Trenger litt input.. alkohol de første ukene

[MiPE]

Hei,

Kort fortalt. Har vært kjærste med kjærsten min i snart 10 år, vi har to barn på snart 3 og 5 år, jeg er uplalagt gravid. Dvs; måtte ta ut spiralen, p-pillene jeg brukte før selges ikke lenger, får bivirkninger av andre p-piller, har vært uten prevensjon i 6 mnd, telt og holdt på, vært forsiktig, men er altså nå gravid, og har bestilt time på Ullevål på fredag for abort. Jeg er ikke så sikker, men kjærsten min vil ikke ha ett 3 barn, iallefall ikke nå.

 

I jul og romjul drakk jeg ganske mye rød vin på hytta:) dvs 5-7 glass hver kveld i sikkert 5 dager på rad, pluss champis på nyttårsaften. Ved de forrige svangerskap har jeg vært totalt avholds fra antatt befruktning til fødsel! Prøver liksom å gi dette som grunn til meg selv så jeg skal klare å gjennomføre aborten. Jeg tives godt på jobb og føler nå at endelig er jeg tilbake for fullt. Vi skal gifte oss om kort tid også... Er det noen her som kan rettferdiggjøre en abort for meg???? trenger litt input som sagt. Synes dette er vanskelig og har ikke lyst å prate med noen jeg kjenner om dette.

[Marita81*Overtid..... Igjeeeen]

Blir jo litt vanskelig å rettferdiggjøre en abort. Må huske på at på dette forumet er mennesker som sliter hele livet med å få barn! Skal ikke holde noe lærepreken for deg- men var selv i din situasjon ( dvs er vel.... ) Ble gravid da jeg hadde minstemann på 3mnd og mannen min sa at dette går ikke! vi kan ikke ha flere nå! etc etc....

 

MEN- du må tenke på deg selv først å fremst- Spørre deg selv; Kan jeg leve med å ha tatt bort ett barn? Dette er jo ett individuelt spørsmål og mennesker takler det forskjellig. Jeg kunne aldri gjort det- derfor går jeg nå å venter nr 3! om 8 uker....

Var meget klar for å "komme meg videre i livet" - dvs få tilbake kroppen / livet / etc etc.... MEN- livet er der når du bestemmer deg for å komme tilbake- Jobben er der også....

 

Det at du har drukket litt alkohol i tiden før rettferdiggjør absolutt ikke en abort- og har i 99.9% tilfeller absolutt ingenting å si.... Om alle barn som ble født hvor det ble konsumert alkohol tidlig i svangerskapet skulle vært abortert bort - ja, da tror jeg ikke det ville vært mange mennesker her i verden....

 

Gjør det som er riktig for deg! Ikke det som er riktig for mannen din- d er du som må leve med dette resten av livet.

 

 

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Om du skal ta abort eller ikke, er det bare du som kan avgjøre. Skjønner det er vanskelig for deg nå. Dersom man ikke bruker prevensjon, er det slik at man kan bli gravid. Uansett om man teller og teller. Det var sikkert både du og samboeren din klar over. Jeg forstår selvsagt at du har det tøft nå. For å ta abort er ikke, og skal ikke være en lett avgjørelse. Men hva som er riktig for deg og samboeren din, er det bare dere som kan avgjøre. Det er jo tross alt din kropp, og du må leve med din avgjørelse uansett hva du velger og gjøre.

 

Jeg må bare spørre.. viste du at du var gravid da du drakk så mye alkohol? Eller var det før du viste noe om det?

 

Håper du kommer fram til det som er riktig for deg. Og ønsker deg alt godt.

[Gjest]

Vanskelig for oss å rettferdiggjøre, men det høres veldig risikabelt ut med tanke på at det var så lang tid i strekk med alkohol. Men den viktigste grunnen må være at du rett og slett ikke vil ha barn nå. Hvis du føler det sånn er det riktig avgjørelse, jeg ville ikke rådet noen til å gjennomføre en graviditet bare fordi de føler at de MÅ. Hvis du derimot føler at det bare er han som ikke vil ha barn så kan du komme til å angre om du avslutter det.

[MiPE]

Takk for fine svar:) Jeg har ikke hatt så bruk for disse fora tidligere, men jammen kommer det godt med. Navlesnoren utvikles først i 5 uke (har jeg lest meg til nå) så alkoholen skal ikke ha noe si. Jeg visste ikke at jeg var gravid før forrige mandag, så jeg drakk uviten om å være gravid. Kjærsten min hadde vin på lørdag, da ville jeg ikke ha...

