hater ungen min...

[<3Lykkelig<3]

Høres ut som du lider av depresjon..

Var jeg deg ville jeg kontaktet legen og fått videreføring om akutt time hos en psykolog!!

[Anonym bruker]

Ikke noe å spøke med,jeg vet også om en som tok livet sitt pga fødselsdeprisjon!

[_Løvemamma_]

Du bør absolutt søke profesjonell hjelp ja. Snakk med legen din, så kan du bli satt i kontakt med en dyktig psykolog som vet litt om hva fødselsdepresjoner går ut på.

 

Om det ikke hjelper, eller om føler at du virkelig ikke klarer mer, så bør du vurdere å ta kontakt med barnevernet, for å høre om det er mulig å ha henen i fosterhjem el for en periode til du kanskje blir bedre, eller ordne med adopsjon. Ingen skal ha det slik som du beskriver at du har det nå, hverken mor eller barn. Om situasjonen er så håpløs for dere begge så kan det tenkes dere har det bedre hver for dere.

 

Bare å sende en pm om du vil snakke

[Anonym bruker]

Få deg hjelp I DAG!

Kjenner ei som prøvde å ta livet av babyen sin i en fødselpsykose som følge av fødselsdepresjon!

Hun har ikke kommet over det til dags dato og det er 20 år siden. Hun er et institusjonsmenneske og kommer aldri til å fungere normalt igjen . Dette kunne vært unngått dersom hun fikk hjelp!

[Anonym bruker]

Hei, jeg velger å ta innlegget seriøst. Vil bare si at jeg forstår deg fordi jeg har følt det samme selv. Fikk en kraftig fødselsdepresjon (men tok en stund før jeg skjønte) og hadde også en veldig urolig unge, med kolikk, lite soving og mye gråting. Jeg gikk også og ventet på at jeg skulle bli glad i han og hatet han virkelig fordi jeg følte han hadde ødelagt hele livet mitt. Heldigvis presset mannen min meg til å ta det opp med HS og jeg fikk kjempeoppfølging. Fikk prate med psykolog på helsestasjonen samtidig som mannen min tokfri fra jobb. Dvs jeg fikk sykemelding og han overtok min permisjon. Etter å ha vært hjemme i to uker, mens jeg jevnlig gikk i samtaler og sov og fikk slappet av gikk det mye bedre. På denne tiden ble også ungen roligere og da han var rundt seks måneder fikk jeg ekte morsfølelse for han! Men hadde aldri klart dette uten hjelp, var oppriktig redd for at jeg skulle hive han ut vinduet en da.

 

Så til dere som har anmeldt henne til politiet, for noe tull! Hun trenger hjelp ikke skremselspropaganda.

 

Vil bare si at nå har jeg verdens skjønneste tre-åring og venter nr to. Men denne gangen er jeg i forkant og har samtaler med psykolog under graviditeten slik at jeg ikke skal få en depresjon på nytt. Lykke til og husk og søk om hjelp!

[Anonym bruker]

du som startet innlegget:

du vet, dette kan tyde på fødselsdeprisjoner! er ikke alltid deprisjoner stiller seg likt..

jeg hadde samme følelse for min sønn i nermere 7 månder etter fødselen.. forsto ikke hvordan det kunne være sånn! dette var jo en gutt jeg hadde bært i 9 månder, en jeg skulle elske..

gikk til legen min da jeg ble redd meg selv (vurderte hvordan jeg kunne ta livet av ungen, uten at det ble oppdaget), legen min ordnet med time hos psykolog, bårde alene timer, timer med ungen og med mann ble ordnet..

 

nå er dette 2,7 år siden, og sønnen er det mest dyrbare jeg har i livet, aldri elsket noe så høyt som sønnen min..

 

kanskje du skulle ordne med time hos psykolog, bare for å finne ut om det er dette som er saken?

[Anonym bruker]

Jeg tror, som flere andre, at du har en fødselsdepresjon! Jeg har selv hatt drapstanker ang barnet mitt, selv om jeg var glad i henne, og selv innså hvor sykt og forferdelig det hele var. Jeg badet ikke barnet mitt alene før hun var ett år gammel pga disse belastende tankene. Jeg kunne aldri faktisk gjort det, men tankene kan være mer enn nok til å bryte en ned. Jeg var så dum at jeg ikke søkte hjelp, og da tok det mye lengre tid før jeg ble frisk.

 

Be om hjelp nå, du er ikke unormal, du er bare syk, og trenger hjelp! Gjør det, både for din egen og barnets skyld.

[Anonym bruker]

Anonym 14:37

 

Det du forteller om høres litt ut som tvangstanker. At man er livredd for at man skal skade eller ta livet av noen. Man planlegger det ikke, og man ønsker det ikke, men man er redd for å gjøre det.

 

Bra du ble kvitt det Jeg kjenner en som i dag sitter igjen med et veldig distansert forhold til sin datter fordi hun aldri turte å være alene med henne da hun var liten.

 

Som tilleggsinfo kan jeg si at disse menneskene som har slike tvangstanker er de aller siste til å faktisk gjøre noe slikt. Det handler om en frykt for å miste dem man har nær, enten ved å skade dem, eller ved å miste alle rundt seg når man har gjort en forferdelig gjerning