Jeg vil bare komme meg bort :-(

[Lulu♀♂♀]

Jeg er så lei meg idag og trenger å komme meg bort fra mannen og barna, kanskje overnatte bort inatt. Jeg bare føler at det blir deilig å være hjemme etter å ha savnet dem litt. Problemet er at jeg ikke vet hvor jeg skal dra. Uff som jeg savner mamma'n min. Jeg mistet min mor for 5 mnd siden......er ennå ikke over det.....griner nesten hverdag for det. Jeg har 2 eldre søstre, men om jeg drar på besøk hjem til de kommer de til å tro at jeg og mannen har problemer. Hadde min mamma levd idag ville jeg dratt med engang og bare kost meg med henne...er sikker på at jeg ikke ville ha trengt å overnatte engang, ville følt meg bra etter en time med henne :-) Vet dere hva, jeg tror jeg bare savner mamma idag jeg....uff nå griner jeg igjen.

[Turbomamma<3<3<3]

Huffda... Klem til deg!

Jeg mistet mamman min da jeg var 11 år, og du kan tro jeg har savnet henne i livet mitt! Spesielt nå etter jeg har blitt mamma selv. Det er et tomrom i livet mitt, ingen kan fylle det...

Det er jo veldig kort tid siden til deg da, så det er jo mer sårt til deg ennå. Det blir bedre da, men det tar jo litt tid.. Du føler ikke for å ha barna nært deg når du er lei deg da, hjelper det ikke å bare få en klem av dem? Jeg tenker mye på mamma når jeg og jenta mi koser, for den mor og datter-forholdet får jeg den veien nå.

[babyi2010 - fødeklar-]

Huff, hvor leit. Jeg føler med deg, men det er lov til å ha slike dager. Jeg savner enda svigerfaren min. Han døde i ung alder for 2,5 år siden og savnet etter han er enda stort. Verre er det når jeg nå venter barn. Sin egen mamma er jo enda mer spesielt. Jeg tror alle skjønner at savnet ditt er stort.

 

klem

[Lulu♀♂♀]

Lillemor er på barnehagen, hun forstår når jeg savner mamma. Det slo meg først nå at jeg tenkte på min mor....jeg var sikker på at jeg ville bare komme meg bort, men nå skal jeg bare grine litt mer og tenke på min mor og se på bilder som jeg bruker å gjøre.

[enda en, hihi *fødte 15.01010]

Det er klart du savner moren din og at det er smertefullt! Enda mer nå når du står på terskelen til å få et barn til. Er ikke dette noe du kan snakke med søstrene dine om? Var det deres mor som gikk bort også? Da vil de sikkert forstå at det ikke er forholdet mellom deg og mannen din som skranter men at savnet etter mor er så sterkt at du kanskje trenger et pusterom for å fordøye det litt...Det er ikke galt å ønske seg et lite pusterom, når babyen kommer blir ikke det så lett å få til:)

 

Stor klem

 

Jeg mistet også moren min, men for mange år siden.

[Lulu♀♂♀]

Uff jeg føler med dere som har mistet deres mor og. Jeg mistet min far for 14 år siden og nå min mor.....det er dritt å være foreldreløs uansett alder må jeg si. Jo jeg og mine søstre har samme mor og far, men de er for det første mye eldre enn meg ( 15 og 18 år) pluss at vi ikke er så nære hverandre.

[Januar-nurk]

Huff. Skjönner godt at du er lei deg. Sörgeperioden kan jo ta sin tid og det er jo viktig å få sörget og ikke stenge det inne. Jeg tror dine söstre hadde forstått situasjonen din om at du tar en natt borte fra familien for å lette på trykket for savnet etter din mamma. Höres ikke rart ut i det hele tatt synes jeg. Ikke bare bare å slippe all sorgen lös hjemme rundt barna heller. Kunne sikkert värt lurt å ta en kveld sammen med söstrene dine og få pratet, gråtet og minnes din mamma. Hadde värt sundt for deg og sikkert lettet på trykket.

De har sikkert behov for å prate de også så dere får sikkert bra nytte av hverandre. Steng ikke sorgen inne, da får du aldrig bearbetet den.

 

Önsker deg lykke til og håper du får deg en kveld med dine söstre.

 

Klem

[enda en, hihi *fødte 15.01010]

Kjenner igjen dette med ikke så nære søsken bånd. Det er ikke bare bare å snakke åpent og personlig med noen man ikke føler seg på bølgelengde med.

 

Sorg er individuelt, det er viktig at du bearbeider den slik du finner det naturlig. Det at du skriver her, ser på bilder ol er jo også bearbeiding:)

 

vær god mot deg selv;)

[Myy]

Stakkars deg... Det kan ikke være lett. Jeg forstår deg veldig godt! Det værste er at det er noe man ikke får gjort noe med, og du vil sikkert savne henne resten av livet også. Slik er det med de vi er så glad i! Håper du vender deg mer til sorgen etter hvert. For dette er jo ganske nytt. Man må nok bare lære seg å leve med det, og finne trøst i de andre rundt seg som man er glad i. Noen ganger skulle man ønske at man kunne trylle, men så enkelt er det ikke :/

 

Bare tenk at det er normalt å være så lei seg som du er, men at ingen ting forandres av den grunn. Ta den tiden du trenger gjennom sorgen. Også håper jeg du finner litt trøst i ordene fra oss her inne på bim. Sender deg en god klem <3

[b77h]

trist å lese - og kjenner meg så godt igjen. Jeg startet permisjonen i dag, og på vei hjem i bilen tenkte jeg hvor kos det hadde vært å kjøre innom mamma og "feire" litt med henne. sitte i sofaen og snakke hele kvelden og spise litt god mat.

Men hun døde for 2,5 år siden. Det høres nok lenge siden ut for deg, men for meg føles det som om det er noen måneder siden. fortsatt så uvirkelig.

 

Det er jo helt naturlig at du trenger litt ro for deg selv, til å bearbeide og sørge - 5 mnd er ikke lenge! Og jeg vil også tro at søstrene dine kanskje også har behov for det? Vær åpen og snakk med de. Du er heldig som har noen så nære å dele det med. De har liksom mistet helt det samme som deg.

Jeg har kun min mann, som ikke er "kun", men det ville vært så godt å hatt nær familie å dele sorgen med.

Jeg var langt nede og "ute" i et år etter min mor døde, og mye sykemeldt. Måtte rydde hus og alle hennes ting alene.

Men om det er en liten trøst så har jeg det mye bedre nå, og det blir litt lettere dag for dag. Sorgen er der hele tiden, men på en mildere måte, og det er større avstand mellom de mørke stundene.

 

Ta deg tid til å gråte og bearbeide -det er det viktigste av alt! Og kroppens måte å takle dette på. Og snart får du et lite vidunder i armene som er nytt liv :-)