 

Dette er jo ikke lett. Kjærsten min tar lett på abort, mens jeg har nok litt mer "moral/etiske verdier" enn han.. for å si det slik...

 

Har mange gravide venninner, og venninner som ikke klarer å bli gravide så dette føles urettferdig. Føler meg som en dårlig mamma, hvis jeg tar abort. samtidig som vi har det litt tøft nå med minste i trassen, og tenker at en til kommer til å ta kverken på oss...

Jeg blir ikke klok.. har time på fredag morgen...

[Minimoyene og meg]

Hei

 

En uventet graviditet er aldri enkelt...spesielt ikke dersom man har to fra før.

Men, har man sex, uten beskyttelse, er man klar over hva som han hende,

det må dere begge to ha visst om...det er ingenting som heter sikre perioder,

pga at spermiene lever lenge, syklusen forandrer seg alltid litt osv...

Snakket dere ikke om dette på forhånd? Det er det eneste jeg kan si, dere må

ta selvkritikk på...at dere kunne bli gravide, må jo ha ligget i bakhodet, dersom man velger å "fullbyrde samleiet"... han vet det og du må ha visst det... kun en måte og bli gravide på... Så må dere spørre dere selv, hva som fikk dere til å velge å gjøre det på denne måten, allikavel... Var det så farlig om vi ble gravide.....osv...hvis du tenker litt på det, er det kanskje lettere for deg/dere og komme fram til et svar om hva dere skal gjøre nå...

 

En abort hvor bare den ene vil, kan ødelegge et forhold, da den ene som ville beholde, kan bære nag til partneren resten av livet...

Å beholde et barn, som bare den ene vil, kan også ødelegge et forhold, fordi den andre kan føle seg totalt overkjørt...

Men, å bare si at dette går ikke nå, er å feie det litt under teppet, det er en altfor lett utvei... Dette må snakkes om, og om dere er uenige, må dere dra sammen til legen/helsestasjonen osv, og prøve å komme sammen om en enighet.

 

Det viktigste er at dere to ikke splittes opp som par, pga dette... dere har alt to barn dere skal ta dere av..

Det passer egentlig "aldri" å få barn... derfor skal man få barn, når man har lyst til å få barn, fordi alt det andre har en fin tendens til å ordne seg...

 

For noen, er det helt uaktuelt å få mer enn to barn, mens andre synes det er koselig med en liten en til... dette tror jeg vi som kvinner, egentlig vet... hvis du bare er ærlig mot deg selv, og kjenner på om d kunne ha gått an, og det vil ordne seg...eller om du føler at det ikke kommer på tale... gå litt inn i deg selv, så finner du svaret!

 

Ønsker dere uansett lykke til på ferden...tenk over hva som er viktig i deres liv...

og be mannen din om å tenke litt dypere på det..

[SusyQ]

Sier som de over her: Det er viktig å kjenne hva du selv vil innerst inne, mer enn å la deg presse av andre. Å ta bort et barn er en stor avgjørelse, og bare du kan vite hva som er riktig for deg. Hvis du kjenner du er i tvil: Kanskje du bør prate litt mer med samboeren din om dette? Forklare ham hva du føler rundt temaet? Det er du som har barnet inni deg, du som må leve med valget du tar. Mange menn er skeptiske til tre barn, men hva er det egentlig samboeren din er bekymret for? Størrelsen på bilen, økonomien, fritiden? Er det noe det er mulig å finne løsninger på? (Bruktkjøp, telefon til banken, mer bruk av besteforeldre o.l) Kanskje går det å finne en løsning?

 

Håper dere finner en utvei dere begge blir fornøyd med. Ønsker dere masse lykke til!

[MiPE]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Jeg har forsøkt å snakke med han, men han blir fryktelig sint. Jeg har alltid visst at vi er svært ulike på akkurat disse tingene, og derfor litt uflaks at nettopp vi skulle ende her.

Jeg har nok konkludert med at jeg ønsker at han flytter ut i første omgang uavhengig av om jeg beholder det eller ikke..... Har ikke bestemt meg helt, men heller vel mot en abort.

Så skal jeg ta livet med ro, tenke meg godt om, og kanskje finner jeg en mann som vil ha et barn med meg som da er ønsket av begge:) Selvom jeg er fryktelig lei meg nå, og har mest lyst til å rømme fra alt, så skal jeg være sterk for barna sin skyld:)

[Annci<3]

Det høres vel egentlig mest ut som at et barn til er ikke det du trenger akkurat nå. Håper det ordner seg for deg