Altså her er greia; Vi jobber hver vår vakt, har ansvaret for vårt barn på skift. Han er den som begynner sent på jobb, men forventer at JEG skal stå opp med barnet vårt, hver eneste jævla dag. I natt la han seg kl 05, og måtte opp 0830.. Han kjørte meg hjem fra jobben istad og klagde på hvor trøtt han var. Da kjefta jeg på han og sa det var fordi han legger seg klokken 5 om morgenen fordi han sitter ved pc'n og spiller. Da sa han at det er den eneste gleden i livet hans, og hva ellers har han og gjøre. Innimellom kommer han med ( når han er sur vel og merke) kommentarer som "Jeg lever et jævla drittliv" og "Det var ikke jeg som ville ha den jævla ungen".. Han sitter med data'n stort sett hele dagen. Jeg hadde rydda igår kveld, leiligheten så fin ut. Idag da jeg kom hjem lå det halve brødskiver og smuler på gulvet etter han hadde matet ungen, klær som hun hadde revet ut fra hyllene som han ikke hadde plukket opp og skitne tallerkener, og til og med tomme salatposer på gulvet. Han dusjer sjeldent, og driter liksom i utseendet sitt føles det ut som.. Han kan komme til senga og "forlange" oralsex dvs forvente at han får det, for så å bare gå tilbake til pc'n igjen når han har fått det han vil ha.. Jeg vet seriøst ikke hvor mye mere jeg takler med han. Han har så utrolig mye humørsvigninger! Hver eneste gang jeg har bestemt meg for å gå vil han plutselig ordne opp i forholdet. Jeg vet ikke helt hvordan vi har det. En dag er det fint, og den andre dagen er alt bare galt..Vi får ikke gjort så mye sammen bare vi to, uten barn. Har bare ei som jeg stoler på som barnevakt, og det blir sjeldent at jeg spør henne ( Mitt barns tante) Hun har vært barnevakt 2 ganger på ett år.

 

Hva tror dere. Depresjon eller bare latskap?

Hilsen en sliten mamma, husmor og samboer..

[Anonym bruker]

Syns ikke det høres ut som om han har depresjon, men bare at dere har kommet inn i en ond sirkel. Er det mulighet for at han kan bytte jobb? Altså få seg en jobb på dagtid? Har selv erfaring med skiftarbeid, og det kan tynge veldig på humøret.. det er rett og slett veldig slitsomt!

Han burde også ta seg sammen og forstå at dere er 2 om barnet, ikke legge alt ansvar på deg, for selv om det kanskje "var du som ville ha ungen", dere har faktisk fått ungen sammen og er sammen om ansvaret!

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, selv har jeg en mann som jobber slik at det er ikke hver dag han er hjemme, og han kan komme hjem på forskjellige tidspunkt. Jeg er sykemeldt nå pga svangerskapsplager og er da hjemme med ungen vår på 2 år. Jeg forventer ikke at han skal ta del i like mye som meg her hjemme siden han jobber så mye som han gjør.. men likevel syns jeg godt han kan gjøre NOE når han f.eks har fri 2-3 dager i strekk. Bare det å støvsuge golvet, sette på en maskin med klær, henge opp klær osv, alt hjelper. Formen min er elendig til tider, all energi går til hus og barnet vårt.

 

Uansett, SNAKK med mannen din.. forklar hvordan DU føler det, stillhet løser ingenting, det vet jeg selv.

[Anonym bruker]

Har spurt om ikke han vil søke på en annen jobb, men han trives i jobben sin sier han, og tjener ganske greit. Han sover generelt kjempelite i ukedagene, og mye i helgene. Ergo er det aldri jeg som får den ekstra lille søvnen jeg trenger. Barnet vårt har begynt å våkne opp tidlig om morgenen, i det siste både klokken 05 og 06 om morgenen..

Og jeg har snakket med han. Det å ha en fulltidsjobb, lite søvn, MASSE husarbeid og et barn som skal mates, stelles og legges når jeg kommer hjem gjør at jeg like greit kjenner meg som en alenemor. Ikke er jeg sosial lengre heller Han kan godt henge opp klær hvis jeg ber han om det, eller andre ting hvis jeg maser om det. Men det at han er hjemme med ungen på dagtid mener han rettferdiggjør at han ikke gidder å gjøre en dritt resten av døgnet når han er hjemme.