Jeg er så utrolig heldig!

[Anonym bruker]

Jeg har to barn på 1,5 og 3 år. Jeg er hjemme med barna og er i tillegg dagmamma for en 4 dager i uka. Mannen min jobber i nærheten og jobber 4 dager i uka 9-15 (har en sjefsstilling så har mer deler av året, men ikke før i sommer). Så en dag i uka + helga er vi sammen som familie. Det er så utrolig koslig. Den dagen i uka som alle er hjemme finner vi alltid på noe hyggelig sammen. Jeg elsker mannen min og ungene så syntes det er deilig å ha så mye tid sammen med dem. Vi har tidligere spart opp godt med pengeer slik at huslånet er nesten nedbetalt og vi har det greit økonomisk + at min mann tjener over middels men ikke mye liksom. Jeg får inn litt som dagmamma + kontantstøtte så økonomisk har vi det å bra. Jeg er heldig!

[Anonym bruker]

Godt å høre. Du har funnet det livet som passer deg og er fornøyd, ingen ting er bedre.

 

Ditt liv hadde nok ikke passet meg, savner arbeidslivet når jeg er hjemme på heltid.

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet mye før jeg fikk barn og i studietiden slik at jeg har mulighet til dette økonomisk. Jeg er også en person som må jobbe og ut, men jeg har mye venner med barn hjemme og vi finner på masse ting sammen.

 

hi

[Anonym bruker]

Så heldige dere er HI! Kos dere masse og nyt det!

[Anonym bruker]

Den der, den fikk jeg rett i fleisen i dag, du kunne ikke valgt en bedre dag for meg, men tro meg; jeg er glad for at du har det sånn, nyt det.

 

Jeg har to nydelige barn. Jeg er hjemme med barna fordi jeg synes det er bra for dem, men også fordi skolesystemet her vi bor ikke tillater meg å jobbe noe - hjem til lunsj, korte ettermiddager og ingen SFO!

Mannen min jobber ikke så langt unna, men dagene blir lange. Men han er innom til lunsj da, for å slenge i seg litt mat (har kort spisepause). For meg kunne han (i disse dager) godt holdt seg på jobben, gjerne kveldene også, for pga år med de samme dumme forholdsproblemene så er jeg gått helt lei, av han, landet hans, familien hans, språket hans, livet mitt, livet vårt. Alt er bare negativt for dagen, jeg klarer ikke å komme meg opp hvor hardt jeg enn prøver.

Vi leier leilighet, har ikke sparepenger (og vi er 32 og 39 år blitt). Vi har alltid hatt lite penger, bortsett fra den gang vi jobbet begge to. Men det var den gangen han kun tenkte på seg selv og maste sin vei tilbake til hjemlandet sitt. Hva i huleste var det jeg tenkte med....hvorfor ga jeg opp mine drømmer og mine ønsker? Hvorfor lot jeg meg lure på den måten??

 

Men jeg vet svaret; i hele mitt liv har jeg satt andre mennesker foran meg selv, det har vært viktigere for meg at de har hatt det bra, for uten at de har det bra så ville ikke jeg hatt det noe bra heller. Og slik gikk det til, min manns skjebne var viktigere enn min egen. Sånn er jeg bare. Gud, som jeg spises opp innvendig for tiden av å være slik jeg er.

 

Sorry....ble litt lengre enn planlagt, deilig å ha fått det ut!