Ettervirkninger av seksuelt misbruk

[Tante Blås Squaw]

Jeg sitter her og gruer meg til å gå i dusjen. Det er en sånn dag. En dag da jeg ikke vil forholde meg til kroppen min i det hele tatt, og iallfall ikke kle av meg.

 

Rent fysisk har ikke overgriperne gitt meg varige skader. Alle sår har blitt til anonyme små arr. Jeg klarer å ha et sexliv, jeg er til og med blitt velsignet med barn.

 

Men personen inni kroppen har ikke glemt alt, dessverre.

 

Jeg har gått i terapi, jeg vet godt at overgrepene ikke var min egen skyld, jeg gjør alt et menneske gjør for å komme videre. Og som regel lever jeg helt greit med fortiden, minnene kommer ikke så ofte.

 

Men når de først kommer...det er et helvete.

 

Sånn som de siste dagene. Jeg vil ikke se folk, vil bare sove. Orker ikke pynte meg eller ordne håret, går her i joggedress med morrasveis hele dagen. Klarer ikke finne energi til å gjøre noe for meg selv.

 

Er det ikke idiotisk?

 

Som sagt - sitter her og kvinner meg opp til å ta den dusjen.

[Tommage♀♂]

Eneste som er idiotisk her er at du ble utsatt for overgrep!

 

Håper du kvinner deg opp til å ta en lang, varm dusj, og at det blir en bedre dag i morgen!

*klem*

[Tante Blås Squaw]

Takk Tommage )

 

Jeg skulle ønske det fantes en av-knapp for alt man ikke har bruk for i hjernen.

[Anonym bruker]

Nei det er ikke egentlig så idiotisk

Jeg har det mye på samme måte. Snur døgnet for å slippe å stå opp om morran. Vil ikke møte folk fordi jeg er så grenseløst bevisst på meg selv. Er redd jeg kommer til å "klage", så holder meg heller for meg selv.

 

Det hjelper av og til at jeg sier til meg selv at "nei, ikke faen. Ikke faen om han skal stjele denne dagen også". Av og til hjelper det, av og til ikke.

 

Lykke til med dusjinga, det blir bedre. Også blir det værre igjen, også blir det bedre. Og en dag blir det helt sikkert tilnærmet helt perfekt. Det velger i alle fall jeg å tro

 

*klem*

[Tante Blås Squaw]

Anonym 00:55 :

Kjenner igjen det du skriver. *stor klem*

[thea - M har gull i gulping]

Dette var grusomt å lese:( Hater menn som gjør sånn.. Vet ikke hva jeg skal si.. Men ville bare ''gi'' deg en klem.

Vet ikke om dette er helt riktig å si i en sånn situasjon: Men bak skyene skinner alltid sola.

Håper du får en god dag i morgen og maaaaange gode dager etter det.

 

Klem

[thea - M har gull i gulping]

Dette var grusomt å lese:(

Vet ikke hva jeg skal si.. Men ville bare ''gi'' deg en klem.

Vet ikke om dette er helt riktig å si i en sånn situasjon: Men bak skyene skinner alltid sola.

Håper du får en god dag i morgen og maaaaange gode dager etter det.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og har det som deg mamma_heksa. Har det stort sett bra. Men noen perioder er det forferdelig vanskelig. Nå er jeg inne i en sånn periode. Jeg lengter etter døden, etter å ikke eksistere. og det skremmer meg. Skulle ønske jeg hadde noen å prate med, for det er så vanskelig å takle alt alene.

[Tante Blås Squaw]

Anonym 01:11 :

Det er veldig hardt å skulle bære på sånt alene. Har du noen gang vurdert å oppsøke psykolog? For meg hjalp det veldig mye - jeg har dårlige dager, men det er ingenting i forhold til hvordan jeg pleide å ha det før jeg gikk i terapi.

 

*klemmer*

[Tante Blås Squaw]

Takk for gode ord, thea! *klem*

[Anonym bruker]

Har bestilt time hos lege fem ganger med plan om å be om henvisning. Tre av gangene avbestilte jeg i siste liten, den fjerde gangen snudde jeg i døra da jeg kom til venterommet. Og den femte gangen feiga jeg ut når jeg kom på legekontoret, og at at jeg hadde vondt i en arm...

