Vold i forholdet

[Anonym bruker]

Hei, jeg har et problem med min samboer. Hun går til fysisk angrep mot meg. Slår, sparker og lugger meg... hun er gravid i 3 trimester. Hun mener jeg provoserer henne til å gjøre det, og en unnskyldning hos henne ligger så langt inne at det får jeg ikke. Alt i hele forholdet er meg, jeg er elendig til ditt og elendig til datt. Hele meg er et problem. Vær gang jeg jeg har gått ut av hele leilighet komplekset for å ta meg en røyk, så når jeg kommer inn er det æsj, jeg stinker osv osv... hun har greid å slutte. men dessvere greier jeg ikke det. føler meg mobbet, og begynner å bli ganske så deprimert. Hun sier jeg aldri gjør noe hjemme eller noen ting. Og vis jeg gjør noe hun mener er feil, ser hun på meg med hat blikk helt til jeg ser på henne... Hva skal jeg gjøre??? Begynner å lure om det er jeg som er gal, Uansett er det greit å bli slått og sparket av jenta si? Sier overhode ikke at jeg er feilfri, har masse feil jeg også... Hun truer meg etter en krangel at jeg kan bare drite i å være med på ultralyd og drite i å være med på fødselen. Hun bruker alt i sin makt å komme med det som sårer meg mest "føler jeg".

 

Motsier jeg noe, eller er uenig med henne om noe så blir hun forbanna som bare det.. og vis vi prater i telefonen så smeller hun på røret å er potte sur feks vis jeg har en mening om en ting, og hun mener noe annet... Da er jeg bare dum og teit og skjønner ikke en dritt.

 

Nå forteller jeg fra mitt stå sted, Er masse dritt med meg også. Jeg har mine ting, er ikke så flink til hus arbeid, selv om jeg føler jeg gjør noe... Jeg ser ikke ting som skal gjøres osv, men har sagt hun kan si det til meg i steden for har problemer med det, med det ignorerer henne og gjør det selv, og lager bråk. masse ting med meg og, men nå ser jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre, og nå er det bare 5 uker igjen til termin...

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei:)

Først og fremst-nei det er ikke greit at hun går fysisk til angrep på deg.Men når det er sagt,kan du faktisk bli ganske "gal" av å være gravid.Til tider kunne jeg nesten ikke kjenne meg selv igjen.Var hun slik før hun ble gravid også?

Bortsett fra at hun blir fysisk er vel dette ofte ting som er vanlig å krangle om i et forhold-at mannen gjør for lite eller alt galt.Selv om du gjør ting anderledes enn det hun ville gjort er det bedre at du gjør det enn å la være.En ting som jeg personlig synes er like viktig er at mannen selv tar initiativ til å gjøre noe,men ikke venter på å "bli satt i gang" eller fortalt hva som skal bli gjort.Da er liksom halve poenget borte.Da føler hun kanskje at du er ansatt hos henne,og ikke som en likeverdig partner.For det er vel ingen grunn til at jenter skal være flinkere til å se hva som skal bli gjort enn det en mann kan? Hva med å sjekke skittentøykurven eller hybelkaninene bak dørene?se om det ligger ting å flyter rundt omkring eller om oppvasken står på kjøkkenet.Eller om kjøleskaper er tomt? Dersom du klarer å gjøre noe hjemme FØR hun har spurt deg får du helt sikkert gode tilbakemeldinger.Hun må deimot selvfølgelig akseptere at du gjør dette på din måte:)

Lykke til:)

[weh85]

hei

først vil jeg bare si at jeg synes ikke det er akseptabelt at hun slår deg, nei.

Når det gjelder husarbeidet, så har jeg og sambo vår egen lille historie.

Før var bare alt helt likt som du forteller. han så aldri hva som måtte gjøres, jeg klagde, og han lurte på om jeg ikke bare kunne si fra når han skulle gjøre noe. men det er jo nesten enda mer slitsomt enn å bare gjøre det selv:(

etter at småen ble født ble det så mye arbeid i huset at jeg bare måtte si fra hvilke ting han skulle bidra med. jeg sa maaange ganger om dagen at nå må du gjøre ditt og nå må du gjøre datt (han ble ikke iritert, for det var jo akkurat det han ville at jeg skulle gjøre, og jeg var heller ikke urimelig, gjorde min del liksom.) dette holdt jeg på med i mange dager, og plutselig sa han "jeg ante ikke at det var så mye å gjøre i et hus, jeg" han visste jo at jeg gjorde mye mer enn ham, men han ante ikke hvor slitsomt det var og hvor mye som egentlig skal til. nå er han gange flink hjemme synes jeg. ENDELIG!!!

du, husk at det er ganske slitsomt å være høygravid. prøv å ta litt intiativ, det klarer du hvis du legger godviljen til. prøv å observer hvor mye tid hun bruker på husarbeid, så syns jeg du skal prøve å gjøre minst like mye. enig med hun over at når du først gjør arbeidet, så får hun tåle at du gjør det på din måte

[flux]

Selv om jeg ser at de to tidligere svarene er godt ment, mener jeg at de begge i alt for stor grad bagatelliserer det du forteller om volden du opplever. Essensen i de to svarene er som jeg kan se: Det er ikke greit at du blir utsatt for vold, men bare du forandrer deg og begynner å gjøre husarbeid, så blir det kanskje bedre. Satt på spissen: det er egentlig din feil at du blir slått, sparket og lugget, ikke din samboers. En sier til og med at man kan bli ganske "gal" av å være gravid. Underforstått: det er ikke din samboers feil, hun er jo gravid. Man kan bare ikke unnskylde voldsbruk med graviditet. "var hun voldelig før hun ble gravid?" Det har ingenting med saken å gjøre. Hun utøver vold nå og vold er vold, enten man er gravid eller ikke. Det er faktisk ikke slik at man mister fri vilje og enhver evne til selvkontroll fordi man er gravid og har kroppen full av hormoner. På samme måte er det ingen unnskyldning at man var full da man slo noen til blods. Man har fortsatt ansvar for egne handlinger.

 

Du beskriver fysisk vold: slag, spark, lugging og psykisk vold: trusler, verbal maktbruk og utskjelling. Og hvilke råd får du? Gjør mer husarbeid! Jeg kjenner jeg blir helt matt. Jeg skulle jaggu likt å sett hvilke råd som ble gitt dersom det var en kvinne som skrev dette inlegget. Hadde rådene vært: "Du må jo skjønne at du må ha middagen på bordet FØR han kommer hjem", "du bør jo forstå at dine meninger ikke teller og at det provoserer ham hvis du motsier ham", eller "server ham øl og snacks under fotballkampen og pass på å ikke gå foran TV'en", eller "bare pass på at klærne hans er rene og lagt fram til han skal på jobb, så blir det nok bra skal du se"? Jeg tviler på det sterkeste. "Rådene" du har fått så langt er sikkert velment, men fjerner dessverre fokus fra sakens kjerne: du bor sammen med en som utøver vold mot deg.

 

Selvfølgelig bør man dele mest mulig likt på husarbeid og andre gjøremål, men selv om du hadde vært tidenes slappeste på den fronten, rettferdiggjør det på ingen måte at du skal bli slått, sparket og lugget. Vold er aldri greit. Ingen fortjener å bli slått. Det gjelder uansett om voldsutøveren er mann eller kvinne. Det har med rette vært en del, men ikke nok, fokus på vold mot kvinner, mens vold utført av kvinner mot menn svært ofte har blitt utelatt. Det er store mørketall på dette tabubelagte området, mange menn synes det er flaut og pinlig å innrømme at de blir utsatt for vold fra en kvinne og statistikken blir derfor for lav (dette gjelder også for statistikken for kvinner som er utsatt for vold). En vanlig forventning er dessverre at "ekte menn ikke blir slått av kvinner", noe som gjør at mange menn vegrer å oppsøke hjelp.

 

Du sier at din samboer rettferdiggjør sin voldsutøvelse ved å si at det er du som provoserer henne. Hun mener med andre ord at det er din feil og at du fortjener det, fordi du ikke gjør akkurat som hun vil. Til dette vil jeg si: Ja, det er din feil at du ikke gjør husarbeid, men det er ikke din feil at du blir slått. Det at du blir slått er din samboers feil, og kun hennes. Uansett hvor lite eller mye du gjør av husarbeid eller andre ting fortjener du ikke å bli slått. På samme måte som din samboer ikke fortjener å bli slått dersom hun gjør noe du ikke liker.

 

Mitt råd til deg er å oppsøke profesjonell hjelp. Din samboer er voldsutøver og hvis dere skal kunne fortsette å bo sammen, må dette tas med en gang. Alternativ til Vold har behandlingstilbud flere steder i landet og har en rekke svært dyktige fagpersoner med mange års erfaring. Ta en titt på hjemmesiden deres:

 

http://www.atv-stiftelsen.no/

 

eller ring dem på telefon: 22401110.

 

Du kan også kontakte Ressurssenteret for menn: www.reform.no

Reform har også en telefon du kan ringe for å få snakke med noen (anonymt hvis du ønsker det) om det du opplever: 22340960 mellom kl. 17 og 22.

 

Hjelpetilbud er dessverre litt avhengig av hvor du bor i landet, men du har i hvert fall mulighet til å få snakket med noen på telefon.

 

Til slutt: du skriver at du lurer på om du er gal. Nei, du er ikke gal, du reagerer tvert imot helt normalt på at du blir utsatt for vold. Det å oppleve fysisk og psykisk vold som det du beskriver kan gjøre enorm skade på selvfølelse og selvtillit. Og ja, dette gjelder også for menn, selv om menn på papiret er den fysisk sterkeste. Det er på ingen måte urimelig å reagere på å bli behandlet slik du beskriver. Det høres ut som om du kunne hatt godt av å få snakket med noen om din opplevelse av dette. Fastlegen din kan hjelpe deg med henvinsning til psykolog, eller hvis du har råd til det, kan du ringe en privatpraktiserende psykolog selv og be om time (du trenger da ikke gå via fastlegen). Google psykolog og geografisk område der du bor, så finner du sannsynligvis noen.