[Tante Blås Squaw]

Høres ut som du har det veldig slitsomt, håper du klarer å be om hjelp.

Det gjør vondt å snakke om det i førsten, men det blir så veldig mye bedre etterpå.

[Anonym bruker]

Bøygen er å få det ut til fastlegen syns jeg. Aner rett og slett ikke hvor jeg skulle finne ordene. Virker så absurd og komme inn på det kontoret, og si "Jeg ble misbrukt som barn, og trenger hjelp" Er så redd at ordene skal sitte fast i halsen, at jeg skal begynne å gråte, eller kaste opp.

 

Er det lenge siden du begynte i terapi? Måtte det mye terapi til før du merket bedring? Hvordan er det nå? Mest bra dager eller mest vonde?

[Tante Blås Squaw]

Leger er vant til både oppkast og gråt når pasienter har vanskelige ting å fortelle, det er vanligere enn du tror.

 

Jeg er 31 år nå, begynte hos psykolog da jeg var 24. Gikk 8 mnd hos ham, så ca tre år i gruppeterapi. En del av gruppeterapi-opplegget var å tegne det vi slet med, det var veldig effektivt.

 

I førsten var det mest slitsomt - jeg ble veldig trøtt etter timene. Men etter noen mnd begynte jeg å føle lettelse. Jeg fikk sortert tingene og kunne se klarer at jeg ikke hadde skyld i det som hadde skjedd.

 

Jeg har flest gode dager ) Når de vonde kommer innimellom, takler jeg dem ved å skrive om det. Jeg har skjønt at jeg er nødt til å deale med dette resten av livet, men jeg vet at det går )

 

Terapien har hjulpet meh veldig mye. Jeg får fortsatt angst iblant, men den får ikke lenger overtaket )

 

En annen ting som har hjulpet, er yoga. Det å bli kjent med kroppen på en trygg måte gjorde det lettere å slappe av.

 

[Anonym bruker]

Jeg har det bra på dagene, når det er mennesker rundt meg, ting som skjer. Men så kommer natten og tankene. Heldigvis er det i perioder. Altså jeg kan gå flere mnd. uten å tenke på det, hverken på dagen eller natten. Og så får jeg perioder hvor jeg tenker mye på det, så blir det bra igjen. Har lært meg å leve med dette, lært meg hvordan jeg takler de vonde periodene. Det som bekymrer meg er at de vonde peridene nå kommer oftere og oftere (etter jeg fikk en datter), og at de varer lenger og lenger. Jeg går også dypere og dypere ned i tungsinnet for hver gang. Og jeg frykter at jeg skal gå så dypt ned at jeg ikke kommer meg opp igjen.

[Tante Blås Squaw]

Kjenner igjen mye av det du skriver.

 

Jeg håper du fortsetter å prøve å snakke med legen om det. Altfor mange venter til de ikke ser noen løsninger lenger.

 

Jeg har også ei datter, hun er 11 nå. Når jeg ser på henne, dukker iblant minner opp fra da jeg var like gammel som hun er nå. Det er tungt.

[Anonym bruker]

Hei, ville bare skrive litt til deg . Er selv 35 og venter barn i mai. Ble utsatt for seksuelt og psykisk misbruk fra jeg var 5 til langt ut i tenårene. Ikke grovt misbruk - mest klapping, kyssing etc samt at misbrukeren overvåket meg nesten daglig. Visste aldri når han ville dukke opp, og ble veldig sliten og stresset av det hele. Sleit med å fungere seksuelt i forhold til partner etc. Valgte å bearbeide dette i slutten av 20-årene, noe som var ganske tøft, og lærte meg etter hvert å leve med dette. Med årene ble det lettere, selv om sinnet og sorgen over tapt barndom og tillit av og til slår meg ut (særlig når jeg er alene..)