 

Jeg ønsker deg alt det beste og lykke til.

[weh85]

Hei hovedinnlegger og flux

jeg skrev ett av innleggene over, og jeg skjønner godt hva du mener, flux.

helt enig i at det ikke går ann å bagetellisere vold i hjemmet enten det skjer mot menn eller kvinner. spesielt når dere venter barn. Virkelig, jeg mener ikke at HI fortjener slik behandling fordi han ikke gjør husarbeid! Vet ikke egentlig hvorfor jeg fokuserte sånn på husarbeid i innlegget mitt, kanskje fordi HI fokuserte mest på husarbeid i innlegget sitt? ser i ettertid at det var helt teit..

[asd]

ATV de fleste byer hvor ATV finnes, og Reform, som jo bare er i Oslo, har jo bare tilbud til voldsutøveren. Den voldsutsatte er som oftest prisgitt at det finnes en psykolog i området som har interesse for å jobbe med personer som er utsatt for vold, og en god fastlege som vet hvilke psykologer i området som har den interessen. Min erfaring er at psykologer som ikke har spesiell interesse for vold er ikke spesielt obs på hvilke mekanismer som styrer i forhold med vold. Da er det ikke sikkert psykologen kan hjelpe å øke innsikten ens i det hele tatt. Så er det ikke alltid det er til hjelp at man snakker med en psykolog om volden som man blir utsatt for. Eneste måten man kan stoppe det på er å bryte forbindelsene til utøveren. Det er ikke sikkert det er mulig i tilstrekkelig grad å bryte båndene hvis man har et barn sammen.

 

Hvis denne gravide dama ikke er helt unormal, så vil hun ønske å slutte å bruke vold eller ? Opplever du HI at det er så stort problem at du stille krav om at hun går i behandling ? Er volden et så lite problem at du heller vil bli enn gå hvis volden fortsetter ? Tenker du problemet hennes vil gå over av seg selv når hun har født ? Det kan være vanskelig å forutsi, men viktig å få svar på likevel ? Kan en "voldsekspert" forutsi om volden vil avta eller øke ? Må man bare se det an hvordan det utvikler seg, og passe på å bevare evnen til å se og bedømme situasjonen utenfra ved hjelp av en psykolog ? Grensene for hva man må akseptere, flyttes for hver episode med vold. Etterhvert blir man overdrevent takknemlig over sporadiske positive erfaringer med selvfølgelige ting som skal fungere i et forhold. Man kan bli opptatt av de små fine tingene utøveren gjør, og tro at utøveren utvikler seg i god retning. Så kan også utøveren spille på det og si at se her, jeg gjør alt for deg, og til og med forandrer meg for din skyld, mens du, du er samme dårlige person som du var da vi ble kjent. Det som er skummelt er at det etterhvert kan bli vanskelig å se i hvilken grad vold vil påvirke dagliglivet, kanskje offeret begynner å endre atferd og lar utøveren styre både små og store ting på grunn av at man vil unngå nye episoder med vold. Dette kan gjøre at man ikke fungerer like bra som omsorgsperson - kanskje utøveren har lite kontakt med andre følelser enn sinne og dermed også er ufølsom for barnets behov. Kanskje offeret lar utøveren behandle barnet dårlig da man prøver å unngå vold mot seg selv. Kanskje man til slutt går så på tå at man ikke lenger har et fullt følelsesspekter selv, og da har barnet ingen normalt fungerende foreldre.

 

Det er ikke bare bare å søke hjelp fordi man utsetter partneren for vold eller fordi man blir utsatt for vold av partneren. Man risikerer mer enn å måtte se i øynene at man har et problem med vold eller at man har et problem med en partner som bruker vold.

 

Dersom utøveren eller offeret snakker om volden til ATV eller Reform så vil de vel sende bekymringsmelding til barnevernet. Min erfaring er da at barnevernet vil øke konfliktnivået mellom foreldrene, gjennom å sette de opp mot hverandre og observere skittkasting. Barnevernet kan gi motsatte, ekstreme råd og tilbakemeldinger til foreldrene. Offeret blir anklaget for å ikke ville anmelde handlingene, og barnevernet vil ikke forholde seg til vold når det ikke har vært dom. At man ikke kan anmelde da det ikke vil føre til dom, men økt aggresjon, er et tegn på at offeret ikke står inne for påstandene. Utøveren blir hørt på at det er offerets feil at det er problemer, offeret er en vanskelig person, utøveren blir definert som et tilfeldig offer for slemme påstander fra offeret. Så enden blir at utøveren får økt aggresjon for offeret. I neste omgang vil skittkastingen bli brukt som bevis på at foreldrene har en konflikt som er skadelig for barnet. Siden volden neppe bli observert av barnevernet så blir konfliktnivået temaet for barnevernet. Og siden barnevernets arbeidsmåter øker mistenksomheten og frykten foreldrene imellom, så har paret fått et nytt stort problem som er mye mer synlig enn voldsproblemet, og som blir vanskeligere å løse når konflikten er blitt offentlig. Offeret må se å bli enig med utøveren, for det er viktig for barnet at foreldrene er venner.