 

Er i dag gift med verdens flotteste mann (som vet om alt) og venter en liten jente. Er veldig redd for at alt det gamle skal snike seg innpå igjen når barnet kommer, og at jeg skal bli en slik overbeskyttende mor som ser en misbruker i enhver mannsperson. Og så er jeg litt redd selve fødselen - redd for å miste kontrollen. Så lenge jeg har kontrol over ting, så går det meste greit..

 

Fant ut, nå som jeg venter barn, at jeg ikke vil la overgriperen påvirke livet mitt lenger. Så jeg fortalte jordmor kort om oppveksten min, slik at hun visste hva hun hadde å forholde seg til. Det viser seg at de har en egen ordning for "sånne som oss" som venter barn, med psykolog som har dette som fagfelt. Jordmor søker på ditt barns vegne, og du får oppfølging i graviditeten og etter fødsel. Jeg var litt skeptisk i starten, men valgt å hoppe i det. Hva har jeg å tape? Og det er jo ingen som trenger å vite om dette. Psykologen blir 100% dekket av staten, og jeg kom inn i systemet på under 1 måned. Selv har jeg fått en hyggelig dame med 5 barn selv, og føler jeg har god utbytte av å prate med henne. (særlig da jeg fant ut at jeg venter en jente - var helt manisk opptatt av å få en gutt ;D).

 

Vil bare du skal vite at det er hjelp å få, og at det er helt naturlig å få "ekstra" ettervirkninger av misbruk under graviditet og etter at du har fått barn. Og det er ingen skam å be om hjelp, heller ingen grense på hvor lenge det skal være lov til å slite med ettervirkninger. I min familie er hele greia litt tabu, og prøver jeg å nevne at ikke alt er greit, så sie mamma bare: Nå må du snart legge vekk det der... Tingen er at det går aldri bort, men vi må lære oss å leve ett fullverdig liv til tross for oppveksten vår! Vi må ta tilbake kontrollen og leve VÅRT liv, ikke andres eller i skyggen av et misbruk.

 

Ønsker deg lykke til.

 

klem fra en som har valgt å leve fullt ut!

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 10:32, så flott at det finnes en spesial ordning for gravide!

 

-Selv har jeg greit å bearbeide det selv med hjelp av mannen min(stakkars gutt, han fikk vite det før vi hadde sex første gang, og da var vi relativt unge), og tenker så og si nesten aldri på det lenger. Men må si at jeg var lettet når jeg fikk vite at vi ventet en gutt, mye hadde kanskje vært andeledes om vi hadde hatt en liten jente.

 

For dere som sliter med å fortelle det til legen. Så har de fleste legesenter i dag mulighet til å sende melding over nett. Om ikke annet kan du sende legen et godt gammeldags brev. Ofte lettere å fortelle ting når du slipper å forholde deg til mottakers umiddelbare reaksjoner!

 

HI, håper du greide å komme deg i dusjen!

[Tante Blås Squaw]

Anonym 10:30 :

Tusen takk for at du skrev dette, jeg tror det vil hjelpe mange! )

[Anonym bruker]

Bare hyggelig mamma_heksa. Var faktisk hos psykologen i dag - nok en givende time. Føler virkelig at det hjelper, og klarer dermed å glede meg over det ufødte livet i magen min. Hvis jeg var deg, så ville jeg heller snakket med jordmor enn fastlege. Har ikke klart å prate med min. Syntes det er greit å holde han utenfor slike helt personlige ting. Kjekt å ha han til urin, blodprøver, bihulebetennelser etc - ikke utlevere meg helt ;D

 

Klem fra meg

[Tante Blås Squaw]

Anonym 21:24;

Det var ikke jeg som slet med å snakke med legen ;o)

Godt å lese om folk det går framover med, det inspirerer forhåpentlig andre som sliter med det samme )

[Anonym bruker]

Det er i dag 10 år siden min voldtekt skjedde. 13. Januar 2000.

 

En kjekk start på det nye milenniumet. Det som er positivt er at jeg klarte å tenke på det uten å grine i dag.

Jeg har klart meg uten tabletter siden jeg ble gravid, og har ikke startet på dem igjen siden jeg fikk det lille barnet mittfor 3 mnd siden.

Jeg tror faktisk barnet mitt har kurert meg:)

 

Lykke til dere andre!